«Artisten & Marlene» – Janove
Janove Ottesen er tilbake og han er inspirert. «Artisten & Marlene» er Janoves første plate på fem år etter at «Violeta Violeta Volume III» satte punktum for et av Norges største band, vestlandsfenomenet Kaizers Orchestra. Jeg må innrømme at jeg ble en smule skeptisk da jeg så at Janoves nye plate klokker inn til nesten 70 minutter, det er i mitt hode sjelden en god ting. Heldigvis tok jeg feil, her finnes ikke spor av «fillers» og hastverkslåter, med nødrim og standardarrangementer. «Artisten & Marlene» holder på oppmerksomheten hele veien gjennom, mye på grunn av Janoves sjangerflørt som trekker inn elementer fra elektronisk musikk, 80-talls pop, hip-hop og robot-rock av typen Queens of the stoneage. Fans av Kaizer Orchestra trenger heller ikke bekymre seg, det er plenty av orgel og kabaretelementer på albumet, for ikke å snakke om Janoves vokalbidrag som er av godt gammelt merke.
En kompis av meg hevdet en gang at Janove er Norges beste frontmann, jeg skal ikke argumentere mot det, men også trekke frem hans evner som tekstforfatter. Janove har evnen til å trekke lytteren inn i fortellingene sine og bildene han maler er til tider fantastiske. Kjærlighet, lengsel, aggresjon, refleksjon og svart humor bakes inn i dette konseptalbumet, som tar for seg to dansere og deres kjærlighetsforhold.
Albumet åpner med «Marlene» som kunne vært en Kaizerslåt, veldig kult orgel og marimba og en nydelig tekst, spesielt siste del er en tirade av kule linjer. «Verden går til helvete, tralala» er en humoristisk liten låt, med tidsriktig stikk til Trump og den pessimistiske, angstfulle hverdagen vi lever i for øyeblikket. Verdens undergang har sjelden vært mer groovy.
«Aldri la de tru de er bedre enn deg» er en eksplosjon av en rockelåt, hvor Depeche mode møter Josh Homme på Route 66 og Janove kanaliserer sin indre Damon Albarn til tider. «Artisten & Marlene» er jevnt over veldig godt produsert, med masse musikalsk krydder i form av samplinger, tubular bells, blåsere og stryk.
Å drive solokarriere etter å ha vært del av et suksessfullt band er ikke alltid enkelt, og mange ganger faller det igjennom. Noe kan sikkert skyldes publikums forventninger om identisk materiale, men ikke sjelden mister solokarriæren noe av kreativiteten og spillegleden bandet representerte. Dette er absolutt ikke tilfellet med Janove og «Artisten & Marlene», som løfter seg to-tre hakk fra «Francis’ lonely nights», Janoves første soloforsøk fra 2004, da han enda var i Kaizers Orchestra. Det føles også umiddelbart mer riktig med Janove på jærsk enn engelsk. Norsk kan være kult det.
Gi «Artisten & Marlene» en spinn, det kan fort vise seg å være verdt det, om du liker Kaizers eller bare god rock.
