Kendrick Lamar – Damn
Den amerikanske rapstjerna Kendrick Lamar er tilbake med nytt album. Lamar er en ekstremt produktiv artist og han har gjort flere mer eller mindre vellykkede gjesteopptredener for blant andre Kanye West, The Weeknd og A Tribe Called Quest i året som gikk. Det er likevel Lamars soloskiver som er mest interessant, og «Damn» skuffer ikke.
«Damn» er kanskje ikke så umiddelbar som forgjengeren «To pimp a butterfly», men vokser for hver lytting. Introen er et stilstudie i tøft ghettoliv og setter standarden for åpningslåta «DNA», som beskriver «arvegodset» Lamar er belemret med som svart amerikaner fra fattige kår. «DNA» er også en vanvittig imponerende rap-opptreden, prøv gjerne å synge med på denne.
Det er noen gjester med på denne platen også, hvor Rihanna og U2 må sies å være de største navnene. Jeg var spesielt interessert eller kanskje mere skeptisk til sistnevntes bidrag, da jeg ikke umiddelbart drar parallellen mellom westcoast-rap og Bono. Mot alle odds fungerer likevel samarbeidet, nå er det ikke så mye Bono får sunget i løpet av «XXX» drøye fire minutter, men det låter bra.
Alt i alt en kul plate, Kendrick Lamar beviser nok en gang at han er rapperen de andre gutta og jentene må strekke seg etter.
Lån «Kendrick Lamar – Damn»
Ulver – The assassination of Julius Caesar
Når man hører navnet Ulver, tenker nok de fleste black metal, men det norske bandet har det med å begi seg ut i nye sjangere i en imponerende frekvens. Fra før har de gitt ut ambientmusikk, filmmusikk, en black metal trilogi, de har samarbeidet med så forskjellige artister som Mari Boine, Tom McRae og Sunn O))). Denne gangen er det pop som gjelder, nærmere bestemt 80-talls pop.
Selv om jeg var forberedt på at «The assassination of Julius Caesar» er Ulvers mest poppa skive til nå, ble jeg overrasket over hvor pop det låt. Soundet er veldig harmonisk og rent, med godt produsert vokal og instrumentering mettet med synther. Det finnes allikevel et mørke der, både i tekster og underliggende i melodier. Det låter slettes ikke ulikt Depeche mode og den mørke siden av 80-talls New Wave.
Tekstene på plata beveger seg rundt de mørke sider av mennesket, og lager en interessant kontrast til de bemerkelsesverdig catchy melodiene. «Transverberation» kunne ha vært en tapt a-ha klassiker og åpningssporet «Nemoralia» en Depeche Mode låt fra «Music for the masses». «Rolling stone» har en smittende groove og refrenget med koring fra Rikke Normann og Sisi Sumbundu låter stort.
Jeg er svak for artister og band som Ulver, som tar sats og gir blanke i folks forventninger. «The assassination of Julius Caesar» er en helstøpt, uironisk og knallbra pop-produksjon med mørke overtoner, en klassiker i Ulvers katalog av eklektisk musikk.
Lån «Ulver – The assassination of Julius Caesar»
