Kanskje det mest feministiske vi kan gjøre akkurat nå er å ikke være feministiske

Visste du at «antibloggeren» Magnhild er oppkalt etter en bok av Bjørnstjerne Bjørnson? Vi har snakka med Guri Idsø Viken, en av kvinnene bak Magnhild, om Magnhild og andre feminister og litteratur.

Tekst: Katrine Judit Urke/Foto: Aschehoug/Bokomslag: Aschehoug og Pax

For et par uker tilbake prøvde vi å slenge ut en brannfakkel ved å påstå at feminismen har blitt et salgstriks. Er feminisme-begrepet brukt om litteratur i ferd med å endre mening? Har feminismen blitt kul, og er det isåfall bare bra? Og hva er egentlig feministisk litteratur?

Litteraturbloggen har tatt en prat med en håndfull eksperter. Først ute var Lotta Elstad, forfatter av romanen Jeg nekter å tenke, en «sort, feministisk samtidskomedie om politikk, kjærlighet», ifølge forlaget. Nå har vi snakka med skribent, politisk rådgiver, litteraturviter og forfatter Guri Idsø Viken. Sammen med Inger Johanne Sæterbakk står hun bak karakteren Magnhild i «gråbloggen» Magnhilds antiblogg og boka Magnhild: En roman om sex, fyll og offentlig forvaltning. Viken forteller at hun selv har tenkt mye på temaet og svarer svært ivrig på litteraturbloggens spørsmål.

Hva gjør et skjønnlitterært verk feministisk?

Det fins vel ikke en noen definisjon av dette, akkurat som det ikke finnes noen enhetlig definisjon av feminisme. Feminismen har alltid vært en sammensetning av mange ulike retninger som har det til felles at de på en eller annen måte fremmer kvinners rettigheter og likhet mellom kjønnene. Men det er jo stor uenighet om hva det innebærer. Derfor er også mange feminister uenig med hverandre. Man har feminister som er for porno og feminister som er mot. Man har feminister som mener at kjønn er biologi og feminister som mener de bare er sosialt konstruerte. Noen mener det er antifeministisk å gifte seg og få barn, andre mener det er god feminisme å legge til rette for at kvinner kan følge tradisjonelle kjønnsmønstre uten å få kritikk. Og sånn går det heldigvis, for i mine øyne er ikke kampen for likestilling en kamp man vinner, det er en kamp man alltid kjemper.

Hva er det så som gjør et verk feministisk og hva er det som er god feministisk litteratur? Jeg tenker vel at verkene bør utfordre noe av det etablerte og ha et politisk prosjekt som er knyttet til kvinners livssituasjon. Det er ikke dermed sagt at tema ikke kan være personlig. Noen av mine feministiske favoritter er Mrs. Dalloway av Virginia Woolf og Heartburn av Nora Ephron, som begge tematiserer en kvinnes rett til egen erfaring og seksualitet. Det samme gjør også den lille perlen Magnhild, som Bjørnstjerne Bjørnson ga ut i 1877 og som ble hyllet av Amalie Skram for sin forståelse av kvinners livssituasjon. Jeg og min medforfatter Inger Johanne ble så inspirert av den at vi laget vår egen Magnhild, både i ei bok og i en blogg med samme navn. Bjørnsons betydning som feministisk forfatter tror jeg er oversett av svært mange i dag, men var viktig i sin samtid, og det minner om at også menn kan skrive feministisk.

Som med annen stor litteratur, er det bedre med bøker som viser i stedet for å fortelle. Noen kan bli for eksplisitte, og da blir det lett parodisk. Kanskje det er her feminisme blir litt salgstriks og kakepynt? Slike populærfaglige bøker som skal fortelle kvinner at de har lov til å være kvinner, for eksempel, der har du en bunke du kan spare meg for. På den andre sida skal man være forsiktig med å hevde at mer kommersielle satsninger ikke er feministiske. Både Sex and the City og Bridget Jones har feministisk appell i bøttevis. Og så er jeg veldig svak for Joan Rivers’ fuck you-holdning.

Er feministisk litteratur det samme i dag som for, la oss si, 20 år siden?

Det håper jeg ikke, siden litteratur generelt jo har utviklet seg på 20 år. Det handler mye om form, men kanskje også om kommersialisering og tilgjengeliggjøring? Det er ingen tvil om at feminisme har blitt stuereint, og da følger pengene etter. Og så er det kanskje andre motiver som er viktig i dag, for eksempel kropp og skjønnhetsidealer, men også noen som er de samme. Bjørnsons Magnhild var, som Ibsens Nora, kontroversiell i sin samtid fordi hun valgte bort mann og barn, og det er jo utrolig hvor mye det provoserer ennå, noe vi følte på da vi ga ut bok om vår Magnhild.

Jeg synes den gode feministiske faglitteraturen er den som ikke slår inn åpne dører, men tør å ta opp tema som er kontroversielle eller som risikerer noe. En bok jeg leste nylig, er Blackout. Remembering the Things I Drank to Forget av Sarah Hepola. Hun er en suksessfull amerikansk journalist, som i boka er veldig åpen om sin egen alkoholisme og hvordan hun har kjempet seg gjennom den. Kvinners alkoholisme er underkommunisert, og jeg tror hennes framstilling motvirker stigma og tabuer. I den andre enden er det altfor mange såkalte feministiske bøker i dag som slår inn åpne dører. De er kanskje fortsatt feministiske, men om de gjør noen forskjell, er jeg usikker på. Og det er gjerne et problem som kommer med økt kommersialisering.

Den beste litteraturen er jo likevel uavhengig av ytre motiv. Noen bøker har appell enten de ble lest for hundre år siden eller de leses nå. De setter fingeren på noe universelt i vår menneskelige erfaring og skaper historier som betyr noe for mange i generasjoner etter deres død. Så magisk er faktisk skjønnlitteraturen. Og så viktig.

Forfatter av I love Dick, Chris Kraus, sier i et intervju med Dagsavisen at hun kjenner på en ambivalens rundt merkelappen «feministisk», at det kanskje faktisk forsterker ideen om kvinnen som den andre: «Hvorfor må ting være feminist ditt, feminint datt, kvinne ditt og kvinnelig datt?» Ja, hvorfor må ting være feminst ditt feminist datt?

Jeg skjønner veldig godt hva hun mener. Selv har jeg følt på at jeg bare kommer til orde, eller i det minste blir mer respektert, om jeg skriver om feminisme eller kvinnerelaterte tema og det har ført til at jeg nesten ikke gidder lenger. Det er som om det fortsatt ikke er helt akseptert at kvinner kan mene like mye verdifullt om like mange tema som menn, enten det er utenrikspolitikk, teknologi eller byutvikling. Vi regnes bare som eksperter på vår egen livssituasjon, mens menn fortsatt får mest plass når det gjelder andre ting, nesten uansett hvor mye kødd de klarer å lire av seg. Vi trenger en forståelse for at kvinner er mer enn nettopp det, både i samfunnet og blant kvinner selv. Den må vi alle jobbe for. Kanskje det mest feministiske vi kan gjøre akkurat nå er å ikke være feministiske?

Vi skal snakke med flere som veit noe om litteratur og feminisme – følg med i ukene framover!

*

Les også:

 Gode kvinneroller hever kvaliteten

Feminst, javel? 

Litteraturbloggens anmeldelse av Jeg nekter å tenke

Etterlyst: Kvinnerollen

Født feminist? – Javisst!

I begynnelsen var (F-)Ordet

Romløsninger og Virginia Woolf