Ungdommens kritikepris: Nominasjonsjuryens begrunnelser

Inghill Johansen: Bungalow. Oktober
Bungalow består av korte, enkeltstående prosastykker bundet sammen til en liten fortelling uten én klar handlingslinje, men med et gjennomgående tema som skaper fremdrift og språklig spenning. Det er foreldre som dør, det er hus som forvitrer og altså forfallets estetikk som speiles gjennom Johansens små observasjoner og prosa­stykker.

Johansen skriver om nedbryting – kroppslig, huslig – og hun gjør det med alle sansene åpne. Språket er dempet og presist og hun har et særegent blikk for å skildre sorgen over det forgjengelige, alt som blir tatt ifra en. Det er gjort med et skarpt blikk og en tidvis humoristisk tone. Gjennom sine poetiske snapshots av eksistensen får Johansen sagt mer enn mange norske mursteinverk.

Vigdis Hjorth: Arv og miljø. Cappelen Damm
Et klassisk arveoppgjør viser seg å bli en historie om overgrep, fortielse og splittelse. Arv og miljø er fortellingen om Bergljot, en skilt teaterinstruktør som konfronteres med sine egne traumer og sine egne søsken etter farens død.

Det er en sterk roman om hvordan seksuelle overgrep lagrer seg i kroppen til et lite barn, og om hvordan utsatte barn blir til utsatte voksne. Lettheten i språket, bruken av rytmiske setninger og gjentakelser danner en kontrast til bokens mørkere tankeinnhold. Hjorth er påvirket av eksistensfilosofer som Søren Kierkegaard og lar hans tankegods opplyse Bergljots livskrise. For selv om det er mørkt der Bergljot vanker, finnes det også håp og humor i denne beretningen om en ødelagt familie.

Gro Dahle: Søster. Cappelen Damm
Gro Dahle blir gjerne karakterisert som en naivistisk forfatter. Hun skriver tidvis i et enkelt, nærmest barnlig språk, men samtidig byr diktene på eksistensielt alvor. Årets utgivelse er intet unntak. Det lyriske jeget er et enebarn som savner en søster. Diktsamlingen har seks avdelinger som alle har ulike poetiske linjer som overskrift. Her er dikt om samhold og støtte, men også om rivalisering og slåssing. Det poetiske jeget dikter seg en søster også i form av hund, som for å si at søsterfellesskapet også kan forstås metaforisk.

Poeten får godt frem de ulike nyansene i det å ha en søster, både nærheten, men også det brutale som pipler frem i tette relasjoner. I forfatterens lekne stil utforskes spenningsfeltet familien kan være. Samtidig beveger diktene seg ut i naturen i form av gåtefulle sammenligninger. Dette er dikt som ikke sminker seg, men som med sin sanselighet og poetiske undring også byr på nye innsikter i det å være en søster, en mor, eller en datter.

Victoria Kielland: Dammyr. No Comprendo
I romanen Dammyr treffer vi den kåte ungpiken Aurora som driver gjennom et Fredrikstad befolket av lyssky og lokkende, men livsfarlige karakterer. Lengsel og vold truer med å feie Aurora overende, det handler om å ikke drive begjæret for langt. Dunkelt begjær har skylt gjennom byen siden forrige istid, da Østfold steg opp bak smeltevannet. Av og til går det for langt, drapene i Lille Helvete, den synske Ingeborg Køber, samt en rekke andre selvmordere og skjebner er bevis på det. Menneskene trekkes mot hverandre til de bukker under, eller drukner.

Victoria Kiellands fortellerstemme har plass både til øm detaljrikdom og bysamfunnets lengre, mer utydelige linjer. Dammyr er en suggererende roman hvor dramatikken utspiller seg mellom traust hverdag og potensielle, livsavgjørende utbrudd på gatehjørnene.

Kjartan Hatløy: Den kvite vegen: stemningar frå Salbu. Oktober
I Kjartan Hatløys tolvte bok, Den kvite vegen – stemningar frå Salbu, følger vi årets gang ytterst i Sognefjorden. Med fininnstilte observasjoner av naturens mange bevegelser viser disse prosadiktene hvordan det yrer av bevegelse og liv alleveie. Hatløy tar gjerne utgangspunkt i noen trær, katten, himmelhvelvingen eller bygdesamfunnet, før han reflekterer, kommer ihu noe, og ofte ender i stille visdom.

Påfallende er særlig den store takknemmelighet disse diktene viser naturen bare for at den finnes: «Eg er forelska i den gjevande kraft». Selv de hverdagsligste observasjonene bærer med seg dødsbevissthet av et slikt slag som åpner sansene for livet selv, slik det ustoppelig strømmer gjennom naturen. Og når den fire hundre millioner år gamle fjellsiden sprer kosmisk varme i håndflata, er det en gave.

Nina Lykke: Nei og atter nei. Oktober
I Nei og atter nei møter vi hovedpersonen Ingrid som til tross for at hun langt på vei ser seg nødt til å opprettholde fasaden, har et utpreget misantropisk indre liv. I tankene er ingen relasjoner hellige, ikke engang sønnene unngår å bli latterliggjort, for ikke å snakke om alle mulige regler for jobb og samvære, meningsløe i Ingrids øyne.

Med negasjon og svart humor skriver Nina Lykke seg inn i en tradisjon som vanligvis har vært dominert av mannlige hovedpersoner og -forfattere. Ved første øyekast synes dermed det forfriskende ved denne romanens menneskeforakt å ha noe med det kvinnelige perspektivet å gjøre, hvordan det er den middelaldrende Ingrid som får komme til uttrykk, og ikke f.eks. en rabulerende, ung mann. Ved nærmere øyekast kan bokens kvaliteter heller tilskrives hvordan negasjonen også ledsages av varme og nyanserte karakterbeskrivelser. Hatet synes snarere å være rettet mot konvensjonene fremfor menneskene, og springer antakelig ut av en kjærlighet til ekte mennesker – mennesker som strever med å holde tritt med et moderne levesett som for lengst har blitt motbydelig.

Thomas Marco Blatt: Varsjøen. Kolon
Morten har allerede gått arbeidsledig ett år, deprimert og ustabil, idet barndomsvennen Tommy ringer med urovekkende opplysninger. Han sier han vet hva som egentlig skjedde den dagen ved Varsjøen da storebroren til Morten, Markus, druknet.

I Varsjøen skal alt skal til overflaten, fortiden truer, men romanen blir likevel ikke et reduserende psykologisk portrett av den grunn, for Morten er en hovedperson som unndrar seg konvensjonelle og banale forklaringer. Rett nok kan mye av nåtiden årsaksforklares med drukningsulykken, tapet av broren og skyldfølelse, men rekkefølgen av opplysninger og hendelser er samtidig med på å motarbeide klisjeen om at forklaringen på hvem Morten egentlig er, utvetydig finnes i barndommens dyp. Ikke minst gjør språket til Thomas Marco Blatt – en gjennomført metaforbruk og presise og poetiske observasjoner – sitt til at romanen stadig åpner seg etterhvert som Morten nærmer seg et svar på hva som faktisk hendte med broren. Mer enn en oppklaring av fortiden er dette portrett av nåtidige nordmenn, og et vitnesbyrd på hvor ubetydelige vi er.

Terje Holtet Larsen: Angiveren. Oktober
Angiveren beskrives et møte mellom fortelleren, en navnløs forfatter, og revisoren Andras Sanner som vil forsvinne, som i et ledd i sitt forsvinningsnummer ønsker å få fantasiene sine nedtegnet. Hvor revisoren vil glemmes, ønsker forfatteren å glemme, og lar seg dermed overtale til å bli Sanners kronikør. Samtidig ønsker forfatterens forfattervenninne, Camilla K., at forfatteren skal skrive tettere på sitt eget liv, og hun forsøker å lokke ham i en slik, såkalt mer inderlig retning ved å få ham til å beskrive sitt «gylne åttitallsøyeblikk» – det som skal være det sentrale omdreiningspunktet i den navnløse forfatterens oppvekst. Men den navnløse forfatteren vet at det finnes erfaringer som ikke kan bli litteratur uten at noe går i stykker, og velger seg derfor å samle seg om revisorens beretning fremfor sine egne bekjennelser. Likevel, noen drypp kommer, den navnløse forfatter lekker sitt forfatterskaps drivstoff utover fortellingen om Andreas Sanner. Det er i dette spenningsfeltet, mellom omskrivninger, utsettelser og forsnakkelser, romanen eksisterer – som forsøk på å uttrykke det uutsigelige.

Alt i alt er det som om denne romanen – full av nevrotisk og musikalsk setningsoppbygning – er med på å tilbakevise den velkjente devisen om at litteratur handler om showing fremfor telling; litteraturens fremste oppgave er derimot writing.