Den norske nasjonale poesiprisen – Vindtornprisen 2017
Juryens begrunnelse
På spørsmål om hva hans niende bok, TIU. Oppholdsbok Nord, 1982, handlet om, svarte Erling Kittelsen: mellomrommene! Og ja, årets vinner av Vindtornprisen er mellomrommenes dikter.
Et vers av Vindtorn lyder: «Det er bedre å sveve mellom to planeter enn å falle mellom to stoler»! Så mellomrom kan være så mangt, ordet har 102 norske synonymer. Å anse som stikkord til Erling Kittelsens 44 bøker, for eksempel: avstand, bresje, brudd, ekspedisjon, fordypning, gap, glugge, grotte, hakk, hule, høl, intervall, klaring, kløft, krater, kulp, lakune, lomme, luft, luke, lysning, munn, nisje, nåløye, pause, passasje, punktering, renne, revne, risse, rom, råk, sjakt, sluse, smette, spalte, spor, sprekk, sprik, sted, søkk, svart hull, tomrom, trakt, ventil, vindu, utetthet, øye og åpning.
Så mellomrom kan være så mangt, ordet har 102 norske synonymer.
Vi snakker om en sprelsk dikter. Like gjerne dikt, romaner og skuespill som dialoger, barnebøker, selvbiografier og gjendiktninger – og eventyr, allegorier, fabler. Ikke bare originalt, men originalt på den originale måten. Titlene sier sitt om det, som En ustyrlig historie om solloer, selkatter og et kjærlighetshull i havet, 1983; Stående hukommelse, 2007; Diktet løper som en by, 2010.
Erling Kittelsen debuterte i 1970 med Ville fugler (dikt). Tidlig ute med temaet: økologi. «Ville fugler»; sjøfugl – i oljesøl, luftforurensning og «plastidioti». Poetens hovedtema er ikke mindre aktuelt: han «betrakter alle former for sentralisering med stor skepsis», og har «utkanten … som sin viktigste utkikkspost».
Å sette periferien i sentrum? Det sentrale er at det sentrale er gjort perifert. Dette fortrengte som er så sentralt er Erling Kittelsens tema. Hvem er vi, hvor kommer vi fra, hvor går vi? og som Brikt Jensen en gang la til: og hvem skal betale regningen? Erling Kittelsen skriver om de store spørsmålene, ved å gå til opphavet.
Hvor mange av dem som brysker seg med det norske har lest det norske hovedverket Skabelsen, Mennesket og Messias, av Henrik Wergeland, fra 1830? Under Nationaltheatrets 90-års-jubileum i 1989 ble Erling Kittelsens skuespill Abiriels løve satt opp som festforestilling. Her går han i dialog med Wergelands verk, med det norske; mellomrommenes forfatter er dialogens dikter. Som i det norske finner det nordiske – som åpner seg mot den store verden.
TIU fra 1982 er et epos om Nordkalotten, en oppdagelsesreise i minoritetskulturene, i Canada, på Færøyene, Island, Grønland, Norge, Norden. «Oppholdsbok» var noe en før måtte ha for å bevise sin identitet og ha tilgang til riket, lik dagens pass. Men Tius nordiske identitet er grenseløs, der han beveger seg fra sted til sted i det urnordiske landskapet av det samiske, enuitter, indianere. Hun, 1989 – ifølge Øystein Rottem «et enestående verk i nyere norsk dikting» – er både en oversettelse til bokmål, (hvorfor Edda bare på nynorsk?), og en samtale i dikts form med Voluspá.
Mellomrommenes forfatter er i hele sitt virke virkelig dialogens dikter: viser hvordan verdener griper inn i hverandre og at det å forstå det er vår redning.
I årets bok, Fredsslutning. Samtale med Edda, spør Erling Kittelsen: «Hvordan dikte i et land med et så uavklart forhold til sin eldste poetiske tekst, Edda?» Hvordan? Fra debuten til i dag er Erling Kittelsens forfatterskap svaret. Teknisk: å lyse på mytenes minste bestanddeler, mytologemene, for å se hva de rommer, å vise aktualiteten, å redde dette for oss. Forfatterskapets formidable innsats er å gi oss et nytt historiesyn: en ikke-nasjonalistisk forståelse av det norske. I Edda finner denne poeten det vi finner i hans poesi: «et større rom for identitet». I Fredsslutning skriver han: «Når ånden får kroppen med seg, er jeg trygg i Norge. Elsker det veldige utlandet som fødte oss.»
Det «veldige utlandet» har også tatt dikteren til seg – Afrika, Bangladesh, Russland, Kaukasus, Midtøsten, Kina, Korea, Mexico og Baltikum – slik han har tatt dette til oss; diktere fra Irak, Kina, Pakistan, gjendiktninger fra kinesisk, japansk og koreansk, persisk, sumerisk og latvisk. Mellomrommenes forfatter er i hele sitt virke virkelig dialogens dikter: viser hvordan verdener griper inn i hverandre og at det å forstå det er vår redning.
Hos Erling Kittelsen, som i Voluspá, er det Mime som vokter kilden til viten, i Mimesbrønnen, der Odin gjemmer sitt øye. Mime drikker mjød hver dag til frokost, og juryen vet derfor nok til å si skål til Erling Kittelsen: gratulerer fra oss!
Jury:
Kristin Berget
Henning Hagerup
Birgit Hatlehol
Mette Karlsvik
Arild Linneberg