Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk
Foto: Siri Dokken (Illustrasjon)

Foto: Siri Dokken (Illustrasjon)

Denis Diderot – opplysningens Sokrates

Denis Diderot var kanskje en halvstudert røver, men først og fremst var han innovativ og eksperimentell og ga Europa den store franske Encyklopedien, oppslagsverket som både formidlet og la grunnlaget for at opplysningstidens ideer fikk gjennomslag.

Publisert:

Om Voltaire aldri så mye var opplysningens stjerne, fremstår opplysningsfilosofene i ettertid som et tenkningens kollektiv. Det skyldes hovedsakelig at de fleste av dem leverte bidrag til Encyklopedien, det bindsterke leksikonet som er blitt kalt opplysningstidens fyrtårn. Og Encyklopedien er uløselig forbundet med Denis Diderot (1713—84), som var verkets redaktør i alle de tjue årene det tok å gjøre det ferdig.

I likhet med den nitten år eldre Voltaire kom Diderot fra borgerklassen. Og som Voltaire var Diderot en allsidig begavelse. Ved siden av arbeidet med Encyklopedien skrev han dramaer og romaner i tillegg til filosofiske verker. Dessuten utmerket han seg som en anmelder av billedkunst, og var med på å gjøre estetikk til en egen filosofisk disiplin.

Eksperimentell og innovativ

På sine eldre dager henga han seg også til antropologiske betraktninger som medforfatter av verket Historien om de to India. Ikke ulikt renessansemennesket skulle opplysningsfilosofer interessere seg for alt, og helst utmerke seg på mange felter.

Sammen med Voltaire var Diderot den som best levde opp til et slikt ideal. Men av legning og temperament var Voltaire og Diderot forskjellige. Mens Voltaire hegnet om fortidens klassisistiske idealer i sine dikt og dramaer, var Diderot eksperimentell og innovativ i sin forfattergjerning. Diderots dramaer var for eksempel en forløper til det borgerlige teater som senere kulminerte med Ibsens og Tsjekhovs dramaer, der karakterene er vanlige mennesker og ikke guder eller andre «større enn livet»-skikkelser fra antikkens mytologi.

Diderots dramaer var for eksempel en forløper til det borgerlige teater som senere kulminerte med Ibsens og Tsjekhovs dramaer

Imidlertid delte han Voltaires aversjon mot religiøs fanatisme og maktmisbruk – mot det Voltaire kalte «den infame». Også Diderot utga religionskritiske skrifter, og måtte i 1749 sågar sone en tre måneders fengselsstraff for dette. Like fullt klarte han å vinne øvrighetens gehør for sin store tanke om å lage et fransk leksikon som overgikk alt som fram til da var blitt produsert av oppslagsverk.

Ambisjon: samle all kjent kunnskap

Ideen fikk han mens han oversatte et oppslagsverk fra engelsk. I England hadde denne genren stor suksess, men siden verkene var skrevet av én eller to forfattere, ble kunnskapsomfanget nødvendigvis begrenset. Engasjerte man i stedet et helt forfatterteam, ville den faglige bredden bli langt større. Ambisjonsnivået var intet mindre enn å samle all kjent kunnskap i ett eneste bokverk. Der også de ulike håndverk og teknologiske nyvinninger skulle med, rikt illustrert med egne plansjer.

Tittelen Encyklopedien er avledet av det greske uttrykket enkuklios paideia, som betyr å samle kunnskap i ring. Selv kong Ludvig XV lot seg begeistre for prosjektet, og abonnementsvervingen gikk strykende. På det meste hadde verket 4225 abonnenter, noe som var et høyt tall på den tiden – særlig med tanke på at et abonnement kostet like mye som en vanlig arbeiders årslønn. Siden Diderot var en halvstudert røver uten noen solid akademisk bakgrunn, ble matematikeren Jean le Rond d’Alembert gjort til medredaktør for å øke prosjektets faglige tyngde. Mens Voltaire og andre storheter, som baronen av Montesquieu og Jean- Jacques Rousseau, ble med i forfatterteamet.

Alt gikk fint inntil de to første bindene forelå i 1752. Da så øvrigheten til sin skrekk at mye av det som sto der, undergravde kongens autoritet og fremmet antireligiøse ideer. De kom til at verket rett og slett korrumperte sed og skikk. Dermed ble de to bindene prompte forbudt. Likevel fortsatte redaksjonen sitt arbeid.

Øvrigheten [så] til sin skrekk at mye av det som sto der, undergravde kongens autoritet og fremmet antireligiøse ideer.

Forbud mot Encyklopedien

Men de stadige problemene med sensuren, som kulminerte i 1759 da myndighetene nedla et endelig forbud mot hele verket og krevde at det ble brent, tok på. D’Alembert trakk seg fra sin redaktørstilling, mens Voltaire med flere vendte prosjektet ryggen. Diderot holdt imidlertid stand, godt hjulpet av forleggerne, som ville tape store penger hvis prosjektet ble oppgitt før alle bind forelå. Med list og iherdighet, der mye av trykkingen foregikk i utlandet, lyktes de i å ferdigstille verket i 1772. Da telte det 38 bind og hadde 75 000 oppslagsord.

Hva var det som gjorde Encyklopedien så farlig for konge og øvrighet? Det var ikke bare artiklenes innhold, som snarere var små filosofiske essays enn rent leksikalske beskrivelser som vi nå er vant til. Anstøtelig var også måten verket var organisert på. Det å ordne oppslagsordene alfabetisk var nemlig noe nytt og uhørt i 1752. En slik tilfeldig organisering av stoffet brøt jo helt med den tradisjonelle ordningen av temaer ut fra logisk rekkefølge og viktighetsgrad.

Til overmål ble teologien frakjent sin vante status som en overordnet kunnskapsdisiplin. Ifølge Encyklopedien er kun historie, filosofi og poesi (!) hovedgreiner på kunnskapens tre. Derfor må teologiske emner sortere inn under disse. Mirakler og profetier tilhørte følgelig historiegrenen, mens religiøse mysterier og dogmer tilhørte filosofigrenen, og religiøse lignelser poesigrenen.

Sokratisk holdning

Dette likte et reaksjonært katolsk presteskap svært dårlig. Encyklopedien innførte dessuten det helt nye grepet med kryssreferanser. For eksempel refererte artikkelen om nattverd til artikkelen om kannibalisme, og omvendt. Dette bidro ytterligere til å presentere stoffet i et nytt og fordomsfritt lys. Sammen med den alfabetiske inndelingen gjorde kryssreferansene lesningen til en labyrintisk ferd i et stort kunnskapsunivers, der nye og uventede sammenhenger kunne oppdages.

Dette skulle få leseren til å tenke mer selvstendig enn det som tradisjonell kunnskapsformidling la opp til. Her sporer vi en sokratisk holdning som vektlegger det å frembringe nye spørsmål minst like mye som det å gi autoritative svar. Det er nok mye av grunnen til at Diderot ble kalt «Sokrates» av sine filosofvenner. Han likte dette tilnavnet, som også passet til hans øvrige filosofiske og litterære virksomhet. For som Diderot var meget klar over: Opplysning fører til nye spørsmål, og dermed til ny uvitenhet. Opplysning er derfor ingen prosess som på ett tidspunkt når sitt endelige mål.

Som Diderot var meget klar over: Opplysning fører til nye spørsmål, og dermed til ny uvitenhet

Utforsket metafysisk materialisme

Det er spøkefullt vært sagt at mens tyske filosofer alvorstungt spør «Hvorfor?», spør franske filosofer «Hvorfor ikke?». Diderot tilkjennegir en slik lekenhet ved å prøve ut hypoteser på et originalt og eksperimentelt vis. Dette rynket Voltaire og flere andre opplysningsfilosofer på nesen av, siden ordet «hypotese» ble forbundet med løse spekulasjoner som ikke ga grunnlag for kunnskap, og derfor ble ansett som noe uvitenskapelig. Selveste Isaac Newton hadde jo forkynt at han ikke befattet seg med hypoteser!

På metafysikkens område utforsket Diderot en metafysisk materialisme, noe som også falt Voltaire og hans likesinnede tungt for brystet. Faktisk var det langt på vei uenighet om metafysikk som splittet opplysningsfilosofene i en moderat og en radikal fløy. Som anfører for den moderate fløyen holdt Voltaire fast ved den sedvanlige metafysiske dualisme, der menneskets sjel har status som en egen «substans», uavhengig av legemet og all annen materie. Mens Diderot gjorde seg til anfører for en radikal fløy som mente at det sjelelige kun er et biprodukt av materien. Slike tanker underminerte troen på et etterliv og en udødelig sjel, og var ifølge Voltaire skadelige for opplysningens sak.

Opplysningens sak

Hva var så denne opplysningens sak, ut over det å fremme de ideer om religionsfrihet og toleranse og fremskritt som Encyklopedien målbar? Jo, det var å bevege konger og keisere til å gjennomføre reformer i henhold til disse ideene. Men etter hvert som det ene overtalelsesforsøket etter det andre strandet, mistet Diderot og hans krets av radikale tenkere troen på at dette var veien å gå.

Diderot gjorde selv et forsøk på å få Katarina den store av Russland til å vise i praktisk politikk at hun var den opplysningens venn hun gjerne fremsto som. Hun hadde jo kommet Diderot til unnsetning da han satt som trangest i det under arbeidet med Encyklopedien, ved å ansette ham som sin bibliotekar (mot å få overta biblioteket hans etter hans død). Når hun så inviterte ham til sitt hoff i St. Petersburg, fant Diderot, som ellers knapt beveget seg utenfor Paris, det bryet verdt å foreta denne strabasiøse reisen. Men etter en rekke samtaler kjølnet deres gjensidige beundring. Slik Voltaire hadde erfart med den like opplysningsvennlige prøysserkeiseren Fredrik den store, fant keiserinnen at avstanden mellom opplysningstenkningens vyer og praktisk politikk var altfor stor.

Vår natur å utvikle sivilisasjon

Etter disse nedturene fant Diderot og hans krets liten grunn til å gå stille i dørene på metafysikkens område. Det gjaldt også i spørsmålet om menneskets natur – et tema som fikk fornyet aktualitet på grunn av en omfattende kolonisering og mange oppdagelsesreiser. En strøm av reiseskildringer kunne berette om så vel edle nordamerikanske indianere som halvnakne tahitikvinner som «helt naturlig» bød på sex. Alt dette egget fantasilivet og satte den moderne sivilisasjon i et relieff. Var denne et så uomtvistelig gode som man helst ville mene? Viste ikke møtet med hittil ukjente, «primitive» folkeslag at vår moderne sivilisasjon snarere hemmer enn fremmer det som er sunt og naturlig?

Diderot hadde nok sans for Rousseaus forestilling om den edle villmann. Men siden han i større grad anså mennesket som et sosialt vesen, mente han at det ligger til vår natur å utvikle en sivilisasjon. En sivilisasjon er følgelig et gode så fremt den utformes i pakt med menneskets natur – som etter diverse antropologiske funn å dømme måtte være universell.

Han mente at det ligger til vår natur å utvikle en sivilisasjon. En sivilisasjon er følgelig et gode så fremt den utformes i pakt med menneskets natur

Dermed burde det være mulig å utvikle en universell etikk, tuftet på så vel en fornuftsbasert dydslære (noe Diderot var svært opptatt av) som på en filosofisk materialisme der religiøse forklaringer ikke har noen plass. Faktisk formulerte flere i Diderots krets en utilitaristisk rasjonalisme basert på Spinozas prinsipp om at vi alle søker mest mulig lykke og minst mulig smerte. Følgelig bør vi maksimere den totale lyst eller nytte i samfunnet, og minimere smerte.

Brodd mot sosiale forskjeller

Denne grunntanken – som skulle bli sentral i britisk moralfilosofi – har en brodd mot store sosiale forskjeller, i og med at hver enkelts lyst og smerte da må telle likt. Akkurat det hadde Diderot sans for. Men som den sokratiker han var, fant han det altfor reduksjonistisk å koke hele etikken ned til ett eneste grunnprinsipp om lyst og smerte.

Hvor livsfjern og samfunnsundergravende opplysningstenkningen enn gikk for å være, evnet den i lengden å gjøre en forskjell. Dens ideer spredte seg med nærmest uimotståelig kraft til resten av Europa og over Atlanteren. Den hadde stor innflytelse på den amerikanske revolusjonen av 1776, selv om uavhengighetserklæringen etter Diderots og andres mening ikke gikk langt nok. Den lot jo slaveriet bestå, og begrenset ikke i tilstrekkelig grad sosiale forskjeller. Like fullt var denne skjellsettende begivenheten en god indikasjon på at den «tenkningens revolusjon» som opplysningstenkningen sto for, så visst kunne nedfelles i praktisk politikk.

Videre lesetips

Litteraturviteren og forfatteren Anne Beate Maurseth har skrevet en god bok om Diderot, Opplysningens sjonglør. Denis Diderot 1713— 1784 (Humanist forlag 2005). Den lar seg fint lese av den interesserte allmennhet og er hovedkilde til denne artikkelen.

Jonathan Israel, historieprofessor ved Princeton-universitetet, har i de senere årene skrevet bindsterke verk om opplysningstiden, samt den mer overkommelige boka A Revolution of the Mind. Radical Enlightenment and the Origins of Modern Democracy (Princeton University Press 2010). Her tematiseres ikke minst kontroversen mellom Voltaire og Diderot.

Av Diderots egne verker foreligger romanen Fatalisten Jacques og herren hans i norsk oversettelse (Bokvennen forlag 1998). Ifølge Milan Kundera er dette en av de største romanene fra 1700-tallet som fremdeles bør leses. Tidligere er også romanen Rameaus nevø og skriftet Paradoks om skuespilleren blitt oversatt til norsk, men er ikke lenger å få kjøpt. Begge finnes på bokhylla.no.

Ellers kan det nevnes at Diderots religionskritiske fortelling La Religieuse (Nonnen) ble filmatisert i 1966 av franskmannen Jacques Rivette. Filmen provoserte den katolske kirken så kraftig at den ble forbudt. I 2014 kom en nyinnspilling med samme tittel i regi av Guillaume Nicloux. Begge filmer finnes på dvd, men kun med engelske undertekster.

Humanismens ideer er en pågående serie i Fri tankes papirutgave som vi nå nettpubliserer. Denne artikkelen ble opprinnelig publisert i Fri tanke nr 1-2017.

Vær velkommen til å delta i debatt på Fritanke.no. Vi ønsker en saklig og begrunnet debatt. Skarp kritikk må gjerne fremmes, men vi forventer at debattanter overholder alminnelig folkeskikk og norsk lov. Kommentarer som bryter med dette, kan bli slettet uten varsel eller begrunnelse. Fri tanke forbeholder seg retten til å svarteliste brukere ved spamming, personangrep, usaklige kommentarer og lignende.

Vi forbeholder oss retten til å sitere kommentarer fra Fritanke.no i Fri tankes papirutgave.

blog comments powered by Disqus