Folkevalgte som er kommunalt ansatte, får som medlemmer av administrasjonsutvalget en særskilt mulighet til å benytte sin arbeidsgivermakt til å tildele seg selv goder, skriver Dag Haugland. Illustrasjonsfoto: Magnus K. Bjørke
Folkevalgte som er kommunalt ansatte, får som medlemmer av administrasjonsutvalget en særskilt mulighet til å benytte sin arbeidsgivermakt til å tildele seg selv goder, skriver Dag Haugland. Illustrasjonsfoto: Magnus K. Bjørke
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Debatt
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning.

KS spør – men hvem er det som svarer?

Svarer lokalpolitikeren som lærer eller arbeidsgiver når KS spør om mål og strategi før forhandlingene om arbeidstidsavtalen for undervisningspersonell?

Kommunalt ansatte er viktige ressurser i lokalpolitikken, men i rollen som arbeidsgiver kommer de i situasjoner de bør fritas for.

Før årets forhandlinger sendte KS ut debattheftet KS spør til landets kommuner. Her tas spørsmål om lønn, arbeidstidsavtalen for undervisningspersonell og reforhandling av Hovedavtalen opp.

KS spør om forhandlingsmandat og hvilken strategi de skal benytte i møte med arbeidstakerorganisasjonene på andre siden av forhandlingsbordet.

Kommunestyret er arbeidsgiveransvarlig og har gitt KS fullmakt til å forhandle om lønn og inngå tariffavtaler på deres vegne. Det er riktig organ å forankre forhandlingsstrategien i.

Å forvente kvalifiserte svar som sikrer at kommunesektoren står samlet som arbeidsgiver bak behov og prioriteringer er likevel overraskende, ettersom arbeidstakerorganisasjonene og egne ansatte har så sterk styringsrepresentativitet i det samme kommunestyret.

KS spør kommunestyret i rollen som arbeidsgiver – men hvem er det egentlig som svarer?

I desember 2016 leverte jeg masteroppgaven Kommunalt ansatt og folkevalgt – ansatt med politisk makt eller folkevalgt med administrativ makt. Den tar utgangspunkt i spørsmål om offentlig-/ kommunalt ansatte gjennom folkevalgtrollen kan benytte sin politiske makt til å tildele seg selv som ansatt goder og skjerme seg selv fra byrder på arbeidsplassen – og sin administrative makt til å få gjennomslag i politiske saker som står dem nært som ansatt.

I hvilken grad dette skjer, ble ikke undersøkt, kun forutsetningen for det. Forutsetningen ble målt i offentlig ansattes styringsrepresentativitet i kommunestyrer og visse politiske utvalg.

Yrkestilhørigheten til folkevalgte i Agders 30 kommunestyrer, administrasjonsutvalg og visse politiske utvalg ble undersøkt. Resultatene varierer, men i snitt er medlemmer med offentlig yrkestilhørighet i kommunestyrene overrepresentert med ca. 6 prosentpoeng i forhold til i befolkningen ellers. Overrepresentasjonen øker til 15 prosentpoeng i utvalg innenfor oppvekst- og helseområdet.

Enda mer uttalt er dette i administrasjonsutvalgene, det partssammensatte utvalget der politiske deltakere representerer arbeidsgiver i møte med representanter fra kommunens ansatte. Utvalget har vedtaksmyndighet og håndterer arbeidsgiverpolitiske saker, ofte på overordnet og prinsipielt nivå.

Arbeidsgiver skal ifølge kommuneloven ha flertall i utvalget. Men slik er det ikke, når vi legger deltakernes yrkestilhørighet til grunn. Da har flertallet av medlemmene yrkestilhørighet i det kommunale tariffområdet. Høyeste andel i Agder var på 85,7 prosent, hvorav alle med yrkestilhørighet i kommunen der de sitter i administrasjonsutvalget. Her møter altså arbeidstakerrepresentanter sin kollega på andre siden av bordet, for anledningen ikledd rollen som arbeidsgiver.

Kommunalt ansatt folkevalgte får derfor en særskilt mulighet til å benytte sin politisk legitime arbeidsgivermakt til å tildele seg selv goder og til å skjerme seg selv fra byrder som ansatt. Ved å skulle mene og bestemme om detaljerte arbeidsgiverpolitiske spørsmål rundt egne lønnsgoder og arbeidsforhold som ansatt, settes de i en rolleutfordring de vanskelig kan håndtere med troverdighet. Og gjennom heftet KS spør, utfordres de nettopp til det.

I studier av beslutningssituasjoner legges det til grunn at mennesket søker rasjonelle valg (beste alternativ). Hva individet eller grupper av individer til slutt anser som best eller mest passende, er knyttet til den identitet som er mest framtredende hos deltakeren i den aktuelle valgsituasjon. Identiteten preger vurderingsgrunnlaget i beslutningsprosess og i beslutningsøyeblikk.

Høy representativitet av offentlige ansatte kan fort bli utslagsgivende for vedtak kommunestyret og andre vedtakskompetente politiske utvalg fatter, i saker som står deres identitet som ansatt og profesjonsutøver nært. Det skjer fort både på tvers av partitilhørighet, partiprogram og politisk erklærte holdninger når deres identitet som ansatt trigges.

Lærer er én av de vanligste yrkestitlene i kommunestyrene. Når KS spør om mål og strategi inn i forhandlinger om arbeidstidsavtalen for undervisningspersonell, hvilken identitet vil da prege vurdering og valg til de kommunestyremedlemmer som til daglig er lærere?

I hverdagen er de jo den ansatte som arbeidstidsavtalen retter seg mot. De er gjerne medlem av og kan ha tillitsverv i samme arbeidstakerorganisasjonen som KS møter til forhandling.

Er det i slike situasjoner urimelig å tenke at kommunalt ansatte som også er folkevalgte, benytter sin fagekspertise og administrative makt inn i rollen som arbeidsgiver til å påvirke den politiske diskusjons- og vedtaksprosess til fordel for seg selv og sin profesjonsgruppe som ansatt?

Kommunalt ansatte er viktige ressurser i lokalpolitikken, men i rollen som arbeidsgiver kommer de i situasjoner de bør fritas for. Det ansvaret får deres arbeidstakerorganisasjoner rikelig med mulighet til å ivareta lokalt og sentralt, blant annet gjennom den svært romslige Hovedavtalen.