Arbeidsgiverpolitikken må bidra til lavere utslipp

Kommunesektoren forbereder seg til lavutslippssamfunnet. En betydningsfull FoU-rapport høsten 2016 – «Kortreist kvalitet» – utarbeidet av Cicero, Insam og Civitas for KS, peker på at det vil være radikale omstillingskrav. Det gode liv i framtiden må leves i høyere grad i nærheten av der vi bor. Kommunesektoren vil spille en nøkkelrolle som ledende utviklingsaktør og ved bruk av sine ulike roller.

Det er imidlertid én rolle som er oversett eller undervurdert i KS-rapporten – det er arbeidsgiverrollen og sammenhengen mellom arbeidsgiverrollen og samfunnsutviklerrollen.

Der framme ligger på sett og vis det forjettete land, men veien blir langt fra ren plankekjøring – verken for individ eller system. Det er snakk om kvantesprang som er vanskelig å forestille seg, og som vel nærmest går utenfor vårt betraktelsessett. Alt er i bevegelse, sannheten er alltid i forandring og uomgjengelige omstillings- og innovasjonsprosesser vil sette uforutsigbart preg på individ, institusjoner og samfunn. 

Rapporten peker på at vi står overfor «et gjenstridig problem» og på behovet for «en tilstrekkelig bred analyse». Blant annet må «materiell vekst» erstattes av « … menneskelig vekst», og «sosial status» i økende grad knyttes til «å bidra til fellesløsninger og å ta utvidet samfunnsansvar». 

Til sjuende og sist blir det avgjørende hva som er individers atferd. Er vi villig til å endre/forenkle vår livsstil og levestandard radikalt med tanke på etterkommere som først skal leve om hundrevis av år eller mer?

Mer eller mindre uregjerlige og ukjente krefter i vår underbevissthet bryr seg ikke nødvendigvis så mye om havnivået og folk i en helt fjern framtid. Ifølge psykologien er «fornuft» bare rasjonalisering for å rettferdiggjøre materielle ønsker eller følelsesmessige og ubevisste behov.

Mennesket er et relativistisk vesen og hos oss nokså materielt orientert. Materielle uttrykk (hvor stort hus, bil osv.) er en dominerende målestokk for sosial status, ikke minst i den vestlige verden.

Fortsatt gjør New Public Management (NPM) seg noe gjeldende med vekt på økonomiske incitamenter (individuell lønn/prestasjonslønn) for å høyne arbeidsinnsatsen til ansatte, og det spørs hvordan det påvirker målestokken for sosial status.

Hvorfor er arbeidsgiverpolitikken så viktig? Arbeidsplassen og arbeidsoppgavene utgjør en stadig viktigere del av menneskets identitet og selvbilde. Mennesket er ikke seg selv nok, og selvoppholdelse må i betydelig grad bygge på verdier som tjener fellesskapet lokalt og globalt, trolig også i nye generasjoner.

Målkonflikter må i større grad enn hittil løses til bærekraftig fordel. Hvis Darwin skulle ha skrevet evolusjonslæren nå, kunne han ha undret seg over at Homo sapiens (av latin og betyr «det kloke mennesket») øyensynlig har strebet etter noe som river unna mye av livsgrunnlaget og etter hvert mot bedre vitende.

Målestokken for sosial status må endres slik at livsførsel/livsvalg og seleksjon blir bærekraftig. Tilpasningsevne bør ikke bare bety å tilpasse seg til høyere havstand (evolusjonslæren), hva vi tiltrekkes av («seksuell seleksjon») vil formodentlig endre seg i takt med hva som gir «sosial status». 

Denne utviklingen kan også tjene kommunesektorens interesser som arbeidsgiver. Hva kommunen som arbeidsgiver anerkjenner som ønsket atferd, hvilke virkemidler som brukes til å gi slik anerkjennelse, og hvordan disse virkemidlene brukes, er med på å styre hvilke verdier og holdninger som brer seg i samfunnet, og hva som får vekt i konkurransen om arbeidskraften.

Vi vet fra før at de viktigste motivasjonsfaktorer ikke er ved økt lønn, men er ved selve arbeidet: Meningsfulle oppgaver, mestring, anerkjennelse og avansement (Herzberg).

Kommunesektoren må holde tråden i tankene i AGS2020 (Arbeidsgiverstrategi 2020) og «Det Unike oppdraget»: Kommunenes samfunnsoppdrag/meningsfulle oppgaver vil på vei mot «lavutslippssamfunnet» enda tydeligere enn før være kommunenes største fortrinn.

Kommunen/KS med sin samfunnsrolle og størrelse har – i lag med staten – større påvirkningsmulighet enn arbeidsgivere og arbeidsgiverorganisasjoner flest. Våre behov, sosial atferd og etterspørsel er påvirkelig, og de materielle goders livsverdi er i stadig endring.

Om det vil lykkes å nå «lavutslippssamfunnet» og hvor raskt det kan gå, vet vi naturligvis ikke, men det er nok liten tid å miste. Alle på veien vil møte seg selv i døra, og de som fra før bestemmer mest og har materielt mest «å tape», må sannsynligvis gå foran. Likesom et barn langsomt lærer at hva det tidligere trodde var sant er falskt, således gjør historien det også.

Historiske utviklingslinjer er ikke lineære, og perioder med gradvis utvikling blir gjerne avløst av uforutsigbare brudd og større endringer. Det er lyspunkter i kommunens ulike roller og koplinger av gode formål, eksempelvis: New Public Management er faktisk allerede blitt nedtonet noe de senere årene – men det er langt igjen, det er økt satsing på folkehelse i samfunnet, og bærekraftig målestokk for «sosial status» kan være bra for folkehelsen, ny generell læreplan i skolen fra 2017 framhever bærekraft, demokrati og folkehelse. Lykke til.