Forenkling for vanskelig?

KS støtter arbeidet med forenkling og samarbeider med regjeringen for å fjerne statlige tidstyver. Likevel kommer det fortsatt forslag til nye regler og ordninger som kompliserer hverdagen i kommunene på ulike områder.

I noen tilfeller mener vi endringene kan gi dårligere tilbud. Det kan synes som om forenkling er for vanskelig. 

Praktiske løsninger som er utviklet lokalt sammen med innbyggerne, gir som regel de beste resultatene. Da bør det være et tankekors at økt omfang av statlig detaljstyring på utvalgte områder undergraver de gode lokale løsningene.

Hvis kommunene skal kunne levere gode velferdstjenester og bygge politisk tillit, må de være mye mer enn rene iverksettingsorganer for statlige vedtak og forordninger. Heldigvis er det ikke grunn til å svartmale bildet.

I stort har både kommuner og kommunepolitikere spennende utfordringer å gripe fatt i, og muligheter til å gjøre en positiv forskjell i samfunnslivet. Men det er fortsatt grunn til å stille spørsmål ved om kommunene selv opplever at «forenkling og avbyråkratisering» har like stor oppmerksomhet i den statlige regelverksutviklingen som i den politiske retorikken.

Vi ser at det er ulike årsaker til at teori og praksis om forenkling ikke alltid stemmer. Noen statlige krav skyldes primært politiske prioriteringer, der hensikten er god, men konsekvensen i stor grad gir mer byråkrati som følge av økte krav til rapportering og detaljert dokumentasjon. 

Rett til heldøgns opphold i sykehjem er lovfestet, og 426 kommuner har fått plikt til å lage kommunale forskrifter før 1. juni 2017. Det må nødvendigvis brukes mye ressurser på dette. Og det må gjøres selv om staten selv er tydelig på at det ikke er snakk om nye rettigheter til innbyggerne, og derfor heller ikke er aktuelt å gi kommunene økte ressurser til gjennomføring. Dette er ikke den beste bruk av kommunenes begrensete ressurser, som i stedet kunne blitt brukt til beste for brukerne.

Et annet eksempel er fylkeskommunens regionale utviklingsmidler, som har blitt redusert gjennom flere statsbudsjetter. Samtidig blir statlig styring og rapportering mer detaljert. I statsbudsjett for 2017 ble et nytt og mer detaljert mål- og rapporteringssystem for disse midlene innført. Mer rapporteringskrav i kombinasjon med mindre bevilgninger virker ikke spesielt forenklende når dette treffer fylkeskommunene.

Andre krav er også isolert sett positive, men kan likevel føre til mer komplisert praksis. En fagsektor kan stå i fare for kun å vurdere muligheter som ligger i regelverk de selv har ansvar for, og ikke andre muligheter. La meg gi et eksempel:

I stortingsmeldingen «Lærelyst – tidlig innsats og kvalitet i skolen» varsler regjeringen at den vil foreslå en plikt for kommunene til tidlig innsats, selv om plikten til tidlig innsats allerede følger av opplæringslovens bestemmelser. Det er tvilsomt om ytterligere lovregulering er det mest hensiktsmessige virkemidlet for å få til endringer i praksis.

Forslaget kompliserer forholdet mellom ordinær undervisning og spesialundervisning. Det går langt inn i lærernes handlingsrom. KS mener det er viktig at lærerne, som er tett på elevene, skoleledere og skoleeiere har kompetanse, handlingsvilje og støtte til både å oppdage og agere på hver sine nivåer.

Hvis man skal bruke juridiske styringsvirkemidler, mener KS man i dette tilfelle bør vurdere om det er lærerutdanningene eller kommunene som eventuelt skal reguleres. 

Vi har også sett en «tribuneeffekt»; når staten trer inn på et tjenesteområde med øremerking, lovgivning, kontroll og styring som begrenser kommunenes frihet til å prioritere lokalt, øker presset fra andre grupper. Kampen om ressursene blir enda hardere. Statlig regulering kan tilsynelatende framstå bedre enn lokal tilpasning, fordi forbedringen for den konkrete tjenesten kan være lett synlig.

Øremerking av midler til helsesøstre er et godt eksempel på det. Det er en viktig tjeneste i kommunene, som absolutt fortjener økt politisk oppmerksomhet mange steder. Men innenfor en uforandret samlet bevilgning til kommunene, vil andre tjenesteområder få tilsvarende mindre ressurser. Da er det fristende å be om mer detaljert regulering også på disse områdene.

I dette tilfellet bør vi holde fast på at best mulige oppvekstvilkår for barn og unge og tidlig innsats er det overordnete målet, og ha tillit til at de som tross alt kjenner best de lokale utfordringene, også har beste forutsetninger for å prioritere hvilke virkemidler som det er mest behov for å styrke lokalt.

Kommunene har både stor vilje og stor evne til å finne løsninger, men da må rammene være fleksible.

Så selv om forenkling er vanskelig, er det helt nødvendig. Vi mener staten må være mer oppmerksom på dette, og ikke vedta nye regler og ordninger som unødig kompliserer kommunenes mulighet til å skape et godt lokalt tilpasset tjenestetilbud og samfunnsutvikling for sine innbyggere.