For sent å gå i fakkeltog

I Hedmark og Oppland går debatten høyt for tida, slik den allerede har gjort i Møre og Romsdal, Buskerud og Telemark.

Sykehuset Innlandet utreder både en ny, langsiktig sykehusstruktur og kortsiktige omstillingstiltak for å få skikk på økonomien og legge grunnlag for en bedre helsetjeneste for innbyggerne.

I forbindelse med de ulike forslagene som er lansert, og som utredes, er det nå blitt arrangert en rekke aksjoner – både underskriftskampanjer, Facebook-aksjoner og fakkeltog for å hindre vedtak i helseforetakets styre.

Slike aksjoner fører også til at politikere fra fjern og nær kommer styrtende til for å gi sin støtte til demonstrantene. Tverrpolitisk har man sagt nei til endringsforslag fra helseforetakets styre.

Når politikere fra partier som har stemt fram dagens styringsstruktur trer støttende til med fakler, kan det lett oppfattes som krokodilletårer.

Da staten overtok eieransvaret for de offentlige sykehusene ved sykehusreformen fra 2002, innebar det en ny styringsstruktur for våre sykehus. Sykehusreformen – Lov om helseforetak ­– overførte makten over sykehusene fra fylkeskommunene til staten.

Dette var en av de største reformene i norsk samfunnsliv noensinne. 100.000 ansatte fikk ny arbeidsgiver, og milliardverdier ble flyttet mellom fylkeskommuner og stat i noen hektiske måneder fra 2001 til nyttår i 2002.

Enkelte partier var sterkt imot forslaget om sykehusreformen. Vi mente den fjernet det politiske ansvaret og overlot for mye av kreftene til markedet og New Public Management.

Nå, 14 år etter at reformen ble iverksatt, ser vi at reformen har tatt den retningen vi fryktet. Stadige omorganiseringer, et stadig større innslag av private aktører og et stadig større byråkrati har vært resultatet.

I tillegg ser vi framveksten av private helseforsikringer, der bedrifter kjøper behandlingsplass for sine ansatte. Slikt kan det fort bli et todelt helsesystem av.

Dersom vi ser til Storbritannia, ser vi hvordan også de nasjonale helse- og sykehustjenestene der er under press. Der går det i retning av mer privatisering fordi de britiske myndighetene stadig svekker fundamentet for sykehusene.

Når stortingsrepresentanter og andre, fra partiene som stemte for sykehusreformen, går i fakkeltog, glemmer de én ting: De tilhører alle partiene som gjorde denne styringsformen mulig.

Det hjelper ikke å gråte over forslagene som kommer, så lenge de ikke gjør noe med kjernen av problemet, nemlig styringsformen som er vedtatt og innført for våre lokale sykehus. Hvis man har tenkt å gjøre noe som monner, så må man slutte å gå i fakkeltog og protestere for all verden, og heller bruke energi på endring av lovverket.

Derfor er håpet en ny styring av Helse-Norge. Vi må finne en ny og bedre måte å styre sykehusene på.

Det blir spennende å se hva Kvinnsland-utvalget, som nå utreder styring og eierskapet til spesialisthelsetjenesten, vil komme med av forslag. Allikevel er det neppe grunn til å være alt for optimistisk i troen på at de vil anbefale mer politisk styring.

Spesialisthelsetjenesten skal yte gode og likeverdige sykehustjenester til alle som trenger det. Vi trenger et desentralisert sykehustilbud her til lands, med innslag av både lokalsykehus, sentralsykehus og universitetssykehus. Folkevalgt styring vil gi en bedre kontroll med utviklingen.

Sykehusene må organiseres slik at leger og sykepleiere får mer tid til pasientkontakt. Mindre tid må brukes på byråkrati og rapportering. Slik sykehusreformen ble lagt opp i 2002 er den dømt til å produsere byråkrater. Alt skal måles og rapporteres tilbake til helseforetakene. Det sier seg selv at det blir byråkratvekst av slikt.

I all hovedsak ser vi imidlertid at de største partiene på Stortinget er enige om at dagens styreform er en god måte å styre sykehusene våre på. Det så vi senest ved behandlingen av den nasjonale helse- og sykehusplan. Hvor var de politikerne som er med i dagens fakkeltog da det ble avgjort?

Vi trenger derfor en tydelig politisk styring av sykehussektoren, og en ansvarliggjøring av Stortinget i sykehuspolitikken. Det vil gi en ny finansiering, organisering og ledelse av norske sykehus.

Inntil det skjer, og siden ingen andre politikere reagerer, må vi bare regne med stadige omstruktureringer og endringer i vårt sykehustilbud. Politikerne som har velsignet dagens styringsmåte, har ingen grunn til å være med i de protesttog som går. Protesttoget de skulle gått i, gikk i 2001.