Debatt

Hvorfor vil ingen norske museer vise Vebjørn Sand?

«Vi lot oss fascinere. Vi lyttet og lærte. Vi så malerier med kraft og intensitet.»

KUNST

Hvorfor inviterer ingen norske museer av nasjonal betydning Vebjørn Sand til å holde en stor separatutstilling her hjemme? Kan en mann som har våget og gjennomført så mye, få oppleve å komme til sine egne – og bli kjent igjen?

29. april gikk vi til 277 West 4th Street i New York. Der ligger Galleri Sand over fem etasjer på en av byens heftigste adresser, en kombinasjon av atelier, galleri, bakhage, leilighet, barneværelse og takterrasse. Vebjørn Sand, som griller kjøttboller av rådyr, skutt av en eksentrisk jeger med pil og bue up-state, bød på champagne, slik menn i hans familie gjør straks de får en sjanse. Og han bød på seg selv og sine bilder. Ikke ulidelig selvopptatt og pompøs, slik mange kanskje tror. Tvert imot. Han var jordnær. Hyggelig. Høflig. Begeistret over å få besøk, glad for vår nysgjerrighet. Han lot oss røke sigaretter innendørs.

På veggene i galleriets første etasje og i atelieret i etasjen over hang det store bilder, mange ferdige og noen under arbeid, over temaet personlig ansvar, mot og svik. Bildene hadde motiver fra annen verdenskrig, ikke av heroiske norske gutter på skauen, men av nazister. Ett er fra Nürnbergdomstolen med Göhring i ilter krangel med Rudolf Hess, et annet viser et nakent barn ved eiketreet utenfor Buchenwald, et tredje fremstiller scenen da den tyske soldaten Joseph Schultz i 1941 nektet å skyte dødsdømte fanger og derfor selv ble stilt opp foran eksekusjonspelotongen og henrettet.

Vebjørn Sand fortalte oss om historien bak hvert bilde, sterkt og nøkternt, det er historier om vår nære historie, men også om menneskets evne til grusomhet og vågemot, bestialitet og nestekjærlighet. Og det moralske spørsmålet er like ubehagelig som det er aktuelt: Hvordan kan en siviliasjon kollapse så fullstendig?

Vi lot oss fascinere. Vi lyttet og lærte. Vi så malerier med kraft og intensitet.

Er det stor kunst? Monumental er den i hvert fall. Rystende er den i hvert fall. Et storverk, vil vi mene, i sitt omfang og sin tilnærming. Og altså ikke fordi vi noensinne har vært fans av verken Odd Nedrum eller hans disipler, i den grad Vebjørn Sand måtte være en sånn.

Kanskje er det for tradisjonelt, for figurativt, selv om vi synes å se impresjonistiske elementer i mange av arbeidene. Er impresjonisme comme il faut for øyeblikket? Er verk med sterke historier noe mennesker bryr seg om i vår tid?

Noen vet kanskje dette, men ikke vi. Det vi vet etter besøket, er at Vebjørn Sand er et spesielt menneske, en utypisk nordmann, som lykkes i verdens tøffeste kunstmarked, som skaper noe og som vil noe.

Han forteller oss om Da Vinci-broen, som han nå håper å bygge på ny, denne gang i Frankrike, om buene og genialiteten, broen over Det Gyldne Horn ved Bosboros som Da Vinci selv aldri fikk bygd, men som den gale nordmannen bygde flere av, først i Ås av alle steder, og deretter i Antarktis så vi kunne se dem smelte i takt med den globale oppvarming. Han viser oss de geometriske hemmelighetene bak Kepler-stjernen, den vi trodde var en teit julestjerne ved Gardermoen lagd av en tulling som var for høy på seg sjæl. Han tar oss med til Antarktis-ekspedisjonen han var med i tidlig på 1990-tallet, den som endte med Trollslottet i Holmenkollen etter at han kom hjem.

Kanskje er det kitsch, hva det nå måtte bety. Kanskje er det stormannsgalskap, hvis det spiller noen rolle. Men til sammen er det stort og sterkt, trolig større og sterkere enn mange kunstnere med separatutstillinger har skapt.

Vi har et sanseapparat som ligner mange andres. Vi ble grepet og vi ble rørt. Og så hørte vi Vebjørn Sand, den selvhøytidelige, oppblåste mann, si lavt at han skulle ønske ett norsk museum – Høvikodden, Samtidsmuseet, Astrup-Fearnley eller et annet med kred og kreditt – en gang ville invitere ham til å stille ut. En separatutstilling for et stort publikum i hans eget hjemland, før han fyller 50 år. At det ville vært så stort. At han til og med har skrevet til dem og spurt om det kunne være aktuelt, og fått til svar at de ønsker ham lykke til videre, som om han han gikk på ungdomsskolen med tegning, form og farge som valgfag.

Er Vebjørn Sands arbeider gjennom snart tre tiår for fjerne fra det homofile sado-masochistiske miljø? Har de for få pastose strøk i penselføringen? Det kan så menn godt hende. Men de bærer i seg så mye annet at de fortjener å bli vist frem.

Kunstkjennere er vi ikke, men utdanning og markedsføring kan vi noe om. Og vi tar gjerne et veddemål: En Sand-utstilling med bildene han snart er ferdig med fra annen verdenskrig, vil bli en monstersuksess i Norge – målt i kjipe størrelser som publikumsfremmøte, skole-ekskursjoner, medieomtale og heftig debatt.

Ingebrigt Steen Jensen

Forfatter, rådgiver, tekstforfatter

Trude Solheim

Lærer ved Nesbru videregående skole

Mer fra Debatt