Malalas venner har fått nytt liv i Wales

For to år, to uker og to dager siden satt Shazia Ramzan og Kainat Riaz på hver sin side av venninnen Malala Yousafzai på bussen. Jentene var på vei hjem fra skolen etter endte eksamener.

Det skulle bli den bussturen som ble verdenskjent i ettertid. Bussturen som ble avbrutt da en bevæpnet mann fra Taliban fyrte av en rekke skudd på innsiden.

• Les: Tenåring refset Taliban – straffet med skudd i hodet

Det hadde blitt for mye for Taliban at unge jenter valgte å få seg utdannelse, og attpåtil forsvarte retten til det.

Alle tre venninene truffet

De fire skuddene som ble avfyrt var først og fremst rettet mot Malala, men venninnene ble også skadet. Shazia husker alt som skjedde, venstrehånden hennes bærer synlige minner fra hendelsen.

– Han spurte «hvem er Malala?», så tok han frem skytevåpenet og skjøt i hodet på Malala. Så skjøt han bare vilkårlig i bussen. Da ble også Kainat og jeg truffet av kulene. Jeg ble truffet av en kule i hånden og en i skulderen, mens Kainat ble truffet i skulderen.

– Det var som en drøm, det var ikke ekte, sier venninnen Kainat.

– Men da jeg dro på sykehuset, kjente jeg meg veldig redd. Jeg vet ikke hvorfor. Jeg ville bare hjem, og ikke være der.

• Les: Malalas angripere tatt av politiet

Malala ble som kjent sendt til Storbritannia, og behandlet på Queen Elizabeth Hospital i utkanten av Birmingham. Etterpå valgte hun å bli boende der sammen med familien, og begynte på en privat pikeskole i nærheten.

• Les: Her vinker Malala farvel til sykehuset
• Les: – Eg blir betre dag for dag

De to venninnene hennes i Pakistan fikk etter hvert tilbud om både skoleplass og stipend mange mil lenger sørvest, på internatskolen Atlantic College, som ligger utenfor tettstedet Llantwit Major i Wales.

Colleget er grunnlaget for United World Colleges (UWC), og har søsterskoler i 13 land, deriblant Norge (Fjaler i Sogn og Fjordane).

På skole i en gammel borg

Jentene er i gang med sitt andre år i de fredelige om enn værharde omgivelsene.

Atlantic College har 250 elever fra til sammen 90 land. Flere av dem kommer fra konfliktområder. Ett av formålene med skolen er å arbeide for «å bruke utdannelse til å sikre fred og bærekraftig utvikling i verden».

Store deler av skolens lokaler ligger i en gammel borg, St. Donat's Castle, som har stått her helt siden 1200-tallet. Den ligger på en høyde og ser utover Bristol-kanalen.

Det er 40 minutters gange til nærmeste tettsted, og elevene bor i kollektiv, fordelt på forskjellige hus rundt på skoleområdet. Dagens kong Willem-Alexander av Nederland og den yngste prinsessen av Jordan er blant tidligere elver. Norges nåværende ambassadør i Tyrkia, Janis Bjørn Kanavin, en annen.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Kravene til innsats og prestasjoner er høye, noe som passer de to jentene utmerket.

– Det er så interessant her, utbryter Shazia.

Vi står midt inne i en stor hall i borgen, med mange meter opp til taket, og sollys som strømmer inn gjennom tykke blyglassvinduer. Hun fortsetter:

– De vil at vi skal tenke på hvordan verden fungerer. Du kan være uavhengig, du kan jobbe uavhengig, men likevel gjøre noe for landet ditt. Vi har lyst til å forandre verden, og skolen hjelper oss til det.

Begge jentene har lyst til å gå videre med medisinstudier når de er ferdige med utdannelsen sin her. På sikt håper de å kunne reise hjem til Pakistan og bruke det de har lært.

– Det er mange kvinner som har svært religiøse menn, forteller Kainat.

– De er veldig syke, men kan ikke gå til mannlige leger og få behandling. De kan ikke vise kroppen sin til dem. Så jeg har veldig lyst til å bli lege og jobbe med kvinner. Jeg har veldig lyst til det, sier hun og smiler drømmende.

Begge jentene nevner Birmingham, hvor Malala bor, som mulig studiested. Byen har en stor asiatisk befolkning, og den pakistanske delen utgjorde 13,5 prosent av innbyggermassene for tre år siden.

En vanskelig tid

Fredag formiddag for to uker siden sto en mann ved navn Torbjørn Jagland foran verdens TV-kameraer og gjorde venninnen deres om mulig enda mer kjent enn hun allerede var.

Den norske nobelkomiteen tildelte henne Nobels fredspris, sammen med indiske Kailash Satyathi.

– Jeg var så stolt da hun ble tildelt Nobel-prisen. Og vennene mine var også så glade, de sa «åh, Kainat, gratulerer med venninnen din som har fått fredsprisen».

– Så ringte jeg Malala og sa «jeg er så glad, for dette er stå veldig, veldig stort». Hun er en jente, og så ung, sier Kainat, full av beundring.

– Da vi hørte om det, var vi så lykkelige, supplerer Shazia.

– Vi var så opprømte, det føltes som om vi fikk en pris. Hun var så ung, og slåss for jenters utdannelse i Pakistan. I de dagene sto ingen opp for utdannelse, og i alle fall ikke jenters. Men Malala gjorde det. Det var en veldig vanskelig tid, legger hun til.

• Les: Mange jenter nektes skolegang i Malalas hjemby

Norske venner

Blant de mange studentvennene er det også flere som er norske, deriblant Carl Petter Moldestad fra Bergen.

– Det var jo helt fantastisk å bli kjent med disse to jentene. Shazia bor jo i Sunley (kollektivet) sammen med oss, og vi har fått formidlet ekstreme historier fra Pakistan hvor hun kommer fra – som vi ikke kan kjenne oss igjen i på noen som helst måte. Det har vært sterke historier, og vi har lært mye av dette, forteller han.

Vilde Helleren fra Bøler i Oslo bor også i samme hus og er svært begeistret over bekjentskapet, som for lengst har modnet.

– Vi kom raskt veldig godt overens da vi kom til skolen, og de lærte seg fort noen gloser på norsk – det var moro. Det blir til at vi møtes mye i huset eller på vei til timer, sier hun.

Da NRK samlet dem i oppholdsrommet i huset Sunley for å filme dem, forsvant alle fire raskt inn i lange samtaler om fag og annet så fort de satte seg ned i sofagruppen.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

«Et dukkehjem» som pensum

Senere samles de i et klasserom. Timen ledes av en lærer fra Norge, Jon Morten Steinveg. Han har delt ut flere eksemplarer av Henrik Ibsens «Et dukkehjem» i klassen. Noen kjenner skuespillet veldig godt, andre ikke.

Etter en kort introduksjon fremme fra kateteret, spretter raskt hånden til Shazia i været.

– Kan jeg spørre om noe? Hva slags samfunn er dette fra? Er kvinnene uavhengig eller avhengig? spør hun, mens hun understreket tydelig «uavhengig» og «avhengig».

Hun blir forklart at boken er norsk, at den beskriver et gammelt norsk samfunn hvor kjønnsrollene var annerledes. Diskusjonen blant elevene er raskt i gang – om islam og kvinners plass, og hvorvidt kvinner skal være uavhengig eller avhengig av mannen.

Utdannelse er makt

Atlantic College består av studenter med ambisjoner, og som har jobbet for å få plass her. Colleget omtales tidvis som en internasjonal variant av det prestisjetunge Eton College utenfor London, hvor mange fra den britiske makteliten har gått før de starter på universitetet.

Kainat lister opp lange hverdager som for det meste handler om hardt arbeid fra morgen til kveld. De forsøker å suge til seg det de kan. Da de kom hit, kunne ingen av dem noe særlig engelsk, nå diskuterer de ustanselig på det samme språket.

– Uten utdannelse kan vi ikke gjøre noe. Når du er utdannet, kan du gjøre alt, forklarer Kainat.

Venninnen kaster seg raskt på, og lager en lignelse.

– Uten lys er ingenting mulig, du kan ikke se. Det er utdannelse et eksempel på. Uten utdannelse finner du ikke veien, men har du utdannelse, kan du gjør hva du enn vil, sier Shazia.

De deler mye av filosofien og tankesettet til venninnen. Den venninnen som om halvannen måned skal til Oslo og motta fredsprisen for kampen for retten til utdannelse.

– Nå er hun rollemodellen for alle, sier Sazia.

– Nå vil alle bli utdannet, nå vil alle være som Malala.

– Nye generasjoner vil følge vårt eksempel, vi vil vise andre at de skal gjøre alt, vil være rollemodeller. Utdannelse er ikke bare om fakta, figurer og etnisitet. Vi kan gjøre alt vi vil, avslutter hun bestemt.

Med våpen og frykt ville Taliban knuse den spiren som hadde vokst frem. Knuse oppfatningen om at jenter hadde rett til utdannelse, at alle har rett til utdannelse. I stedet oppnådde de det motsatte.