Filmfestivalene vil vise mer tv-drama

Filmfestivalene vil vise mer tv-drama

Norske filmfestivaler er klare til å innlemme tv-drama i sine programprofiler. – Pilotepisoden av Nobel hadde passet fint til årets filmfestival, med rød løper og premierefest i etterkant, forteller Tonje Hardersen i Den norske filmfestivalen.

Filmfestivalene har lenge forsøkt å finne plass til tv-drama i deres programprofiler. De umiddelbare fordelene for begge parter er åpenbare: festivalene kan utvide repertoaret ved å åpne seg for tv-dramatikkens gullalder – som jo drives fram av mange av de samme filmskaperne som festivalpublikummet kjenner fra før – mens tv-dramaet kan få tilgang til rød løper og forhåndsreklame. Berlinalen har vist tv-drama i mange år, og andre har fulgt etter, nå sist De nordiske filmdagene i Lübeck. Cannes film festival har foreløpig vært tilbakeholden med å vise tv-drama, og har satt av plass til noen få med spesiell relevans. De norske filmfestivalene har også vært forsiktig prøvende i sin tilnærming til tv-dramaet. Men lederne av de største norske filmfestivalene i Haugesund, Bergen og Tromsø legger ikke skjul på at de har et klart ønske om å innlemme tv-drama i sine festivaler.

– Den norske filmfestivalen har diskutert muligheten for også å presentere tv-drama i Haugesund, men har ikke på nåværende tidspunkt tatt noe eget initiativ ut mot bransjen, forteller Tonje Hardersen, leder av Den norske filmfestivalen i Haugesund. – Jeg synes det høres veldig spennende ut og er absolutt åpen for det hvis det skulle komme et initiativ utenfra. Vi har satset mye på nordisk film og det skjer utrolig mye spennende innenfor nordisk TV-drama som vi gjerne kunne presentere i Haugesund.

Både Tor Fosse i Bergen internasjonale film festival (BIFF) og Martha Otte i Tromsø internasjonale film festival har positive erfaringer med å vise tv-drama, og ønsker å teste ut mulighetene ytterligere.

– BIFF arrangerte utenom festivalperioden i fjor Game of Thrones-forestilling med to av episodene i samarbeid med HBO Norge. Vi ville gjerne gjøre mer av dette, forteller Fosse.

– Vi har vist flere tv-produksjoner på TIFF, spesielle serier som har passet inn å vår profil, forteller Otte. – Seinest Bruno Dumont sin Le Petite Qiunquin. Vi viste også Carlos og Red Riding-trilogien. Vi begynte med When the Levees broke av Spike Lee. Riktignok en dokumentarserie, men den var av et slikt format at vi syntes den var relevant i festivalsammenheng. Likedan Spiritual Voices – From the Diary of a War, av Alexander Sokurov. Den var opprinnelig laga for fjernsyn, fem episoder, på 327 minutter. Vi viste den uten pause, som ett verk. Det var en mektig opplevelse.

quinquin_0-versjon-2
Tv-serien «Le Petite Qiunquin» av Bruno Dumont

Pilotepisoder og miniserier

Otte er altså opptatt av at tv-produksjoner må passe inn i festivalens profil. For Hardersen og Den norske filmfestivalen innebærer det flere grenseoppganger.

– Enhver ny satsing krever at man gjør den på en skikkelig måte, og man må vite at dette er noe som er ønskelig for festivalens publikum og deltakere. Vi er en bransjefestival og skulle vi gjøre noe for TV-bransjen utover rene visninger av tv-drama måtte vi i så fall ha gått opp en grenseoppgang med Nordiske mediedager i Bergen og vårt søstermarked i Nordic Film Market i Gøteborg, slik at vi ikke tilbyr noe som vårt publikum allerede har fått andre steder og da ikke opplever som aktuelt. Det er i tillegg alltid en utfordring med salkapasiteter, slik at en fremvisning av tv-serier i kinosaler vil medføre at noe annet må vike.

Fosse ser også utfordringer i forhold til rettighetsproblematikken for en publikumsfestival som BIFF.

– Det største hinderet er at vi ikke har kunnet ta betalt billetter for dette, men at det måtte være en gratisforestilling grunnet rettighetsproblematikk. Disse seriene er ikke produsert med tanke på kino og alle involverte har følgelig bidratt til seriene uten honorarer for kinoforestillinger. Det betyr igjen at om de blir vist på kino kan det ikke selges billetter med fortjeneste. I tilfellet HBO og Game of Thrones måtte festivalen så vel som kinoarenaen sponses av HBO snarere enn å ta billettinntekter.

Et annet spørsmål er selve dramaturgien. Styrken til tv-drama er gjerne at det kan gå i dybden av karakterene, over lengre tid. Det kan selvsagt bli utfordrende å følge opp i de slotene festivalene opererer med.

– Jeg tror det beste er å vise piloter, sesongpremierer og mini-serier på 4 – 6 timer. Dette er allerede gjort tidligere med stor hell, og noe som vi vet vil være populært både for bransje og publikum, mener Hardersen.

– Det ble jo gjort – for eksempel i Göteborg på festivalen der i januar. De hadde en egen sideseksjon med tv-drama. Men det er noe som kan skje også utover selve festivalperioden, sier Fosse.

Jonas Holmberg er kunstnerisk leder ved Gøteborg internasjonale film festival. Han kan fortelle at årets nyskapning på festivalen var en suksess. I sideprogrammet Nordisk ljus hadde festivalen premiere på tre nye svenske tv-serier, samt en presentasjon av det beste innen nabolandenes serieproduksjon (Okkupert var den norske deltakeren).

– Premierene var pilotepisoder, og det fungerte godt i forhold til publikum. Vi merket at det var en solid interesse for mange av disse seriene. Særlig serien om den svenske forfatterinnen Kerstin Thorvalls kjente roman Det mest forbjudna (1976) ble møtt med stor interesse, og ble en av de mest profilerte visningene på festivalen. Den var en miniserie i tre deler på til sammen 180 minutter som vi kunne vise i sin helhet.

Holmberg har ikke møtt annet enn velvilje fra tv-kanalene i arbeidet med å sette sammen sideseksjonen, og tror slike visninger er kommet for å bli. Forutsatt at man også er bevisst begrensningene.

– Det er miniserier som passer best, eller pilotepisoder som kan fungere som smakebiter. Det er for tidlig å si hvordan dette vil utvikle seg. De store festivalene har forholdt seg til tv-drama på ulike måter: Toronto og Berlinalen har satt av plass til tv-drama, mens Cannes unngår det. Men jeg tror at så lenge nordisk tv-drama makter å opprettholde den kvalitetshevingen vi har sett de siste årene, vil det være naturlig for oss å vise mer av det.

detmestforbjudna-jpg-versjon-2
«Det mest forbjudna»

”Det finnes ingen rød løper på tv”

Både Hardersen og Fosse husker godt visningen av tv-serien Heimat på filmklubbene for mange år siden – den varte over 24 timer. Det var lenge før tv-dramaets gullalder og dagens endrede seervaner hadde slått rot, og noe vi bare unntaksvis vil se mer av.

– Jeg satt i styret i Trondheim filmklubb da vi viste Heimat 2 på 25 timer i sin helhet i løpet av en helg, det var absolutt en stor opplevelse for de 27 publikummerne som møtte opp, men en økonomisk katastrofe for filmklubben. Likevel tror jeg at det vil være en grense for hvor mye tid man vil vie seg utenfor hjemmet til en tv-serie. Vi ser jo av suksessen til Netflix og HBO at det å kunne se seriene sine på det tidspunktet man velger selv appellerer til folk og at kinoene, og festivalene, er happenings som folk setter av tid til. Den norske filmfestivalen er en bransjefestival hvor våre profesjonelle deltakere springer fra den ene arenaen til den andre, så jeg tviler på at mange vil kunne fordype seg i flere timer av én serie.

Tv-dramaet har ikke rød løper, det kan festivalene bidra med. Hardersen tror derfor dette er en vinn-vinn-situasjon for festivalene og tv-drama.

– Vi kunne for eksempel godt ha vist første episode av Nobel under årets filmfestival med rød løper og premierefest i etterkant, det hadde vært et arrangement som hadde passet vår profil godt.

Ivar Køhn, dramasjef i NRK, har bakgrunn som spillefilmprodusent og kjenner godt betydningen av den røde løperen. Han tror at pilotepisoden til Nobel absolutt kunne ha gjort seg som premierefilm i Haugesund, men mener tv-produsentene ikke er vant til å jobbe med tanke på festivaler.

– Jeg synes det er en spennende utvikling, og ser at tv-drama generelt mangler en åpningsarena tilsvarende det filmfestivalene har blitt for spillefilmen. Det var noe av motivet for å etablere Nordiske seriedager. Det finnes ingen rød løper på tv, det er unikt for særlig filmfestivalene. Men det innebærer en annen måte å tenke på: mens filmprodusentene ofte på forhånd tenker på hvilke festivaler de skal lansere filmene sin på, nettopp fordi de ofte er innganger til markeder, tenker tv-produsentene primært på tv-publikummet sitt.

– Men jeg ser helt klart at dette kan begge parter tjene på. Særlig for utenlandske dramaserier er det interessant, noe vi kan se av samarbeidene mellom HBO og flere av de norske festivalene. Internasjonalt er det en hard konkurranse om oppmerksomheten, så en deltakelse på festival kan bety noe for en series vei inn i et marked. Vi har jo sett hva det betyr for norske tv-serier å markere seg på de få bransjefestivalene som finnes.

Filmfestivalene vil vise mer tv-drama

Filmfestivalene vil vise mer tv-drama

Norske filmfestivaler er klare til å innlemme tv-drama i sine programprofiler. – Pilotepisoden av Nobel hadde passet fint til årets filmfestival, med rød løper og premierefest i etterkant, forteller Tonje Hardersen i Den norske filmfestivalen.

Filmfestivalene har lenge forsøkt å finne plass til tv-drama i deres programprofiler. De umiddelbare fordelene for begge parter er åpenbare: festivalene kan utvide repertoaret ved å åpne seg for tv-dramatikkens gullalder – som jo drives fram av mange av de samme filmskaperne som festivalpublikummet kjenner fra før – mens tv-dramaet kan få tilgang til rød løper og forhåndsreklame. Berlinalen har vist tv-drama i mange år, og andre har fulgt etter, nå sist De nordiske filmdagene i Lübeck. Cannes film festival har foreløpig vært tilbakeholden med å vise tv-drama, og har satt av plass til noen få med spesiell relevans. De norske filmfestivalene har også vært forsiktig prøvende i sin tilnærming til tv-dramaet. Men lederne av de største norske filmfestivalene i Haugesund, Bergen og Tromsø legger ikke skjul på at de har et klart ønske om å innlemme tv-drama i sine festivaler.

– Den norske filmfestivalen har diskutert muligheten for også å presentere tv-drama i Haugesund, men har ikke på nåværende tidspunkt tatt noe eget initiativ ut mot bransjen, forteller Tonje Hardersen, leder av Den norske filmfestivalen i Haugesund. – Jeg synes det høres veldig spennende ut og er absolutt åpen for det hvis det skulle komme et initiativ utenfra. Vi har satset mye på nordisk film og det skjer utrolig mye spennende innenfor nordisk TV-drama som vi gjerne kunne presentere i Haugesund.

Både Tor Fosse i Bergen internasjonale film festival (BIFF) og Martha Otte i Tromsø internasjonale film festival har positive erfaringer med å vise tv-drama, og ønsker å teste ut mulighetene ytterligere.

– BIFF arrangerte utenom festivalperioden i fjor Game of Thrones-forestilling med to av episodene i samarbeid med HBO Norge. Vi ville gjerne gjøre mer av dette, forteller Fosse.

– Vi har vist flere tv-produksjoner på TIFF, spesielle serier som har passet inn å vår profil, forteller Otte. – Seinest Bruno Dumont sin Le Petite Qiunquin. Vi viste også Carlos og Red Riding-trilogien. Vi begynte med When the Levees broke av Spike Lee. Riktignok en dokumentarserie, men den var av et slikt format at vi syntes den var relevant i festivalsammenheng. Likedan Spiritual Voices – From the Diary of a War, av Alexander Sokurov. Den var opprinnelig laga for fjernsyn, fem episoder, på 327 minutter. Vi viste den uten pause, som ett verk. Det var en mektig opplevelse.

quinquin_0-versjon-2
Tv-serien «Le Petite Qiunquin» av Bruno Dumont

Pilotepisoder og miniserier

Otte er altså opptatt av at tv-produksjoner må passe inn i festivalens profil. For Hardersen og Den norske filmfestivalen innebærer det flere grenseoppganger.

– Enhver ny satsing krever at man gjør den på en skikkelig måte, og man må vite at dette er noe som er ønskelig for festivalens publikum og deltakere. Vi er en bransjefestival og skulle vi gjøre noe for TV-bransjen utover rene visninger av tv-drama måtte vi i så fall ha gått opp en grenseoppgang med Nordiske mediedager i Bergen og vårt søstermarked i Nordic Film Market i Gøteborg, slik at vi ikke tilbyr noe som vårt publikum allerede har fått andre steder og da ikke opplever som aktuelt. Det er i tillegg alltid en utfordring med salkapasiteter, slik at en fremvisning av tv-serier i kinosaler vil medføre at noe annet må vike.

Fosse ser også utfordringer i forhold til rettighetsproblematikken for en publikumsfestival som BIFF.

– Det største hinderet er at vi ikke har kunnet ta betalt billetter for dette, men at det måtte være en gratisforestilling grunnet rettighetsproblematikk. Disse seriene er ikke produsert med tanke på kino og alle involverte har følgelig bidratt til seriene uten honorarer for kinoforestillinger. Det betyr igjen at om de blir vist på kino kan det ikke selges billetter med fortjeneste. I tilfellet HBO og Game of Thrones måtte festivalen så vel som kinoarenaen sponses av HBO snarere enn å ta billettinntekter.

Et annet spørsmål er selve dramaturgien. Styrken til tv-drama er gjerne at det kan gå i dybden av karakterene, over lengre tid. Det kan selvsagt bli utfordrende å følge opp i de slotene festivalene opererer med.

– Jeg tror det beste er å vise piloter, sesongpremierer og mini-serier på 4 – 6 timer. Dette er allerede gjort tidligere med stor hell, og noe som vi vet vil være populært både for bransje og publikum, mener Hardersen.

– Det ble jo gjort – for eksempel i Göteborg på festivalen der i januar. De hadde en egen sideseksjon med tv-drama. Men det er noe som kan skje også utover selve festivalperioden, sier Fosse.

Jonas Holmberg er kunstnerisk leder ved Gøteborg internasjonale film festival. Han kan fortelle at årets nyskapning på festivalen var en suksess. I sideprogrammet Nordisk ljus hadde festivalen premiere på tre nye svenske tv-serier, samt en presentasjon av det beste innen nabolandenes serieproduksjon (Okkupert var den norske deltakeren).

– Premierene var pilotepisoder, og det fungerte godt i forhold til publikum. Vi merket at det var en solid interesse for mange av disse seriene. Særlig serien om den svenske forfatterinnen Kerstin Thorvalls kjente roman Det mest forbjudna (1976) ble møtt med stor interesse, og ble en av de mest profilerte visningene på festivalen. Den var en miniserie i tre deler på til sammen 180 minutter som vi kunne vise i sin helhet.

Holmberg har ikke møtt annet enn velvilje fra tv-kanalene i arbeidet med å sette sammen sideseksjonen, og tror slike visninger er kommet for å bli. Forutsatt at man også er bevisst begrensningene.

– Det er miniserier som passer best, eller pilotepisoder som kan fungere som smakebiter. Det er for tidlig å si hvordan dette vil utvikle seg. De store festivalene har forholdt seg til tv-drama på ulike måter: Toronto og Berlinalen har satt av plass til tv-drama, mens Cannes unngår det. Men jeg tror at så lenge nordisk tv-drama makter å opprettholde den kvalitetshevingen vi har sett de siste årene, vil det være naturlig for oss å vise mer av det.

detmestforbjudna-jpg-versjon-2
«Det mest forbjudna»

”Det finnes ingen rød løper på tv”

Både Hardersen og Fosse husker godt visningen av tv-serien Heimat på filmklubbene for mange år siden – den varte over 24 timer. Det var lenge før tv-dramaets gullalder og dagens endrede seervaner hadde slått rot, og noe vi bare unntaksvis vil se mer av.

– Jeg satt i styret i Trondheim filmklubb da vi viste Heimat 2 på 25 timer i sin helhet i løpet av en helg, det var absolutt en stor opplevelse for de 27 publikummerne som møtte opp, men en økonomisk katastrofe for filmklubben. Likevel tror jeg at det vil være en grense for hvor mye tid man vil vie seg utenfor hjemmet til en tv-serie. Vi ser jo av suksessen til Netflix og HBO at det å kunne se seriene sine på det tidspunktet man velger selv appellerer til folk og at kinoene, og festivalene, er happenings som folk setter av tid til. Den norske filmfestivalen er en bransjefestival hvor våre profesjonelle deltakere springer fra den ene arenaen til den andre, så jeg tviler på at mange vil kunne fordype seg i flere timer av én serie.

Tv-dramaet har ikke rød løper, det kan festivalene bidra med. Hardersen tror derfor dette er en vinn-vinn-situasjon for festivalene og tv-drama.

– Vi kunne for eksempel godt ha vist første episode av Nobel under årets filmfestival med rød løper og premierefest i etterkant, det hadde vært et arrangement som hadde passet vår profil godt.

Ivar Køhn, dramasjef i NRK, har bakgrunn som spillefilmprodusent og kjenner godt betydningen av den røde løperen. Han tror at pilotepisoden til Nobel absolutt kunne ha gjort seg som premierefilm i Haugesund, men mener tv-produsentene ikke er vant til å jobbe med tanke på festivaler.

– Jeg synes det er en spennende utvikling, og ser at tv-drama generelt mangler en åpningsarena tilsvarende det filmfestivalene har blitt for spillefilmen. Det var noe av motivet for å etablere Nordiske seriedager. Det finnes ingen rød løper på tv, det er unikt for særlig filmfestivalene. Men det innebærer en annen måte å tenke på: mens filmprodusentene ofte på forhånd tenker på hvilke festivaler de skal lansere filmene sin på, nettopp fordi de ofte er innganger til markeder, tenker tv-produsentene primært på tv-publikummet sitt.

– Men jeg ser helt klart at dette kan begge parter tjene på. Særlig for utenlandske dramaserier er det interessant, noe vi kan se av samarbeidene mellom HBO og flere av de norske festivalene. Internasjonalt er det en hard konkurranse om oppmerksomheten, så en deltakelse på festival kan bety noe for en series vei inn i et marked. Vi har jo sett hva det betyr for norske tv-serier å markere seg på de få bransjefestivalene som finnes.

MENY