Jeg har de siste årene deltatt på filmfestivaler i flere land og dermed møtt mange utenlandske kolleger som arbeider med film- og tv-utdanning. Når jeg forteller dem at vi på Lillehammer har to parallelle utdannelser i samme bygg, men at vi ikke jobber sammen, fordi den ene utdannelsen er kunstfaglig og den andre ikke, rister de fleste på hodet.

I vår digitale tidsalder arbeider film og tv-ansatte om hverandre og med hverandre. I Norge vet vi at mange av de dyktige studentene fra Filmskolen lever av å lage reklamefilmer og musikkvideoer. De arbeider i NRK eller i produksjonsselskaper – og gjerne sammen med de dyktige studentene fra TV-skolen på Lillehammer.

Vi arbeider tverrmedialt og plattformnøytralt. Det er historiene og ideene som står i sentrum. Internasjonalt er derfor utviklingen den at skoler og universiteter stadig oftere tilbyr et samlet og helhetlig undervisningstilbud i film og tv-fag.

I et oppsiktsvekkende innlegg på Rushprint.no (21/4) går fungerende dekan på Filmskolen, Fredrik Graver, til angrep på oss som har gått inn for å etablere et felles senter for film og TV, for på den måten å utnytte hverandres kompetanse og fortrinn. Særlig går han løs på min kollega, professor Finn Gjerdrum. Gravers argumentasjon og ordbruk er usaklig, nedlatende og snobbete.

Graver hevder at Gjerdrum har fordommer og er kunnskapsløs. Graver lurer på hvorfor ikke Gjerdrum har besøkt ham for å få kunnskap? Det er vel fordi Gjerdrum, ved siden av å undervise på TV-skolen, har produsert noen av de beste og mest sette filmene i Norge de siste årene. Filmer som Kongens Nei og Tusen ganger god natt.

Graver hevder at et innlegg, som Gjerdrum skrev her på Rushprint.no, er ”destruktivt for ethvert samarbeidsklima”, fordi Gjerdrum argumenterer for samarbeid og sammenslåing mellom Filmskolen og TV-skolen. Hvor går din nedre grense for personangrep, Graver?

Graver fremfører at Filmskolen ligger på helt annet nivå utdannelsesmessig. Den er en kunstfaglig retning i motsetning til Den norske TV-skolen. ”Det er et hav av forskjell mellom de to.” Jeg finner argumentasjonen fra Filmskolens dekan både jålete og snobbete. Men vi har hørt tilsvarende tidligere. Da vår fagstab møtte skolens avtroppende dekan, Thomas Stenderup, for noen år siden, utbrøt han: ”Vi kan aldri tenke oss å slå oss sammen med TV-skolen, før dere kommer opp på vårt høye nivå”. Jeg har faktisk aldri hørt på maken. Men hvis det virkelig skulle være slik at Filmskolen har en helt unik pedagogikk, burde de dele sin kunnskap med andre. Dermed kunne de bidra til å løfte hele den norske film- og tv-utdannelsen.

Graver ber om ro og sier at en sammenslåing er strandet fordi det gang på gang er ”konstatert” at filmskolen må stå alene. Jeg nekter å tro at Graver ikke er kjent med at mange kvalifiserte krefter med bred kunnskap om tv og film nettopp har gått inn for en sammenslåing. I april 2011 vedtok Høgskolens styre å slå sammen de to utdanningene. De hadde til og med forslag til navn: ”Den norske film- og fjernsynsskolen”.

I et innlegg her på Rushprint.no den gang, forklarte de to bransjerepresentantene i Filmskolens styre, Sirin Eide og Axel Helgeland, hvorfor sammenslåing var riktig. De slo fast at en rekke forutsetninger måtte ligge i bunnen for en sammenslåing. Den viktigste skulle være at at en felles film- og fjernsynsskole ikke måtte utvanne Filmskolens opparbeidede identitet og posisjon som kunstfaglig utdanning på høyeste nivå innen film i Norge.

Hovedargumentasjonen for sammenslåing var denne: ”Det vil gi et større rekrutterings- og seleksjonsgrunnlag til skolen som helhet, og det vil skape et større og sterkere samlet fagmiljø og sosialt miljø rundt film- og fjernsynsutdanningen.”

I 2013 ble det avholdt et seminar for de ansatte på Filmskolen og TV-skolen. Vi brukte en hel helg på et høyfjellshotell, der vi i en hyggelig og konstruktiv atmosfære diskuterte og planla sammenslåing helt ned på undervisnings-, kontor- og studio-nivå.

I forbindelse med den fremtidige strukturen på nye Høgskolen Innlandet, ba styret på HIL om en ekstern utredning for den fremtidige organiseringen av film- og tv-fagene. Oppgaven gikk til tidligere direktør for Norsk filminstitutt, Vigdis Lian, som også har vært ekstern representant ved høgskolestyret tidligere. Selv i Gravers verden, vil det trolig være enighet om at hun har nok kunnskaper om Filmskolen.

Hennes konklusjon ble avgitt i september 2016. Lian gikk inn for en sammenslåing av alle mediefagene på Lillehammer, fordi det vil ”..innebære at skolen utnytter den samlede kompetansen i film- og fjernsynsutdanningen, samt at fagmiljøene og studieprogrammene kompletterer hverandre og spiller hverandre sterke. Dette vil være avgjørende for skolens status som den nasjonalt ledende utdanningsinstitusjonen innenfor film- og fjernsyn.”

Jeg arbeider som professor (40%) i samfunnskritisk dokumentarisme på den norske TV-skolen. Våre dokumentarstudenter har laget en rekke strålende og viktige dokumentarer de siste årene. De har vunnet flere priser, skapt bred samfunnsdebatt og er kjøpt inn av norske tv-kanaler. Det er slike dokumentarer som dagens TV- og media-verden ønsker seg. Den prisbelønte serien, Flukt, er produsert av Lasse Gallefoss, en av våre tidligere studenter på TV-skolen.

Filmskolens nye ”Bachelor i kreativ dokumentarregi” er et tilbud til studenter som ønsker å produsere ”kreative personlige dokumentarer”. Det har vi også behov for å lage i Norge. Jeg har stor respekt for dette studiets hovedlærer på Filmskolen. Hvorfor kan ikke vi samarbeide?

Jeg tar til etterretning at Høgskolens styre har valgt å skille ut Filmskolen som et eget fakultet. Jeg mener det er en gal avgjørelse.

Noen av de beste filmskolene i verden har gått motsatt vei og slått sammen film – og tv-utdanning. Jeg er helt overbevist om at et undervisningstilbud, der film- og tv-fag er etablert i et felles senter, er den eneste riktige og fremtidsrettede måten å organisere dette på i Norge.

Erling Borgen, professor i samfunnskritisk dokumentarisme på TV-skolen, Lillehammer