Høyt og lavt i Cannes

Høyt og lavt i Cannes

På papiret så årets hovedprogram i Cannes sterkere ut enn noe annet Aksel Kielland har vært med om i de syv årene han har besøkt festivalen. Her er første del av hans oppsummering fra Cannes der han har vekslet mellom hovedkonkurransen og sideseksjonene.

På papiret så årets hovedprogram i Cannes sterkere ut enn noe annet undertegnede har vært med om i de syv årene jeg har besøkt rivieraen. Men da jeg ankom festivalen søndag formiddag, var konsensus at programmet nok var hakket vassere på papiret enn på lerretet. Nordmennene jeg snakket med roste Ruben Östlunds The Square (norsk premiere til høsten), som ble trukket fram som en mulig Gullpalme-vinner (uten å ha sett noen av dem holder jeg selv en knapp på Andrej Zvjagintsevs Loveless). Og i motsetning til internasjonale kritikere var de fleste jeg snakket med ekstremt begeistret for Kornél Mundruczós Jupiter’s Moon, som også er sikret norsk kinodistribusjon.

For min egen del ble første film James Cameron Mitchells How to Talk to Girls at Parties, en på alle måter oppsiktsvekkende streit filmatisering av en Neil Gaiman-novelle, som på tross av gode kostymer og et par oppfinnsomme spesialeffektsekvenser var en heller forglemmelig affære. Historien om den unge pønkeren Enn (Alex Sharp) som forelsker seg i romvesenet Zan (Elle Fanning) er ikke uten interessante queerelementer, men gitt Mitchells filmografi fremstår den som forbløffende tilbakeholden og konvensjonell. Som en person som irriterer seg gjennomsnittlig mye over filmer som skjønnmaler pønkens gullalder hadde jeg også store problemer med å svelge Mitchells antiseptiske og kjernesunne visjon av 1970-tallets Storbritannia, som ble redusert til en karikert visuell markør. Alt i alt en laber start på festivalen.

Nicole Kidman Watch: Kidmans barneteateraktige prestasjon som punkegudmoren Boedica er den klart svakeste av hennes fire roller under årets festival, og Mitchells beslutning om å caste henne synes mer enn noe annet å være motivert av et ønske om å tilføre filmen et snev av campy glamour.

Etter å ha køet i en time uten å slippe inn på Michael Hanekes Happy End (hovedprogrammet), ble Noah Baumbachs The Meyerowitz Stories (New and Selected) neste film ut. Det har vært mye kontrovers rundt Netflix’ tilstedeværelse på festivalen (med denne og Bong Joon-hos Okja), ettersom mange mener at strømmetjenestens langsiktige mål om å flytte filmen ut av kinoene og inn i publikums stuer ikke er forenlig med festivalens forpliktelser overfor filmkunsten. Og dersom man er på leting etter årsakssammenhenger kan man helt fint se Meyerowitz’ effektive, men uinspirerte visuelle språk som et resultat av det faktum at den er ment for den lille skjermen snarere enn det store lerretet (hvilket er besynderlig med tanke på at den er fotografert av Robbie Ryan som stod bak fjorårets forførende American Honey.

Etter den mislykkede While We’re Young og den sjarmerende bagatellen Mistress America, er Meyerowitz en film med samme ambisjonsnivå og tematiske ambisjoner som gjennombruddsfilmen The Squid and the Whale og den undervurderte Greenberg. I motsetning til disse – for ikke å si den bedårende Frances Ha – er den imidlertid ingen vakker film, og dermed hviler den helt og holdent på sin uforutsigbare humor og sitt skarpt observerte familiedrama. Adam Sandler beviser nok en gang at han kan levere strålende dramatiske prestasjoner for regissører som vet hvordan de skal bruke ham, og Dustin Hoffman leverer sin beste rolle på lenge som den narcissistiske og komplett ufordragelige patriarken Harold Meyerowitz. Resultatet er en god, underholdende og tidvis gripende film i gud-så-vanskelig-det-er-å-være-barn-av-fremgangsrike-og-liberale-New-York-kunstnere–sjangeren som demonstrerer at Baumbach er en dyktig manusforfatter og personinstruktør, men som unnlater å minne om at han også er en dyktig visuell regissør.

Følelsen av å se noe bra fra noen som kan bedre meldte seg også i møte med Yorgos Lanthimos’ The Killing of a Sacred Deer (hovedprogrammet). Men etter å ha avfeid The Lobster ved første gjennomsyn i Cannes for noen år tilbake, bare for å gjenoppdage den som en av årets beste filmer da den kom på norske kinoer, skal jeg i dette tilfellet trå varsomt. Det som imidlertid er klart er at denne dissonante Sophie’s Choice-inspirerte grøsserfabelen ikke kan skilte med en like rik fiksjonsverden eller det samme underholdende drivet som Dogtooth og The Lobster. Sacred Deer bruker lang tid på å pakke ut premiss og tematikk, og første del av filmen føles ugunstig lang, men når den omsider finner formen i andre akt, viser Lanthimos nok en gang at han er en filmkunstner av ypperste klasse.

Det er lite å si på håndverket, filmen er vakkert fotografert av Thimios Bakatuakis, og både Colin Farrell og unge Barry Keoghan leverer underlig fascinerende rolletolkninger. Det føles alltid uforpliktende å si at man må se en film igjen før man kan avlegge dom, men samtidig er et slikt behov for videre utforskning som regel et tegn på at man har å gjøre med kunst det er verdt å investere tid i.

Nicole Kidman Watch: Kidmans rolle i The Killing of a Sacred Deer er klassisk Kidman – altså såpass bunnsolid, presis og uomtvistelig at det er lett å ta henne for gitt.

Årets første oppdagelse kom i form av en film undertegnede måtte gå tidlig fra, på grunn av andre forpliktelser, men det er likevel ingen tvil om at Karim Moussaouis Until the Birds Return (Un Certain Regard) er en oppsiktsvekkende debut. Det episodiske dramaet fra Algerie starter som en tradisjonell sosialrealistisk beretning om en mann som en kveld blir vitne til et brutalt overfall, og må forsøke å leve med det faktum at han verken grep inn eller meldte fra til politiet. Men plutselig bytter filmen hovedperson, og deretter blir det flere elegante perspektivskifter og flerfoldige dansenumre. En slik kombinasjon av filmatisk overskudd og evne til å fange virkeligheten er alltid velkommen, men er aldri mer gledelig enn når det kommer fra en debutant, og Moussaoui er definitivt en mann å holde øye med i årene som kommer.

Bonni Cohen og Jon Shenks – men i realiteten Al Gores – An Inconvenient Sequel (spesialvisning) viste seg å være mer eller mindre nøyaktig det man kunne forestille seg at den ville være – altså en sjarmerende og patosfylt, men filmatisk ubetydelig oppfølger til An Inconvenient Truth. Gores arbeid for å begrense den globale oppvarmingen er prisverdig, og det er vanskelig å gjøre annet enn å sympatisere med filmens aktivistiske ambisjoner, men i Cannes oppleves denne typen resultatorientert amerikansk dokumentarhåndverk like fullt malplassert.

Da passet Jane Campion og Gerard Lees Top of the Lake: China Girl (spesialvisning) langt bedre inn –  og det på tross av at den altså ikke er en film, men en tv-serie. Ettersom det kun var de to første episodene som ble vist er det vanskelig å si noe konkret om serien – utover det at den både er overraskende morsom og merkbart mer konvensjonell i filmspråket enn den kritikerroste førstesesongen. I en tid der tv-dramatikken ikke er i ferd med å overta filmens plass i det kulturelle hierarkiet så mye som de to kunstformene er i ferd med å smelte sammen, er det interessant å se visuelt ambisiøse serier på det store lerretet.

I China Girls tilfelle glemmer man aldri at man har å gjøre med en tv-serie, ettersom både utsnitt, klipperytme og eksposisjon er tilpasset den lille skjermen. Og i en kinosal gir dette seg utslag i en rastløshet som gjør at man av ren refleks griper etter mobiltelefonen for å ha noe å fordele oppmerksomheten på mens plottet beveger seg fremover på tv-stuas premisser. China Girl vil etter alt å dømme ende opp som en god tv-serie, men det er fortsatt ikke det samme som en god kinofilm.

Nicole Kidman Watch: I ført løstenner og grått hår er Kidmans rolle i Top of the Lake: China Girl den beste av hennes fire prestasjoner under årets festival. Dette skyldes først og fremst at Campion & Co. gir henne mer å spille på enn Mitchell, Lanthimos og Coppola gjør, men også at Kidman spiller den stolte og selvsikre Julia med en subtil og svært effektiv undertone av svart humor.

Det å innse sine egne begrensninger er en viktig del av Cannes-opplevelsen, og det samme er det å sovne på kino. Takket være en kombinasjon av et sent – og forsinket – visningstidspunkt og lite søvn måtte jeg kaste inn håndklet omtrent halvveis i After the War (Un Certain Regard), men ut fra det jeg fikk med meg var Annarita Zambranos politiske drama både dagsaktuell og håndverksmessig solid, om enn ikke eksepsjonell i noen henseende.

Sofia Coppolas The Beguiled (hovedprogrammet) viste seg på sin side å være en eksepsjonelt vakker film, og regissørens beste siden Marie Antoinette. Historien om en pikeskole i Mississippi som under den amerikanske borgerkrigen tar inn en såret soldat fra nordstatene, har en rekke likheter med Coppolas gjennombruddsfilm The Virgin Suicides, både hva gjelder fargebruk, atmosfære og castingen av Kirsten Dunst i en sentral rolle. Filmen er basert på Thomas P. Cullinans roman ved samme navn, som i 1971 ble filmatisert av Don Siegel, med Clint Eastwood i hovedrollen.

I Coppolas versjon spiller Colin Farrell den sårede soldaten, og han får selskap av Dunst, Elle Fanning og Nicole Kidman, som danner et kjærlighetsrektangel bygget på dobbeltmoral og undertrykte drifter. Philippe Le Sourds foto er intet mindre enn utsøkt, og stilistisk kan man trekke paralleller til både Peter Weirs Picnic at Hanging Rock og scenene fra den franske plantasjen som ble klippet bort fra Francis Ford Coppolas Apokalypse nå. The Beguileds mest tiltalende kvalitet er likevel at for alle den blodsprengte relasjonsdramaer og effektfulle bruk av et gotisk sørstatslandskap hvis stillhet jevnlig punkteres av fjerne kanonsmell, er en påfallende lett og morsom film. Denne lettheten er en kvalitet som går igjen i Coppolas beste filmer, og som innebærer at det er vanskelig å få taket på den: The Beguiled er ikke Stor Kunst, den er bare en velspilt, velkonstruert og usedvanlig vakker spillefilm.

Nicole Kidman Watch: Selv om det er Kirsten Dunst som står for de tunge løftene i dette utpreget demokratiske dramaet, er Kidman påliteligheten selv der hun gestalter bestyrerinnen miss Martha med en autoritet og presisjon få kan matche. Intet sted kommer dette bedre til syne enn i scenen der hun leverer filmens store humoristiske høydepunkt i form av et bokønske.

En annen lett og underholdende film er festivalens store sjarmbombe Nothingwood (Quinzaine des Réalisateurs). Sonia Kronlunds dokumentar om den afghanske regissøren, produsenten, skuespilleren og analfabeten Salim Shaheen er faktisk så morsom at det er lett å overse det faktum at den tilbyr et unikt og høyst verdifullt perspektiv på det afghanske samfunnet. Med utgangspunkt i karakterportrettet av den ustoppelige Shaheen – en larger-than-life-figur som på et øyeblikks innfall overtaler Kronlunds fotograf til å skyte scener til hans egen film – tegner filmen et forbilledlig nyansert og relaterbart bilde av det moderne Afghanistan.

Undertegnede har gjennom årenes løp tilbrakt en god del tid på Quinzaine-visningene på Theatre Croisette, men jeg har aldri opplevd en applaus som kan måle seg med den stående ovasjonen som møtte Shaheen da han dukket opp for en trippeltolket Q and A etter filmen. Kronlund ble raskt henvist til sidelinjen da den karismatiske afghaneren inntok scenen, hvilket på mange  måter bare er rett og rimelig. Kronlunds store genistrek er nemlig at hun gir Shaheen den plassen han trenger – hvilket vil si all plassen.

En annen film som har funnet et entusiastisk publikum på Theatre Croisette er Marlina the Murderer in Four Acts (Quinzaine), en indonesisk rape-revenge-film strukturert som et blodig folkeeventyr. Macheter og mumifiserte lik er en naturlig del av dagliglivet i Mouly Suryas fortelling om enken Marlina som blir frastjålet buskapen sin og voldtatt av en gjeng hensynsløse kriminelle. Den unge kvinnen er imidlertid handlekraftig, og gjør kort prosess med fem av de syv bandemedlemmene, før hun legger ut på en åndelig vandring med det hodeløse liket til bandelederen i hælene.

Marlina er en stilsikker affære som blander klassiske exploitation-troper med spaghetti western-estetikk og eventyrlogikk, samtidig som den hviler på et humanistisk fundament som ofte glimrer med sitt fravær i vestlige filmer av denne typen. Den er også brutalt og populistisk feministisk, og selv om jeg likte filmen, synes jeg ikke at stilen eller samfunnskritikken maktet å dekke over det faktum at den mistet retningen omtrent halvveis.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Høyt og lavt i Cannes

Høyt og lavt i Cannes

På papiret så årets hovedprogram i Cannes sterkere ut enn noe annet Aksel Kielland har vært med om i de syv årene han har besøkt festivalen. Her er første del av hans oppsummering fra Cannes der han har vekslet mellom hovedkonkurransen og sideseksjonene.

På papiret så årets hovedprogram i Cannes sterkere ut enn noe annet undertegnede har vært med om i de syv årene jeg har besøkt rivieraen. Men da jeg ankom festivalen søndag formiddag, var konsensus at programmet nok var hakket vassere på papiret enn på lerretet. Nordmennene jeg snakket med roste Ruben Östlunds The Square (norsk premiere til høsten), som ble trukket fram som en mulig Gullpalme-vinner (uten å ha sett noen av dem holder jeg selv en knapp på Andrej Zvjagintsevs Loveless). Og i motsetning til internasjonale kritikere var de fleste jeg snakket med ekstremt begeistret for Kornél Mundruczós Jupiter’s Moon, som også er sikret norsk kinodistribusjon.

For min egen del ble første film James Cameron Mitchells How to Talk to Girls at Parties, en på alle måter oppsiktsvekkende streit filmatisering av en Neil Gaiman-novelle, som på tross av gode kostymer og et par oppfinnsomme spesialeffektsekvenser var en heller forglemmelig affære. Historien om den unge pønkeren Enn (Alex Sharp) som forelsker seg i romvesenet Zan (Elle Fanning) er ikke uten interessante queerelementer, men gitt Mitchells filmografi fremstår den som forbløffende tilbakeholden og konvensjonell. Som en person som irriterer seg gjennomsnittlig mye over filmer som skjønnmaler pønkens gullalder hadde jeg også store problemer med å svelge Mitchells antiseptiske og kjernesunne visjon av 1970-tallets Storbritannia, som ble redusert til en karikert visuell markør. Alt i alt en laber start på festivalen.

Nicole Kidman Watch: Kidmans barneteateraktige prestasjon som punkegudmoren Boedica er den klart svakeste av hennes fire roller under årets festival, og Mitchells beslutning om å caste henne synes mer enn noe annet å være motivert av et ønske om å tilføre filmen et snev av campy glamour.

Etter å ha køet i en time uten å slippe inn på Michael Hanekes Happy End (hovedprogrammet), ble Noah Baumbachs The Meyerowitz Stories (New and Selected) neste film ut. Det har vært mye kontrovers rundt Netflix’ tilstedeværelse på festivalen (med denne og Bong Joon-hos Okja), ettersom mange mener at strømmetjenestens langsiktige mål om å flytte filmen ut av kinoene og inn i publikums stuer ikke er forenlig med festivalens forpliktelser overfor filmkunsten. Og dersom man er på leting etter årsakssammenhenger kan man helt fint se Meyerowitz’ effektive, men uinspirerte visuelle språk som et resultat av det faktum at den er ment for den lille skjermen snarere enn det store lerretet (hvilket er besynderlig med tanke på at den er fotografert av Robbie Ryan som stod bak fjorårets forførende American Honey.

Etter den mislykkede While We’re Young og den sjarmerende bagatellen Mistress America, er Meyerowitz en film med samme ambisjonsnivå og tematiske ambisjoner som gjennombruddsfilmen The Squid and the Whale og den undervurderte Greenberg. I motsetning til disse – for ikke å si den bedårende Frances Ha – er den imidlertid ingen vakker film, og dermed hviler den helt og holdent på sin uforutsigbare humor og sitt skarpt observerte familiedrama. Adam Sandler beviser nok en gang at han kan levere strålende dramatiske prestasjoner for regissører som vet hvordan de skal bruke ham, og Dustin Hoffman leverer sin beste rolle på lenge som den narcissistiske og komplett ufordragelige patriarken Harold Meyerowitz. Resultatet er en god, underholdende og tidvis gripende film i gud-så-vanskelig-det-er-å-være-barn-av-fremgangsrike-og-liberale-New-York-kunstnere–sjangeren som demonstrerer at Baumbach er en dyktig manusforfatter og personinstruktør, men som unnlater å minne om at han også er en dyktig visuell regissør.

Følelsen av å se noe bra fra noen som kan bedre meldte seg også i møte med Yorgos Lanthimos’ The Killing of a Sacred Deer (hovedprogrammet). Men etter å ha avfeid The Lobster ved første gjennomsyn i Cannes for noen år tilbake, bare for å gjenoppdage den som en av årets beste filmer da den kom på norske kinoer, skal jeg i dette tilfellet trå varsomt. Det som imidlertid er klart er at denne dissonante Sophie’s Choice-inspirerte grøsserfabelen ikke kan skilte med en like rik fiksjonsverden eller det samme underholdende drivet som Dogtooth og The Lobster. Sacred Deer bruker lang tid på å pakke ut premiss og tematikk, og første del av filmen føles ugunstig lang, men når den omsider finner formen i andre akt, viser Lanthimos nok en gang at han er en filmkunstner av ypperste klasse.

Det er lite å si på håndverket, filmen er vakkert fotografert av Thimios Bakatuakis, og både Colin Farrell og unge Barry Keoghan leverer underlig fascinerende rolletolkninger. Det føles alltid uforpliktende å si at man må se en film igjen før man kan avlegge dom, men samtidig er et slikt behov for videre utforskning som regel et tegn på at man har å gjøre med kunst det er verdt å investere tid i.

Nicole Kidman Watch: Kidmans rolle i The Killing of a Sacred Deer er klassisk Kidman – altså såpass bunnsolid, presis og uomtvistelig at det er lett å ta henne for gitt.

Årets første oppdagelse kom i form av en film undertegnede måtte gå tidlig fra, på grunn av andre forpliktelser, men det er likevel ingen tvil om at Karim Moussaouis Until the Birds Return (Un Certain Regard) er en oppsiktsvekkende debut. Det episodiske dramaet fra Algerie starter som en tradisjonell sosialrealistisk beretning om en mann som en kveld blir vitne til et brutalt overfall, og må forsøke å leve med det faktum at han verken grep inn eller meldte fra til politiet. Men plutselig bytter filmen hovedperson, og deretter blir det flere elegante perspektivskifter og flerfoldige dansenumre. En slik kombinasjon av filmatisk overskudd og evne til å fange virkeligheten er alltid velkommen, men er aldri mer gledelig enn når det kommer fra en debutant, og Moussaoui er definitivt en mann å holde øye med i årene som kommer.

Bonni Cohen og Jon Shenks – men i realiteten Al Gores – An Inconvenient Sequel (spesialvisning) viste seg å være mer eller mindre nøyaktig det man kunne forestille seg at den ville være – altså en sjarmerende og patosfylt, men filmatisk ubetydelig oppfølger til An Inconvenient Truth. Gores arbeid for å begrense den globale oppvarmingen er prisverdig, og det er vanskelig å gjøre annet enn å sympatisere med filmens aktivistiske ambisjoner, men i Cannes oppleves denne typen resultatorientert amerikansk dokumentarhåndverk like fullt malplassert.

Da passet Jane Campion og Gerard Lees Top of the Lake: China Girl (spesialvisning) langt bedre inn –  og det på tross av at den altså ikke er en film, men en tv-serie. Ettersom det kun var de to første episodene som ble vist er det vanskelig å si noe konkret om serien – utover det at den både er overraskende morsom og merkbart mer konvensjonell i filmspråket enn den kritikerroste førstesesongen. I en tid der tv-dramatikken ikke er i ferd med å overta filmens plass i det kulturelle hierarkiet så mye som de to kunstformene er i ferd med å smelte sammen, er det interessant å se visuelt ambisiøse serier på det store lerretet.

I China Girls tilfelle glemmer man aldri at man har å gjøre med en tv-serie, ettersom både utsnitt, klipperytme og eksposisjon er tilpasset den lille skjermen. Og i en kinosal gir dette seg utslag i en rastløshet som gjør at man av ren refleks griper etter mobiltelefonen for å ha noe å fordele oppmerksomheten på mens plottet beveger seg fremover på tv-stuas premisser. China Girl vil etter alt å dømme ende opp som en god tv-serie, men det er fortsatt ikke det samme som en god kinofilm.

Nicole Kidman Watch: I ført løstenner og grått hår er Kidmans rolle i Top of the Lake: China Girl den beste av hennes fire prestasjoner under årets festival. Dette skyldes først og fremst at Campion & Co. gir henne mer å spille på enn Mitchell, Lanthimos og Coppola gjør, men også at Kidman spiller den stolte og selvsikre Julia med en subtil og svært effektiv undertone av svart humor.

Det å innse sine egne begrensninger er en viktig del av Cannes-opplevelsen, og det samme er det å sovne på kino. Takket være en kombinasjon av et sent – og forsinket – visningstidspunkt og lite søvn måtte jeg kaste inn håndklet omtrent halvveis i After the War (Un Certain Regard), men ut fra det jeg fikk med meg var Annarita Zambranos politiske drama både dagsaktuell og håndverksmessig solid, om enn ikke eksepsjonell i noen henseende.

Sofia Coppolas The Beguiled (hovedprogrammet) viste seg på sin side å være en eksepsjonelt vakker film, og regissørens beste siden Marie Antoinette. Historien om en pikeskole i Mississippi som under den amerikanske borgerkrigen tar inn en såret soldat fra nordstatene, har en rekke likheter med Coppolas gjennombruddsfilm The Virgin Suicides, både hva gjelder fargebruk, atmosfære og castingen av Kirsten Dunst i en sentral rolle. Filmen er basert på Thomas P. Cullinans roman ved samme navn, som i 1971 ble filmatisert av Don Siegel, med Clint Eastwood i hovedrollen.

I Coppolas versjon spiller Colin Farrell den sårede soldaten, og han får selskap av Dunst, Elle Fanning og Nicole Kidman, som danner et kjærlighetsrektangel bygget på dobbeltmoral og undertrykte drifter. Philippe Le Sourds foto er intet mindre enn utsøkt, og stilistisk kan man trekke paralleller til både Peter Weirs Picnic at Hanging Rock og scenene fra den franske plantasjen som ble klippet bort fra Francis Ford Coppolas Apokalypse nå. The Beguileds mest tiltalende kvalitet er likevel at for alle den blodsprengte relasjonsdramaer og effektfulle bruk av et gotisk sørstatslandskap hvis stillhet jevnlig punkteres av fjerne kanonsmell, er en påfallende lett og morsom film. Denne lettheten er en kvalitet som går igjen i Coppolas beste filmer, og som innebærer at det er vanskelig å få taket på den: The Beguiled er ikke Stor Kunst, den er bare en velspilt, velkonstruert og usedvanlig vakker spillefilm.

Nicole Kidman Watch: Selv om det er Kirsten Dunst som står for de tunge løftene i dette utpreget demokratiske dramaet, er Kidman påliteligheten selv der hun gestalter bestyrerinnen miss Martha med en autoritet og presisjon få kan matche. Intet sted kommer dette bedre til syne enn i scenen der hun leverer filmens store humoristiske høydepunkt i form av et bokønske.

En annen lett og underholdende film er festivalens store sjarmbombe Nothingwood (Quinzaine des Réalisateurs). Sonia Kronlunds dokumentar om den afghanske regissøren, produsenten, skuespilleren og analfabeten Salim Shaheen er faktisk så morsom at det er lett å overse det faktum at den tilbyr et unikt og høyst verdifullt perspektiv på det afghanske samfunnet. Med utgangspunkt i karakterportrettet av den ustoppelige Shaheen – en larger-than-life-figur som på et øyeblikks innfall overtaler Kronlunds fotograf til å skyte scener til hans egen film – tegner filmen et forbilledlig nyansert og relaterbart bilde av det moderne Afghanistan.

Undertegnede har gjennom årenes løp tilbrakt en god del tid på Quinzaine-visningene på Theatre Croisette, men jeg har aldri opplevd en applaus som kan måle seg med den stående ovasjonen som møtte Shaheen da han dukket opp for en trippeltolket Q and A etter filmen. Kronlund ble raskt henvist til sidelinjen da den karismatiske afghaneren inntok scenen, hvilket på mange  måter bare er rett og rimelig. Kronlunds store genistrek er nemlig at hun gir Shaheen den plassen han trenger – hvilket vil si all plassen.

En annen film som har funnet et entusiastisk publikum på Theatre Croisette er Marlina the Murderer in Four Acts (Quinzaine), en indonesisk rape-revenge-film strukturert som et blodig folkeeventyr. Macheter og mumifiserte lik er en naturlig del av dagliglivet i Mouly Suryas fortelling om enken Marlina som blir frastjålet buskapen sin og voldtatt av en gjeng hensynsløse kriminelle. Den unge kvinnen er imidlertid handlekraftig, og gjør kort prosess med fem av de syv bandemedlemmene, før hun legger ut på en åndelig vandring med det hodeløse liket til bandelederen i hælene.

Marlina er en stilsikker affære som blander klassiske exploitation-troper med spaghetti western-estetikk og eventyrlogikk, samtidig som den hviler på et humanistisk fundament som ofte glimrer med sitt fravær i vestlige filmer av denne typen. Den er også brutalt og populistisk feministisk, og selv om jeg likte filmen, synes jeg ikke at stilen eller samfunnskritikken maktet å dekke over det faktum at den mistet retningen omtrent halvveis.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY