Bare underholdning eller morsom kunnskap?

This content has been archived. It may no longer be relevant

Den siste måneden har vi i I Grevens Tid snakket om populærhistorie. Denne artikkelen vil sette punktum for måneden hvor jeg spør: Kan man ta noen form for lærdom ut fra en populærhistorisk framstilling av fortiden? Det vil bli brukt tre eksempler på varierende grad av god historieformidling om middelalderen som utgangspunkt for diskusjon. Eksemplene representerer tre forskjellige medier: Skjønnlitteratur, TV og videospill.

Skjønnlitteratur

Vi startet vår populærhistoriske måned med å snakke om populærhistorisk litteratur, fra Homer til Umberto Eco. I den forbindelse vil jeg atter en gang løfte fram Umberto Eco sine verker som jeg liker så altfor godt, og som jeg synes er gode representanter for skjønnlitterære framstillinger av historie generelt, men middelalderen spesielt.

Umberto Eco

Representanten fra mitt lille Eco-system blir nå I Rosens Navn, et verk jeg har snakket om i Fredriks bokhylle tidligere, men som nå skal presenteres i et annet lys. Hva kan vi lære av denne boken?

Sacra di San Michele: Dette skal være klosteret som inspirerte Umberto Ecos åsted i boken I Rosens Navn. (Foto: Elio Pallard/Wikimedia)
Sacra di San Michele: Dette skal være klosteret som inspirerte Umberto Ecos åsted i boken I Rosens Navn. (Foto: Elio Pallard/Wikimedia)

Året er 1326, stedet er et kloster i de norditalienske fjellområdene. I Rosens Navn utgir seg for å være basert på et ekte manuskript fra middelalderen, skrevet av dominikaneren Adso av Melk, om hovedpersonen som er en fransiskaner ved navn William av Baskerville. Dette er selvfølgelig oppspinn, men allerede med denne informasjonen har Eco satt konteksten for en spennende historie om hvordan den politiske situasjonen i middelalderen var på den tiden. Et tema som blir sentralt er fransiskanerordenens fragmentering med bakgrunn i teologiske disputter om Jesus’ personlige fattigdom. Denne teologiske uenigheten danner grunnlaget for flere fascinerende diskusjoner i klosteret der handlingen foregår, samtidig som at Williams søken etter ny kunnskap leder han på leit gjennom klosterets bibliotek, en søken som tar oss på en spennende reise gjennom middelalderens litterære verker.

Denne boken er en god historieformidler på den måten at den tar for seg livet i en annen tid, skisserer hvordan teologiske disputter kunne vært utført, samt hvordan den politiske situasjonen kunne ha påvirket livet til disse munkene. Dette er en god bok som nærer nysgjerrigheten og maler realistiske bilder av middelalderen som få andre bøker klarer.

TV og film

Vår populærhistoriske måned gikk så videre for å snakke om film og TV. Jeg har ved flere anledninger uttrykket min frustrasjon ovenfor tv-serien Marco Polo, men kan man kanskje lære noe av denne TV-serien?

Marco Polo

Marco Polo, spilt av Lorenzo Richelmy i Netflixserien. (Foto: BagoGames/Flickr)
Marco Polo, spilt av Lorenzo Richelmy i Netflixserien. (Foto: BagoGames/Flickr)

Det som irriterer meg mest ved denne TV-serien er følelsen over bortkastet potensiale: Man trenger ikke å lage en falsk historie om Marco Polo for at den skal bli spennende! Hvorfor starte i Khanbalik hos Kublai Khan? Det er jo reisen som utgjør hele boken. I stedet har filmskaperne valgt å skape drama i Khanbalik, og en Marco Polo som ikke følger reglene, en «reckless latin».

Men OK, la oss vurdere serien, ikke som en historisk formidler om Marco Polos reiser, men som en historisk formidler om livet til en europeer i Kina i middeladeren. Innimellom presenteres riktige hendelser, samtaler og karakterer som tilfredsstiller en historienerd som meg, men de små riktige detaljene veier ikke opp for de store frihetene de tar med historien.

Det er fristende å svare «nei» på spørsmålet om man kan lære noe av historisk verdi fra denne serien. Fiksjon og fakta er blandet så mye sammen at man får problemer med å skille de fra hverandre.

Et portrett av Marco Polo. Her er han selvsagt noe eldre enn den Marco som reiste ut til Kina. (Foto: Wikimedia)
Et portrett av Marco Polo. Her er han selvsagt noe eldre enn den Marco som reiste ut til Kina. (Foto: Wikimedia)

Marco Polo-serien representerer et problem jeg ser med mange filmer og TV-serier med et historisk, og spesielt middelaldersk, tema. Problemet oppstår når historien må vike for formidlingen, når du skal prøve å selge historie som underholdning.

Nå er også TV og film veldig passive formidlingskanaler, man blir ikke stimulert på samme måte som med bøker der du må danne deg et eget bilde av fortiden. I film blir du presentert med både bilde og lyd som ikke overlater mye til fantasien, man kan ikke la være å henge seg opp i detaljer som at den mannens dialekt var litt rar, eller at framtreden til den kvinnen var upassende for tiden. Mens en forfatter kan utelate detaljer med vilje, og la fantasien eller historiebøkene plukke opp tråden, så må film og TV nødvendigvis vise alt. Da blir det alltid noen feil.

Videospill

Sist ut i vår populærvitenskapelige måned var videospill, en veldig aktiviserende form for historieformidling. Her kunne jeg tatt opp spesielt strategispill som eksempel, som Civilization eller Medieval II: Total War, men jeg vil heller illustrere mitt poeng med eventyrspillserien Assassin’s Creed. Hva kan man lære av et slikt spill?

Assassin’s Creed

La oss se bort fra premisset som driver spillserien framover, denne maskinen som Desmond Miles kobler seg til for å lete etter Adams Eple ved å bokstavelig talt å gå i sine forfedres fotspor. Et premiss bare History Channel ville kjøpt som seriøs historisk teori.

Det Assassin’s Creed handler om er historiene som skapes når du først er i fortiden som Altaïr i Levanten eller Ezio Auditore i Firenze/Konstantinopel, for å nevne to. Her spiller du altså som en mann av assasinerordenen, en orden av leiemordere. Deres hovedmotstandere oppigjennom hele spillserien er medlemmer av tempelridderordenen.

Det er ikke viktig at assasinere aldri etablerte seg i Europa på noe tidspunkt, eller at de ikke lenger utgjorde en alvorlig trussel eller plage etter at Hülegu Khan utslettet deres hovedkvarter i Alamut (i dagens Iran) i 1256. Ei heller er det viktig at man ikke kan skrive om en tempelridderorden etter at den ble oppløst i 1314. At oppløsningsprosessen seinere har gitt grobunn for flere konspirasjonsteorier gjør derimot premisset for spillet mer interessant.

Det som er viktig er interaksjonen med historien. Du går rundt i en by, som en fremmed, og bevitner livet i middelalderen, i renessansen eller under revolusjonen. Byene er resultat av detaljorientert gjengivelse av hvordan den kan ha sett ut på den tiden, hvor flere konsulenter har var involvert på forskjellige tidspunkt i arbeidet med spillene. Assassin’s Creed lar deg ikke manipulere historien på en interessant kontrafaktisk måte gjennom å omfordele ressursene slik som strategispill gjør, men den lar deg leve i historien på en veldig unik måte.

Hovedfortellingen i Assassin’s Creed er alltid tull, du er et overmenneske som avgjør alle historiske hendelser, men måten du kan observere livet på, utenom denne fortellingen, er det jeg mener at er unikt.

Min konklusjon er med dette at en god populærhistorisk framstilling lar deg aktivt ta del i framstillingen av hvordan fortiden kan ha vært, den oppfordrer deg til å undre og tenke kritisk – lar deg tenke: “Ja, sånn kan det ha vært”. En dårlig framstilling er passiv og fremmer bare vranglære og frustrasjon – den gjør ikke rom for fantasien. Kanskje derfor det er som mange kritiske stemmer rundt historiebaserte filmer?

Siste podcaster

    Anbefalte artikler