Få gode studier
Det er få gode studier på dette feltet (19). Når det gjelder voksne, finnes det to der anfallsfrie pasienter ble randomisert til enten seponering eller fortsatt behandling.
I en prospektiv, åpen randomisert studie med 1 013 pasienter som hadde vært anfallsfrie i minst to år, fant man to år etter seponering tilbakefall hos 41 %, mot 22 % i gruppen som fortsatte med behandling (13).
Den andre studien, en norsk randomisert, dobbeltblindet studie, omfattet 160 pasienter som hadde vært anfallsfrie på monoterapi i minst to år. De ble randomisert til seponering (n = 79) eller fortsatt behandling (n = 81). Etter 12 måneder hadde 15 % i seponeringsgruppen og 7 % i gruppen med fortsatt behandling fått tilbakefall. I en åpen oppfølgingsstudie valgte 89 % av pasientene som var trukket ut til fortsatt behandling, å slutte med medikamentet. Etter 41 måneder hadde 27 % av dem som hadde avsluttet behandlingen fått tilbakefall (7).
Den relativt lave tilbakefallsprosenten i denne studien sammenlignet med tilbakefallsprosenten i den første, kan forklares ved at inklusjonskriteriene var strengere i den siste studien. I begge studiene ble det funnet dobbelt så høy risiko for anfall hos dem som seponerte sammenlignet med dem som fortsatte med antiepiletika.
En metaanalyse basert på 25 observasjonsstudier rapporterte om anfallsresidiv hos 25 % etter ett år og hos 29 % to år etter seponering (20). I en amerikansk retningslinje basert på 17 observasjonsstudier konkluderte man med en tilsvarende rate etter seponering på 31,2 % for barn og 39,4 % for voksne (21).
Når det gjelder barn, finnes det en oversikt basert på 12 observasjonsstudier med over 2 500 barn. Den viste anfallsresidiv ett år etter seponering hos 4 – 33 % og hos 9 – 39 % etter to år. Variasjonen i residivrate skyldes sannsynligvis forskjeller i epilepsiform, epilepsietiologi og tilleggsvansker hos barna som inngikk i studiene. Risikoen for anfallsresidiv var høyest de første 12 månedene (22).
I en Cochrane-oversikt basert på fem studier med til sammen over 900 barn konkluderte man med 34 % økt risiko for anfallsresidiv dersom barna hadde vært anfallsfrie i under to år, sammenlignet med dem som seponerte etter mer enn to års anfallsfrihet. Risikoen for tilbakefall ved tidlig seponering var ytterligere økt dersom barna hadde fokale anfall, psykisk utviklingshemning og/eller patologisk EEG-resultat (23).
Ved farmakoresistent epilepsi, det vil si hos pasienter som ikke oppnår anfallskontroll etter å ha forsøkt to relevante antiepileptika, bør andre behandlingsformer vurderes. Av dem som etter en grundig utredning blir funnet egnet for resektiv epilepsikirurgi, blir rundt 60 % kvitt anfallene etter temporallappsreseksjoner, mens 30 – 40 % blir anfallsfrie etter ekstratemporal kirurgi (24). Flertallet av dem som er anfallsfrie to år etter operasjonen, fortsetter å være det i årene fremover. Noen får imidlertid anfallsresidiv etter mange års anfallsfrihet, selv ved fortsatt antiepileptikabruk (24, 25).
Det er ikke utført noen randomiserte, kontrollerte studier med pasienter som seponerer antiepileptika etter epilepsikirurgi. Ved flere av observasjonsstudiene på dette feltet er det seleksjonsskjevhet – det er gjerne de med antatt best utsikter til fortsatt anfallsfrihet som blir valgt ut for seponering (25).