Hudleger vil helst bo i Oslo

Unge hudleger ønsker å bo i Oslo

For å kartlegge karrierevalg og bopreferanser til dem som de siste årene er godkjent som spesialist i hud- og veneriske sykdommer, har vi innhentet data fra Legeforeningens sekretariat, Oslo universitetssykehus og Helse Sør-Øst.

I tiårsperioden 2007 – 16 ble 63 leger godkjent som spesialist i hud- og veneriske sykdommer etter norske regler (Anders Taraldset, Legeforeningen, personlig meddelelse), hvorav 24 på grunnlag av tjeneste ved Oslo universitetssykehus. I dag arbeider 19 av disse 24 fortsatt i Oslo-området, hvorav åtte i helprivat praksis (egne data) (tab 1).

I perioden 2008 – 16 utlyste Helse Sør-Øst 15 praksisavtaler utenfor Oslo-området, bl.a. i byer som Lillehammer, Kristiansand, Larvik og Sarpsborg. 12 av disse 15 er i dag besatt av leger med spesialisering fra utlandet eller andre helseregioner eller er uten norske søkere (data fra Helse Sør-Øst) (tab 2).

Disse tallene viser med all tydelighet at de fleste hudleger med spesialisering fra Oslo universitetssykehus velger å forbli i Oslo-området etter godkjenning som spesialist fremfor å søke seg til avtalepraksis i andre deler av landet. Ingen kan bebreide dem for dette – i Oslo har de slått rot, ofte med hus, ektefelle, barn, kjent nærmiljø og tett omgangskrets. Ønsket om å forbli i byen er derfor sterkt. Samtidig er det slik at de fleste praksisavtaler utenfor Oslo-området søkes og blir tildelt spesialister fra utlandet eller fra andre helseregioner. Vi er i ferd med å få et todelt arbeidsmarked for hudleger – ett i de store byene for dem med spesialistutdanning fra Norge og ett i distriktene for leger med spesialistutdanning fra utlandet.

Mye tyder på at denne utviklingen vil fortsette. Oslo universitetssykehus vil ikke ha nok overlegestillinger til alle nye hudspesialister som utdannes der. For mange av disse vil det være faglig og sosialt mer attraktivt å forbli i sin utdanningsstilling som legespesialist fremfor å gå ut i avtalepraksis i andre deler av landet eller i helprivat praksis uten trygderefusjon i Oslo-området (3). Dette vil ha som konsekvens at disse stillingene vil være blokkert og ikke kan brukes til å utdanne nye hudleger. Dermed vil utdanningskapasiteten gå ned, unge leger som ønsker å bli hudlege vil få det vanskeligere med å komme inn i et spesialiseringsløp, og rekrutteringen til avtalehjemler og overlegestillinger utenom de store byene vil svekkes ytterligere. I en slik situasjon vil sykehuset bryte sin lovpålagte plikt til å «sørge for at regionens behov for utdanning av spesialister blir dekket», slik det er formulert i spesialistforskriftens § 4, hjemlet i lov om spesialisthelsetjenesten (4). Avdelingslederne vil komme til å måtte velge mellom å følge norsk lov eller å oppfylle arbeidsavtaler.

Forholdene i de andre helseregionene er ikke særlig bedre. I Nord-Norge er det for tiden mange utlyste avtalehjemler for privat hudlegepraksis og overlegestillinger uten søkere (Dagfinn Moseng, Universitetssykehuset Nord-Norge, personlig meddelelse).

Fagmiljøene har de siste årene arbeidet aktivt for å styrke spesialistutdanningen i hud- og veneriske sykdommer, bl.a. med nye læringsmål og etablering av nordiske kurs. Norsk dermatologisk forskning er i fremgang, og det avlegges flere dermatologiske doktorgrader enn noen gang. For å styrke forskningen ved egen avdeling vil antagelig avdelingsledere i mange tilfeller foretrekke søkere med forskningskompetanse ved ansettelse i ledige utdanningsstillinger. Dette kan ytterligere svekke rekrutteringen av leger som kunne tenke seg å gå over i ordinær klinisk praksis utenfor universitetsbyene etter godkjent spesialistutdanning. Avdelingsledere kan bli rausere med permisjonssøknader og la være å forlenge enkelte vikariater, noe som vil innebære flere vikariater enn til nå.