Artikkel
Vi takker Torbjørn Eggebø og medarbeidere for en saklig og balansert kommentar til vår artikkel. Vi er enige i at tidlig ultralyd er egnet til å oppdage mer enn trisomier, og at alvorlige fosteravvik kan oppdages med ultralyd i første trimester. Med dette utgangspunktet hadde vi håpet at det fostermedisinske fagmiljøet kunne reflektere over er to ting: viktigheten og virkningen av å søke etter slike tilstander.
Fostermedisinere har også tidligere argumentert hardt for betydningen av å oppdage alvorlige tilstander tidlig. I et intervju i Dagbladet hevdet daværende seksjonsoverlege for Nasjonalt senter for fostermedisin, Sturla Eik-Nes, at tidlig ultralyd burde tilbys alle for at kvinnene skulle få ta egne valg. I artikkelen ble det vist seks skremmende bilder av tilstander som hevdes å være «avvik som fostermedisinerne i Trondheim ser ukentlig» (1) . Hvis vi ser på forekomsten av anenkefali, som også nevnes spesielt i Helsedirektoratets begrunnelse og tilrådning (2) , så oppgis denne å være 0,364 promille i Norge (3) .
Forfatterne legger også vekt på at tidlig ultralyd er en metode som «med stor sikkerhet» oppdager de tilstandene som nevnes. Å oppdage at fosteret mangler hode kan gjøres med stor sikkerhet, men hvis det forekommer sjelden, blir den samlede nytten liten. Den samlede forekomsten av strukturelle avvik i Norge er på ca. 2 % (4) . Hvor mange av disse kan fanges opp med tidlig ultralyd, hvor høy er forekomsten og hvor stor er den diagnostiske nøyaktigheten er for de ulike tilstandene? I tillegg er det viktig å vite hva man kan gjøre med en oppdaget tilstand og hva helsegevinsten er. Kunnskapssenterets rapport viser at tidlig ultralyd kan fange opp en lang rekke strukturelle avvik, men at den diagnostiske nøyaktigheten er lav og at helseeffekten er liten (4) . Her burde fostermedisinerne bidra med viktig kunnskap om betydningen av å sette søkelyset på slike tilstander.
Kan det å sette søkelys på tilstandene ha negative konsekvenser? Bildereportasjer à la Dagbladets (1) og rene oppramsinger av alvorlige tilstander (2) uten mer informasjon om forekomst og nytte, risikerer å skremme befolkningen til å etterspørre tidlig ultralyd. Vi er overbevist om at dette ikke er fostermedisinernes hensikt. Men da må de også informerer oss om hvilke tilstander det søkes etter, hvor alvorlige de er, hvor ofte de forekommer, hvilken forskjell det gjør å oppdage dem med tidlig ultralyd og hvor nøyaktig testen er for de ulike tilstandene.