Den stille revolusjonen
 |
| Altakonflikten fikk avgjørende betydning for utviklinga av norsk samepolitikk. Her fra sultestreiken foran Stortinget i 1979. Foto: Ivar Aaserud, VG/NTB Scanpix |
Paragrafen som ble lagt til Grunnloven i 1988 lyder slik:
«Det paaliger Statens Myndigheter at lægge Forholdene til Rette for at den samiske Folkegruppe kan sikre og udvikle sit Sprog, sin kultur og sit Samfundsliv.»
I 1814 ble ikke det samiske tematisert. Grunnloven var ennå fersk og nasjonsbyggingsprosessen var ikke kommet riktig i gang. Det skulle endre seg fra og med cirka 1850 da «Finnefondet» ble opprettet.
Det var en budsjettpost som Stortinget oppretta for å iverksette et språk- og kulturskifte, og kan sies å være starten på fornorskingspolitikken.
Altakonflikten
I 1979 ble spørsmålet om en egen sameparagraf tatt opp av de samiske organisasjonene Norske Samers Riksforbund (NSR) og Norske Reindriftsamers Landsforbund (NRL). De hadde også tidligere tatt opp spørsmålet om en offisiell anerkjennelse av samenes status.
Kravet ble enda mer aktuelt som en følge av konflikten omkring utbygginga av Alta-Kautokeino-vassdraget. Det var også andre utbyggingssaker på denne tida, men det som gjorde Alta-saken spesiell var koplingen mellom miljøhensyn og samiske rettigheter.
– Saken fikk avgjørende betydning for utviklinga av norsk samepolitikk. Altakonflikten tvang fram endringer, forteller Else Grete Broderstad ved Senter for samiske studier ved UiT.
Argumenter for og imot
Det første samerettsutvalget ble nedsatt i 1980 og la fram sin innstilling fire år senere. En egen samelov, grunnlovsparagraf og eget sameting ble foreslått, og dette skapte diskusjon. Det var ikke alle samiske organisasjoner som støttet ideen.
Samenes Landsforbund (SLF), som ble oppretta i 1979, var imot. Det samme var et mindretall i samerettsutvalget, som blant annet argumenterte med at en egen grunnlovsparagraf ville føre til unødig splid og uro fordi det å fremme samisk egenart ville være uheldig i forhold til den øvrige befolkninga.
Dessuten ville det være urettferdig overfor kvenkulturen, og så kunne man risikere at nyere innvandrere ville føle seg tilsidesatt.
Flertallet i Samerettsutvalget mente at gjennom en grunnlovsbestemmelse ville Norge i den mest høytidelige form anerkjenne sitt ansvar overfor samene.
Samiske interesser ville sikres en sterkere plass i norsk politisk liv, og det ville bygge tillit mellom samiske grupper og myndighetene.
Spennende tid
Da Stortinget behandlet samerettsutvalgets forslag, samt vedtok sameloven i 1987 og grunnlovsbestemmelsen i 1988, så de på dette som et klart oppgjør med fornorskingspolitikken, slik Harald U. Lied uttrykte da grunnlovsbestemmelsen ble vedtatt:
«Jeg håper at dette vil være et lite bidrag til å gjenopprette den urett som er gjort av det norske storsamfunn mot denne folkegruppe gjennom flere hundre år» (Stortingsforhandlinger 1987–88).
Med Altakonflikten friskt i minne oppsummerte Einar Førde det som hadde skjedd på denne måten:
«Alle som opplevde denne striden, har føresetnader for å sjå kva stille revolusjon som har skjedd i det norske samfunnet sidan. Eg vågar den karakteristikken, for om vi hadde sett oss sjølve sju år tilbake, ville vi knapt nok ha kunna spådd den breie oppslutninga som Odelstinget i dag vedtar denne lova med» (Stortingsforhandlinger 1986–87).
– Det var en utrolig spennende tid. Å kalle det for en «stille revolusjon» synes jeg er berettiget, sier Else Grete Broderstad.
(artikkelen er hentet fra Labyrint nr. 1 2014)
