«Every Eye»: Mind over body
Ivan Aves nye album oppleves som hans artistiske klimaks, men hvor går da veien videre?
Har du noen gang blitt oppfordret til å tenke på et varmt minne en gang du ikke kjente fingre og tær? «Mind over body» kalles teknikken, og «Every Eye» har akkurat den effekten i de kalde stunder. Ivan Ave, som egentlig heter Eivind Øygarden, har skapt et hip hop/R&B album som transporterer lytteren til rolige, hete dager i Brooklyn. Hans femte album, og det beste til nå.
Tidligere prosjekter har vært langt mer ufokuserte og skrytete.
Om du føler at du har gått glipp av noe stort er du ikke alene. «Norges store raphemmelighet» gir shout outs til New York og Berlin før han gir dem til Oslo. Som din favorittrappers favorittrapper spytter han rim med mening over J Dilla-inspirert sampling. Deilig tregt, melodisk – og selvsagt på engelsk.
«Every Eye» tar bruk av samme flyten som har preget det meste av Ivans tidligere utgivelser. Vi beveger oss rolig og nikkbart gjennom sangene slik at det aldri føles naturlig å stoppe for å sjekke hva som spiller. Av og til følger han tett innpå bass og trommer, inspirert av både jazz og soul, mens andre ganger glemmer han den helt, rapper for seg selv, før han enkelt finner tilbake til rytmen og det musikalske grunnlaget. Lyden har tekstur, en form for egen tilstedeværelse, som gjør at låter som «Warm Couture» faktisk føles som en kald vind over kinnet.
Hva syntes vi om hans forrige skive?: Tilbakelent tidsmaskin
Det lyriske innholdet dreier seg om hvordan verden kaster forskjellige skygger basert på hvilket perspektiv du velger å ta. Politikk, kjærlighet og tilhørighet er alle temaer som beskrives. Tidligere prosjekter har vært langt mer ufokuserte og skrytete, noe vi godtok og nøt på grunn av en ustoppelig sjarm fra Ivan sin side. Nedtoningen av dette etter hvert som man nærmer seg 30 er imidlertid et sjakktrekk. Svært mange produsenter, blant dem Kaytranada, Dam-Funk og Fredfades, har hatt en finger med i spillet, men albumet henger likevel svært godt sammen.
Man kan likevel stille seg spørsmålet hvor veien nå går videre. «Every Eye» oppleves som et artistisk klimaks, selve kulminasjonen av hva han tidligere ar gjort, og man kan lure på om han nå ønsker å fornye seg eller fortsette å dyrke sin egen lyd. Man skal vokte seg for stagnasjon, samtidig kan man som lytter ikke gjøre annet enn å nyte «Every Eye» for alt det skiva er verdt.