Da studentopprøret kom til Blindern

Studentene på Filosofisk institutt har okkupert hele niende etasje på Det historisk-filosofiske fakultet på Blindern. Okkupantene aksjonerer for å få fri ei uke – de vil ha tid til diskusjoner. Det er januar 1969. Drøyt ett år tidligere, våren 1968, slår studenter i Paris seg sammen i en generalstreik som etter hvert utvikler seg til gatekamper. Heftige basketak med politiet oppstår. I Berlin og på Berkeley skjer det lignende opptøyer.

I ettertid kaller vi dem bare «sekstiåttere».

Fra slutten av 1960-tallet og utover preget de Blindern med demonstrasjonstog, vegger tapetsert med veggaviser, såkalte sitt-ned-aksjoner hvor de nektet å flytte seg, og eksplosive diskusjoner på Chateau Neuf om blant annet Vietnam-krigen.

Utenfor det som nå heter Det humanistiske fakultet – stedet som ble okkupert for snart 45 år siden – kommer sekstiåtteren Ragnvald Kalleberg gående, rak i ryggen, pen i tøyet og tydelig veltrent. Kalleberg var venstreradikal og én av studentene bak aksjonsuka i 1969, som sparket i gang studentopprøret på Blindern. Han er nylig blitt professor emeritus i sosiologi, har passert 70 år og er fortsatt aktiv på universitetet.

– Men, var det ikke her, da? sier Kalleberg forundret.

Han har tatt oss med opp i niende etasje; sekstiåtteren ville vise oss seminarrom 90 – der aksjonsuka startet. Men rommet vi har endt opp i kjenner han ikke igjen.

– Jo da, det var her, men nå er det delt opp i kontorer, sier en ansatt til oss fra gangen.

Kalleberg resignerer litt. Går inn på et pauserom, som for å dobbeltsjekke.

– Gå ned i sjuende, der er det et lignende seminarrom. Det er ikke pusset opp siden 60-tallet, sier en annen ansatt.

Kalleberg takker for hjelpen og småjogger ned i sjuende.

Og joda: vel inne på seminarrommet strømmer minnene tilbake. På de grelle, slitte veggene henger det bilder av fordums akademikere. Men noe er galt.

– Pultene står helt feil. Vi mente at de skulle stå i firkant på den tiden, vet du. Slik kunne alle se alle og være med i debatten, forteller en oppglødd Kalleberg.

Han fortsetter:

– Under aksjonsuka stod positivismekritikk sentralt. Vi mente at positivistisk vitenskapsteori ikke egnet seg for å forstå samfunnsfagenes oppgaver og arbeidsmåter. Her utfordret vi mange av våre lærere.

Fordi Blindern-professorene ofte var radikale og liberale, var de villige til å strekke seg langt i å legge til rette for studentene. Dette gjorde studentopprøret i Oslo fredeligere enn andre plasser i Europa. Likevel var Blindern stedet i Norge hvor engasjementet kom nærmest kokepunktet.

Kalleberg forteller om de heftige diskusjonene som fant sted i Det Norske Studentersamfund (DNS), fylt til randen av studenter og andre osloborgere. Her var det et klart skille mellom radikale og konservative talere.

– Alle hadde forberedt seg så godt at man som ny student tenderte til alltid å være enig med siste taler. Slik lærte man å se saker fra flere perspektiver, sier Kalleberg.

På 1970-tallet endret studentmiljøet karakter. DNS gikk fra å være stedet hvor man diskuterte kulturelle og politiske spørsmål, til å bli overtatt av Rød Front som radikaliserte og ensrettet debatten. De ville heller samle inn penger til streikende arbeidere og oppfordret til «væpna revolusjon». Studenter sluttet etter hvert å komme på møtene.

I nåtidens Oslo kommer en sprek og nett dame mot oss i resolutt gange, på Universitetsplassen ved Karl Johans gate. Liv Finstad er pent kledd, men den brune skinnsekken bryter opp. Kan det stemme at hun har nådd pensjonsalder?

På 1970-tallet var hun en av de ledende feministene på Blindern. I dag er hun professor i kriminologi, hvor hun nylig ble tildelt UiOs læringsmiljøpris.

– Jeg tror mange i min generasjon var opptatt av ikke å dra opp stigen etter oss. Veldig mye av det jeg deltok i da, prøver jeg å praktisere i jobben min nå, sier Finstad.

I motsetning til den eldre kvinnebevegelsen, som var opptatt av likestilling, ønsket feministene på 70-tallet å bryte opp i menns maktstrukturer. Ikke minst ville de ha kontroll over sin egen kropp, som en reaksjon mot 60-tallets seksuelle frigjøring.

Fra å være en behersket bevegelse ble mange feminister utpreget venstreradikale. «Kvinnefronten» ble opprettet i desember 1972, til sexistisk harselas fra Universitas’ daværende mannlige redaktør.

I protest stilte kvinneaktivister til alle stillingene i redaksjonen påfølgende semester, og gjorde Universitas om til en feministisk propagandaavis. Finstad ble redaktør.

– Det var mer enn en heltidsjobb. Jeg sluttet å studere, og begynte å kjøre drosje på si, sier Finstad.

Etter å ha tatt journaliststudiet, kom Finstad på Blindern for å studere sosiologi i 1972. Ragnvald Kalleberg var da blitt «en av de unge kule lærerne», og hun husker godt de fagkritiske seminarene som «røsket opp i mange tattforgittheter».

Hennes generasjon var altetende hva angikk teori, ifølge Finstad, og ønsket å «sprenge pensums grenser». Dette var en avgjørende grunn for at hun begynte med kriminologi, også fordi de her praktiserte hjemmeeksamen – i stedet for skoleeksamen.

Da hjalp det å lese bøker som ikke stod på pensum.

Hun mener terskelen ble lavere for kontakt mellom professor og student etter sekstiåtteropprøret – så lenge førstnevnte legger opp til det. Som professor har hun tatt et bevisst valg om å fokusere på undervisning og veiledning til studentene.

– Sånn sett kan du si at jeg har blitt den voksne jeg ville bli som ung, sier Finstad.

Noe av det negative med studentopprøret, ifølge Finstad, var en til tider usunn debattkultur. Dersom en hadde «sett lyset» i en sak, var det viktig å «kvele og drepe» motargumentene. Som ny student på Blindern kunne dette virke skremmende. Men hun synes ikke sekstiåtterne har skapt mindre respekt for autoriteter.

– Man skal respektere autoriteter som fortjener det, men å være blind og passiv er aldri sunt. Vi ønsket ikke at det såkalte professorveldet skulle legge sin klamme hånd om det som var våre studier. Demokratiseringen av universitetet var nødvendig, sier hun.

Tilbake på seminarrommet gir Kalleberg uttrykk for samme synspunkter som Finstad. Han mener studentopprøret kom med betydelig demokratiske bidrag i både akademia og samfunnet for øvrig. Ikke minst fikk kvinnebevegelsen enn varig innflytelse fra 60-tallet av.

– Et ord vi brukte mye var deltakerdemokrati. Det var viktig at alle kom med sin mening, og engasjerte seg i debattene, forteller Kalleberg.

Så går han ut av seminarrommet, lukker igjen døra. Nå er det en helt annen generasjon studenter som hører til her.

KILDE: Trine Rogg Korsvik, stipendiat i historie, har spesialisert seg på sekstiåtternes studentopprør.