Renhetens pris

Med rasehygiene skulle Norge bygges. Vitenskapsmenn stod for grunnmuren.

Publisert Sist oppdatert

Året er 1933. Tyskland vedtar en steriliseringslov som åpner for

tvang. Tolv år senere er Holocaust et faktum.

Året er 1934. Norge vedtar en steriliseringslov som åpner for tvang. Tolv

år senere er fortsatt rasehygiene et stuerent virkemiddel for dem som skal bygge

velferdsstaten.

– Den norske loven ble vedtatt for å «hjelpe», ikke for å utrydde. Det ble

skilt mellom «retten til å leve» og «retten til å gi liv», forteller Lars Gudmundson,

som tar hovedfag i idéhistorie ved å skrive oppgave om ideene bak rasehygiene i

Norge.

Gudmundson var et år i USA, der han fulgte noen kurs i antropologi og

psykologi.

– Jeg kom borti intelligenstesting og teorier om eugenikk, eller

rasehygiene. Etter hvert skjønte jeg at dette også var aktuelt i Norge, og jeg ble

nysgjerrig, sier han.

– Fenomenet rasehygiene er vidtfavnende, og tok opp i seg mye av 1800-

tallets tanker om biologisk determinisme. Med Darwins teorier tok arv over som

viktigste faktor for menneskelig utvikling; miljø og kultur var sekundært. Det var

faktisk Darwins fetter, Francis Galton, som på 1870-tallet lanserte begrepet

eugenikk, eller rasehygiene, sier Gudmundson.

I kjølvannet av industrialiseringen fulgte mye fattigdom, sykdommer og

sterk frykt for degenerasjon. Myndighetene i flere land ønsket å «hjelpe» det <

naturlige utvalget. Sterilisering, internering og ekteskapsforbud var utbredte

virkemidler overfor «mindreverdige» i de nord-europeiske, protestantiske

landene.

– I katolske land ble sterilisering sett på som utenkelig av religiøse årsaker,

og en del andre land mente det rett og slett var et altfor drastisk inngrep, sier

Gudmundson.

Rasehygiene i Norge ble heftig debattert rundt 1915, men da loven om

sterilisering ble vedtatt i Odelstinget i 1934 var med overveldende flertall; 99 mot

én stemme. Debatten i mediene var så godt som fraværende.

– Loven eksisterte helt frem til 1977. Den gav staten rett til å sterilisere

folk som ikke kunne forsørge barna sine, eller som kunne forventes å videreføre

arvelige defekter. Staten skulle spare utgifter, i tillegg til det rasehygieniske

aspektet, sier Gudmundson.

Rundt 44 000 mennesker ble sterilisert i Norge i perioden 1934-77.

Størstedelen var frivillig, og det er delte meninger om hvor mye som var under

tvang. Noen historikere anslår 5 prosent, men mange arkiver er ødelagt, så det er

vanskelig å konkludere bastant.

Daværende helsedirektør Karl Evang uttalte i 1955 at det var synd at loven

ikke hadde vært brukt mer. Han kritiserte nazismen kraftig, men stolte fortsatt på

vitenskapen.

– Etikken var ikke så omdiskutert, selv om begrepet rasehygiene hadde

blitt brukt elitistisk og rasistisk. Rasehygiene var velferd, sosialpolitikk.

Kollektivets beste gikk foran hensynet til enkeltmennesket., sier Gudmundson.

Hodeskaller. Det var ikke bare biologene som beskjeftiget seg med

menneskers fysiske forutsetninger. Enkelte forskere, frenologene, hadde sterk tro

på at formen på hodeskallen bestemte menneskelige egenskaper og evner.

Frenologien ga seg utslag i mange rare konklusjoner, blant annet var det en norsk

forsker som med utgangspunkt i stortingsvalget i 1897 mente å påvise at folk med

korte skaller hadde en tendens til å stemme Høyre, mens langskallene var

venstrevridde.

– De samme teoriene ble av enkelte brukt som grunnlag for å se hvem som

hadde anlegg for en kriminell løpebane, at visse ansiktstrekk viste anlegg for

spesielle typer forbrytelser. Disse forestillingene levde videre til tross for at

arvelighetsforskning tilbakeviste slike påstander, forteller Gudmundson.

I 1899 ble det holdt en utstilling i datidens Kristiania som viste frem ulike

typer «forbryterskaller».

Velegnet. – Rasehygiene er et godt begrep for idéhistorieforskning.

Forskningen som er gjort i Norge er stort sett historisk, og ofte basert på empiri.

Slik forskning er vel og bra, men den fanger ikke opp alle de ideologiske

aspektene og tankesettet bak, mener hovedfagsstudenten.

Ved å lese norsk og utenlandsk forskningslitteratur har han funnet at det

har vært ulike syn på rasehygiene, arv og miljø i ulike forskermiljøer.

– Det har vært spennende å studere ordbruken; den kan si mye om hvilke

holdninger og tanker som ligger til grunn. Dessuten er det tydelig at vitenskapens

sosialpolitiske rolle lenge overskygget nyvinningene i for eksempel

genforskningen, sier Gudmundson.

I dag kartlegges menneskets gener. I teorien kan det bli mulig å velge ut

barns egenskaper og utseende. Spørsmålet om hva som er «mindreverdig» og

uønsket vil fortsatt bli stilt. Svaret kjenner ingen.

Powered by Labrador CMS