Renhetens pris
Med rasehygiene skulle Norge bygges. Vitenskapsmenn stod for grunnmuren.
Året er 1933. Tyskland vedtar en steriliseringslov som åpner for
tvang. Tolv år senere er Holocaust et faktum.
Året er 1934. Norge vedtar en steriliseringslov som åpner for tvang. Tolv
år senere er fortsatt rasehygiene et stuerent virkemiddel for dem som skal bygge
velferdsstaten.
– Den norske loven ble vedtatt for å «hjelpe», ikke for å utrydde. Det ble
skilt mellom «retten til å leve» og «retten til å gi liv», forteller Lars Gudmundson,
som tar hovedfag i idéhistorie ved å skrive oppgave om ideene bak rasehygiene i
Norge.
Gudmundson var et år i USA, der han fulgte noen kurs i antropologi og
psykologi.
– Jeg kom borti intelligenstesting og teorier om eugenikk, eller
rasehygiene. Etter hvert skjønte jeg at dette også var aktuelt i Norge, og jeg ble
nysgjerrig, sier han.
– Fenomenet rasehygiene er vidtfavnende, og tok opp i seg mye av 1800-
tallets tanker om biologisk determinisme. Med Darwins teorier tok arv over som
viktigste faktor for menneskelig utvikling; miljø og kultur var sekundært. Det var
faktisk Darwins fetter, Francis Galton, som på 1870-tallet lanserte begrepet
eugenikk, eller rasehygiene, sier Gudmundson.
I kjølvannet av industrialiseringen fulgte mye fattigdom, sykdommer og
sterk frykt for degenerasjon. Myndighetene i flere land ønsket å «hjelpe» det <
naturlige utvalget. Sterilisering, internering og ekteskapsforbud var utbredte
virkemidler overfor «mindreverdige» i de nord-europeiske, protestantiske
landene.
– I katolske land ble sterilisering sett på som utenkelig av religiøse årsaker,
og en del andre land mente det rett og slett var et altfor drastisk inngrep, sier
Gudmundson.
Rasehygiene i Norge ble heftig debattert rundt 1915, men da loven om
sterilisering ble vedtatt i Odelstinget i 1934 var med overveldende flertall; 99 mot
én stemme. Debatten i mediene var så godt som fraværende.
– Loven eksisterte helt frem til 1977. Den gav staten rett til å sterilisere
folk som ikke kunne forsørge barna sine, eller som kunne forventes å videreføre
arvelige defekter. Staten skulle spare utgifter, i tillegg til det rasehygieniske
aspektet, sier Gudmundson.
Rundt 44 000 mennesker ble sterilisert i Norge i perioden 1934-77.
Størstedelen var frivillig, og det er delte meninger om hvor mye som var under
tvang. Noen historikere anslår 5 prosent, men mange arkiver er ødelagt, så det er
vanskelig å konkludere bastant.
Daværende helsedirektør Karl Evang uttalte i 1955 at det var synd at loven
ikke hadde vært brukt mer. Han kritiserte nazismen kraftig, men stolte fortsatt på
vitenskapen.
– Etikken var ikke så omdiskutert, selv om begrepet rasehygiene hadde
blitt brukt elitistisk og rasistisk. Rasehygiene var velferd, sosialpolitikk.
Kollektivets beste gikk foran hensynet til enkeltmennesket., sier Gudmundson.
Hodeskaller. Det var ikke bare biologene som beskjeftiget seg med
menneskers fysiske forutsetninger. Enkelte forskere, frenologene, hadde sterk tro
på at formen på hodeskallen bestemte menneskelige egenskaper og evner.
Frenologien ga seg utslag i mange rare konklusjoner, blant annet var det en norsk
forsker som med utgangspunkt i stortingsvalget i 1897 mente å påvise at folk med
korte skaller hadde en tendens til å stemme Høyre, mens langskallene var
venstrevridde.
– De samme teoriene ble av enkelte brukt som grunnlag for å se hvem som
hadde anlegg for en kriminell løpebane, at visse ansiktstrekk viste anlegg for
spesielle typer forbrytelser. Disse forestillingene levde videre til tross for at
arvelighetsforskning tilbakeviste slike påstander, forteller Gudmundson.
I 1899 ble det holdt en utstilling i datidens Kristiania som viste frem ulike
typer «forbryterskaller».
Velegnet. – Rasehygiene er et godt begrep for idéhistorieforskning.
Forskningen som er gjort i Norge er stort sett historisk, og ofte basert på empiri.
Slik forskning er vel og bra, men den fanger ikke opp alle de ideologiske
aspektene og tankesettet bak, mener hovedfagsstudenten.
Ved å lese norsk og utenlandsk forskningslitteratur har han funnet at det
har vært ulike syn på rasehygiene, arv og miljø i ulike forskermiljøer.
– Det har vært spennende å studere ordbruken; den kan si mye om hvilke
holdninger og tanker som ligger til grunn. Dessuten er det tydelig at vitenskapens
sosialpolitiske rolle lenge overskygget nyvinningene i for eksempel
genforskningen, sier Gudmundson.
I dag kartlegges menneskets gener. I teorien kan det bli mulig å velge ut
barns egenskaper og utseende. Spørsmålet om hva som er «mindreverdig» og
uønsket vil fortsatt bli stilt. Svaret kjenner ingen.