96-jentene i Våg – del 2. – Vipers
Foto: Trond Sørøy.

96-jentene i Våg – del 2.

Les hva Camilla Holmøy Feenstra, Lina Marie Jensen og Elisabeth Rosenvold gjør neste sesong.

.

7 mai 2017.

Camilla Holmøy Feenstra.  Foto: Terje Refsnes.

– Jeg spilte høstsesongen med Våg og Vipers før jeg dro i millitæret i januar 2017 forteller Camilla Holmøy Feenstra.  – Jeg var først 8 uker som rekrutt på Sessvollmoen, før jeg så ble utplassert på Rena, hvor jeg skal være de resterende 9 månedene av tjenesten.  Jeg er inne til førstegangstjeneste, men vurderer mulighetene for kanskje å fortsette etter endt tjeneste. Da som befalselev i Hæren.

– Pr. nå, mens jeg er i millitæret, spiller jeg ikke noe håndball, sier Camilla. – De har faktisk håndball-treninger her på torsdager, men av veldig varierende oppmøte og ferdigheter – så jeg har enda ikke tatt turen.

– Dersom jeg velger å hoppe av millitæret etter endt førstegangstjeneste er det ikke utenkelig at jeg kommer tilbake og fortsetter med håndball i Våg, forteller Camilla Holmøy Feenstra.

 

Lina Marie Jensen. Foto: Terje Refsnes.

– Jeg er veldig glad og fornøyd med å ha signert kontrakt med Vipers, forteller Lina Marie Jensen. – Jeg har skrevet ett års kontrakt. Det føles godt å ha fremtiden på plass, og vite at jeg skal være i Kristiansand og i Vipers i hvertfall et år til.  Jeg trives godt her og tror at jeg kan ha god utvikling både som håndballspiller og person.

– Rollen min neste sesong blir i hovedsak å bidra som 3-er i forsvar. Men jeg ønsker også å utvikle meg som angrepsspiller.

– Jeg har alltd vært motivert til å satse på håndballen, og en kontrakt gir selvsagt ekstra motivasjon. Jeg tror ikke jeg kunne fått en bedre treningshverdag noen annen plass enn her i Vipers. Jeg kommer til å studere ved siden av, forteller Lina Marie Jensen.

 

Elisabeth Rosenvold. Foto: Terje Refsnes.

– Jeg fikk et tilbud av Vipers om å bli med videre, forteller Elisabeth Rosenvold. – Men jeg velger å gå til Grane da de signerer meg for en helt annen rolle enn den jeg ble tilbudt i Vipers.

– Det har vært et vanskelig valg, men jeg mener at dette er det riktige for meg på dette tidspunktet.
Grane har nå rykket opp til 1.divisjon, noe som vil gi meg noen andre utfordringer enn det jeg har hatt i 2.divisjon sammen med Våg. Jeg leter etter en arena der jeg tror jeg vil ta mine neste steg for å bli enda bedre, jeg er opptatt av utvikling og jeg tror jeg vil få dette i 1.divisjon.

– Jeg ser at treningsarenaen ville vært best i Vipers, sier Elisabeth.  -Men jeg ønsker også spilletid for å få utvikling. Man er nødt til å spille for å få utvikling, det nytter ikke bare å utvikle seg på treningsfeltet.

– Selvfølgelig håper jeg å få mulighet til å  komme tilbake til Vipers en dag, men jeg vil komme tilbake for å være med å kjempe om en plass som førstemålvakt og ikke være tredjevalg. Jeg vil komme tilbake den dagen jeg blir sett på som god nok, og kan være med å bidra enda mer for laget.
– Nå vil jeg skaffe meg mer erfaring, mer rutine, og utvikle meg for å bli best mulig, så får vi se hva fremtiden bringer. Det hadde selvfølgelig vært gøy å kunne spille for hjemklubben sin igjen, sier Elisabeth.

– Det å begynne i en ny klubb er spennende, noen nye medspillere, nye trenere, nytt treningsapparat, nytt treningsanlegg, alt er nytt, forteller Elisabeth. – Siri Aaserud som er i Grane, har tidligere vært Vipers-spiller. Hun er en veldig flink håndballspiller og ei jente jeg trivdes utrolig godt med da hun var i Vipers. Så jeg gleder meg veldig til å spille på samme lag som Siri igjen.

– Jeg får også med meg Anne Charlotte og Sanne Bak, som også er to jeg trives kjempegodt med. I tillegg er  de habile håndballspillere, så dette gleder jeg meg masse til. Grane blir et spennende lag i kommende sesong, så jeg ser veldig frem til nye utfordringer med nye jenter.

 

– Det betyr mye å fortsatt kunne spille i samme klubb som tvillingsøsteren min, sier Elisabeth. – Vi har alltid spilt for samme klubb, og ønsker å gjøre det så lenge det lar seg gjøre. Det å begynne i samme klubb gir også en trygghetsfølelse. Hun er en av mine bestevenninner, og betyr kjempemye for meg, så selvfølgelig betyr det mye å kunne fortsette å spille sammen. Hun er min støttespiller på og utenfor håndballbanen.

– Vi kommer til å bo hjemme i Kristiansand. Vi er tre stykker nå som kommer til å pendle i sammen til treningene. Det hjelper. Jeg har tenkt litt på det angående pendlingen, men Thorey Stefansdottir har klart det i så mange år fra Arendal til Kristiansand, så hun har vist at det går helt fint, avslutter Elisabeth Rosenvold.

 

 

.