Dette er del sju i en serie på ti der Adresseavisens film -og teateranmelder gjennom 46 år, Martin Nordvik, trekker frem sin egen ti på topp-liste over det han mener er Trøndelag Teaters ti beste forestillinger i disse årene. Nordvik presenterer en ny forestilling på adressa.no hver dag, og lørdag den 13. oktober vil han gi oss en oppsummering samt førsteplassen over to sider i kulturdelen av Adresseavisen.
Lista til nå:
Nr. 10: «Store lille Otto» (1982)
Nr. 9: «Peer Gynt» (2000)
Nr. 8: «Antigone» (1970)
Nr. 7: «Vi betale itj» (1979)
Nr. 6: «Skeiv» (1980)
Nr. 5: «Skjønnhetsdronninga» (1997)
Nummer 4: «Tiden og rommet» (1995)
Med Catrine Telles oppsetning av «Tiden og rommet» kommenterte Trøndelag Teater på en måte institusjonens egen situasjon noen sesonger midt på 1990-tallet. Det gamle teatret var stengt mens det nye ble bygget. Kunsten måtte i en urolig tid søke nye rom for å få utfolde seg.
Både i Arbeiderforeningen og – som med Botho Strauss «Tiden og rommet» – på Nedre Elvehavn ble de provisoriske mulighetene utnyttet til fulle; en rekke gode oppsetninger sikret at «pausen» ble en fruktbar periode. Terje Mærli, som var teatersjef disse årene, satte på nyåret 1995 opp Ibsens «Vildanden» i Arbeiderforeningen, et stykke hvor tiden er et sentralt tema, personene søker tilflukt på loftet hvor «tiden er gått i stå». Like etter kom premieren på «Tiden og rommet» i Catrine Telles regi på Nedre Elvehavn, hvor nettopp tiden er tema - «tiden som har skapt alt som har vært og som skal være».
Dramatikeren Botho Strauss tok pulsen på samtiden («aldri før har det hastet slik/aldri før har vi lengtet slik»). Det er så flyktig og vanskelig å fastholde, som det sies i Rolf Jacobsens dikt «Nå»: «Nå er nå/når du leser dette/ før du glemmer det igjen».
Desto mer konkret og nærværende ble Strauss lekne drama i Telles regi og Åse Hegrenes scenografi med skuespillere som bidro til en forvirrende og fortryllende teateropplevelse. Den bitre undertonen minner om at slike forhold gjør det problematisk for alt som krever tid – som vennskap og kjærlighet. Det er et drama hvor alle tilsynelatende forveksler hverandre, hvor bare en liten forsnakkelse kan snu opp ned på situasjonen. Den sentrale kvinneskikkelsen Marie Steuber inspirerte Mona Jacobsen til et spill som rokket ved både tidsbegrep og romfølelse.
I min anmeldelse karakteriserte jeg forestillingen som «råvittig og skremmende sivilisasjonskritikk», hvor vi ble invitert til å dele tanker med Julius (Bjørn Sothberg) og Olaf (Håkon Ramstad) idet de to starter en ny rutinepreget dag, hvor de fordriver tiden med å titte ut av vinduet: «Vi grubler oss i hjel på hvordan alt henger sammen».
Etter dette kunne man ha ventet mer Botho Strauss på Trøndelag Teater – men slik ble det ikke.
MARTIN NORDVIK