Jazzen er 100 år i år. Det var i 1917 at Original Dixieland Jazz Band ga ut verdens første jazzplate, Livery Stable Blues. Det musikalske landskap skulle aldri mer bli det samme, og det forplantet seg raskt også til Trondheim.

Her er fire små – ikke alt for kjente fortellinger – fra trondheimsjazzens historie. Fire takter trondheimsjazz.

1 Brennevinsforbudet: I en folkeavstemning stemte 76 prosent av trondhjemmerne for å oppheve brennevinsforbudet som ble innført under den første verdenskrig. Frislippet skjedde våren 1927 og fikk umiddelbar betydning for musikklivet i Trondheim. Restaurantlivet skjøt fart, og Theatercaféen startet byens første profesjonelle jazzband.

Theatercaféens Orkester spilte, i tillegg til klassiske svisker, også «hot» jazz. Det skjedde fra en balkong, med trykt repertoar høytidelig plassert sammen med menyen på bordene nedenfor. Theatercaféens gylne jazztid varte fra 1927-1935, og fostret flere markante solister: Jonny Røstad, «Will Willys» Olsen, Otto «Bobben» Hagerup, Harry «Benja» Benjaminsen, og senere, Odd «Sunda» Wentzel Larsen, som giftet seg med en sangfugl fra Kirkegata 3, Åse Wentzel.

Etter Theatercaféens profesjonalisering fulgte restaurantmusikken på Müller (Astoria) og Britannia med flere. Dette var ikke bare en revolusjon for musikken, men også for musikerne. Fra å jobbe lange kvelder for to kroner og femti øre, kaffe og brødskiver, fikk musikerne på Theatercaféen 185 kroner i månedlig «gasje».

Les også: Sjeldent besøk av legendarisk trubadur

2 Den illegale klubben: Ved krigsutbruddet hadde Trondhjems Swingklubb mer enn 100 aktive medlemmer og eget orkester. I november 1941 ble det stiftet en ny jazzklubb, Trondhjems Rytme-Klubb, på Sangerhallen i Studentersamfundet. Men klubben tørket inn da okkupasjonsmakten inndro radioene og nedla forbud mot offentlig dans. Dette var ubeleilig i en by som sydet av jazz, men da oppstod det en illegal jazzklubb. Denne holdt til på Almas Danseskole (da i Håndverkeren) og på Hjemmenes Vel i Olav Tryggvasons gate (senere «Gullelgen»). Klubben hadde vakter i døra for å holde tyskere og andre uønskede unna.

Det ble også arrangert konserter, der repertoaret var strippet for engelske titler, og jazzlåter med fiktive titler ble lurt inn bakveien. Programmet måtte innleveres til «teatersensoren» på Dr. A. Jermstads legekontor i Munkegata 62, for så å bli godkjent av politifullmektig Philip DeLange. Med disse innretningene, i tillegg til private lytteklubber og spillekvelder, ble det faktisk spilt en god del jazz i Trondheim under krigen.

Opptatt av debatt? Dette innlegget er lest over 150.000 ganger: Mammahjertet blør. Jeg ville mye heller hentet en full russegutt hjem klokka fire om natta enn å se han bøyd over pc-en på gutterommet

3 Flygelet på «Trubben»: Trondheim hadde vært uten jazzklubb i ti år, da konservatorielektor Terje Bjørklund i 1974 gjorde en stor oppdagelse. «Det står jo faen meg et flygel der inne», utbrøt han etter et besøk på Trubadur i Kongens gate. Dette ble opptakten til en periode med høy mimrefaktor, og på nyåret 1975 ble Trondheim Jazzforum stiftet på Trubadur Jazzhus.

«Trubben» var et lykketreff. Det var en tradisjonsrik, passe brun restaurant, med kulturlivet bokstavelig talt i veggene gjennom Ernst Biermanns berømte maleri fra Trøndelag Teater. Folk trivdes der, og musikerne likte å spille der. Det kostet en tier å komme inn på klubbkveldene, men du måtte være medlem, og det kostet fem kroner i året. Dermed kunne Trondheim Jazzforum tegne 1492 medlemskap til 39 konserter det første året! Flere hundre timer konsertopptak fra Trubadur er bevart i Norsk Jazzarkiv. Ingen norsk klubbhistorie er bedre dokumentert enn Trondheim på 1970- og 80-tallet.

Men hva skjedde med flygelet? Klubben skiftet det fort ut med et vanlig piano. Mange år senere da Terje Bjørklund skulle møblere sitt nye hus, kjøpte han et brukt Steinway-flygel fra pianohandler Ludvigsen i Nonnegata. Fru Miriam syntes det luktet mistenkelig av røyk og øl, og nærmere undersøkelser viste at, joda, det var flygelet som hadde startet Trubadur-epoken i trondheimsjazzen.

Mer debatt: Jeg er lykkelig og ville ikke vært livet jeg har levd med diagnosen foruten

4 Jomfrufødsel på Grand: Trondheims-jazzen har altså solide, historiske røtter. Men det var Jazzlinja som løftet trondheimsjazzen opp i «Champions League», både musikalsk og som akademisk eventyr. Og her var vendepunktet den nevnte Terje Bjørklund og en middag på Grand.

Jazzfestivalen i Kongsberg 1978 var den første som ble åpnet av en statsråd, «et viktig kulturpolitisk skritt,» ifølge VG. Daværende kirke- og undervisningsminister Kjølv Egeland hadde nærmest bedt om å få åpne festivalen, og før teppet gikk opp spilte den jazzinteresserte statsråden en spontan duo med den amerikanske trompetstjernen Freddie Hubbard.

I Kongsberg var også et trondheimsband med Terje Bjørklund, og timingen var perfekt. Etter at statsråd Egeland hadde reist hjem, inviterte Bjørklund hans statssekretær, Halvdan Skard, på en spontan middag for to på Grand. Skard, en kjent «jazz aficionado» og senere direktør i Norsk kulturråd, takket «ja» til det som Bjørklund senere omtalte som «en slags jomfrufødsel» for Jazzlinja.

Bjørklund presenterte sine planer for en jazzutdanning i Trondheim, og Halvdan Skard lot seg begeistre: «Dette må vi få til. Lag utkast til en søknad og en ramme for hvordan du vil ha det, så går vi videre med det.» Bjørklund snekret en søknad på rekordtid, og i februar la departementet penger på bordet. Dermed var «Mirakelet i Trondheim» i gang, og hele bandet som var på Kongsberg ble lærere på Jazzlinja: John Pål Inderberg, Gunnar Andreas Berg, Carl Haakon Waadeland, Bjørn Alterhaug og Terje Bjørklund. Resten er historie, og året etter, i 1980, kom byens første jazzfestival – JazzMazz, forløperen til Trondheim Jazzfestival.

Hør våre kommentatorer snakke om Krf-landsmøtet, regjeringskabal og teatersjef-søkere

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

Kronikkforfatteren: Jan Ditlev Hansen er forfatter av blant annet boka Jazz ved Nidelven Foto: Rune Petter Ness, Adresseavisen