Mars 2015: Mustasjen til Svein Tindberg begynner å ta form. Kong Haakons hoffsjef er klar til innsats, i tre dramatiske døgn som skal avgjøre Norges rolle under andre verdenskrig.
Skjegget har Kristofer Hivju hatt orden på lenge. Nå skal birkebeineren Torstein Skjevla redde vesle Håkon fra baglerne i en flukt som skal forandre Norges historie for alltid.
Ukeadressa har vært med under innspillingen av to norske storfilmer som kommer på kino neste år.
Skuespiller Svein Tindberg og regissør Erik Poppe er fornøyd etter den flere timer lange lese- og kostymeprøven. Tindberg har hatt sitt aller første møte med Jesper Christensen, den ubestridte kongen i «Kongens nei - tre døgn i april». Dansken dro for litt siden til Gardermoen for å rekke kveldsflyet tilbake til København. SAS-maskinen kommer til å lande omtrent samtidig som siste episode av «Arvingene», der han spiller den sanseløse hippien, blir vist også i hjemlandet denne mandagskvelden. Nå skal Christensen lese manus og pugge replikker i fred og ro hjemme i Christianshavn, før han om noen dager møter resten av filmteamet på Elverum og Nybergsund. Der skal bomber og granater gjøre det hett rundt ørene på kong Haakon, når tyske soldater virkelig intensiverer jakten på den flyktende monarken og hans følge.
«Peder Anker Wedel Jarlsberg», på sin side, skal straks kjøre Hondaen sin det remmer og tøy kan holde inn til Oslo sentrum. Også i kveld skal Svein Tindberg entre scenen i hovedrollen som Brand på Det Norske Teatret.
- Det er en kabal som skal gå opp dette, men det er jo jævlig moro, forsikrer Svein Tindberg og spinner bortover Wedel Jarlsbergs vei - ja, den heter faktisk så - men da har hoffsjefen allerede begynt omstillingen til presten i en av Ibsens mange klassikere.
- Å produsere film er et puslespill og en tålmodighetsprøve. Det er avansert logistikk med noen skuespillere her og andre der, noen på en teaterscene, andre på et annet filmsett. Det er mye som skal klaffe samtidig, både for de foran og bak kameraene, sier markedssjefen i produksjonsselskapet Paradox.
Han har et etternavn som laget for rulletekster, men Jan Petter Dickman er én av dem som trekker i trådene. Akkurat nå har han mye å holde styr på og er i strålende humør, trass i en kranglete rygg. Neste dag skal han opp til Lillehammer, der regissør Nils Gaup skal i gang med opptakene til den andre store norske filminnspillingen som pågår akkurat nå, «Birkebeinerne».
En konge på flukt fra okkupantene i 1940. En kongssønn som rømmer fra baglerne i 1206. To episke hendelser i norgeshistorien. Ved hjelp av budsjetter på til sammen 115 millioner kroner skal «Kongens nei ...» (65 mill.) og «Birkebeinerne» (50 mill.) trekke folk i tusentall til kinosalene i 2016.
- Vi har store forventninger til begge disse storsatsningene.
Erik Poppe og Nils Gaup har jernkontroll på regien, og rollelistene er besatt med de beste skuespillerne vi har, mener Dickman, før han kryper inn i sin snertne Alfa Romeo og kjører hjem til noen timers søvn.
Maihaugen på Lillehammer, en mild vinterdag en stund senere: Kristofer Hivju kan ikke huske å ha hatt det så moro på lenge, i hvert fall ikke siden sist han var på filmsettet til «Game of Thrones». Birkebeineren Hivju, i rollen som Torstein Skjevla, har sammen med Skjervald Skrukka, spilt av Jakob Oftebro, sverget sitt liv på å beskytte den ett år gamle kongssønnen Håkon Håkonsson. De er godt i gang med oppdraget. Denne innspillingsdagen forestiller Valbjørgsetra på Maihaugen en gård på Koppang i Østerdalen, dit Hivju og Oftebro har ankommet utslitte og skadde etter trefninger med baglerne.
I nesten halvannen time kommanderer Nils Gaup repetisjon av en snaut 30 sekunder lang scene, der en speider skal komme kjørende ned til gården med beskjed om at fienden nærmer seg.
- Gaup er en perfeksjonist, og perfeksjonister skaper alltid trygghet, sier Kristofer Hivju.
Det er satt av til sammen 25 dager til filming på Lillehammer og Ringsaker, og dette er bare tredje dagsøkt. Ingen har hastverk ennå, stemningen er avslappet blant både skuespillerne og statistene på settet, og Hivju har til og med hele familien på plass denne uka. Samboeren Gry Molvær, som han møtte på en sushirestaurant ved Ravnkloa i Trondheim den gangen Kristofer spilte på Trøndelag Teater og hun var programleder i «Schrödingers katt», har en liten rolle som bondekone på gården i Koppang. Parets to barn, jentungene Noor (7) og Sylja (6), løper rutinerte og akkurat passe panikkslagne over gårdsplassen når baglerne angriper, gang på gang, som det skal vise seg, før Nils Gaup sier seg fornøyd.
- Dette er jo en drømmedag på jobben, sier Kristofer og klemmer familien inntil seg.
Filmparken på Jar, noen dager tidligere: - Nå begynner det å skje noe i Norge, sier Jesper Christensen.
Han er en av Danmarks mest meritterte skuespillere, en ihuga anti-monarkist som høylydt nektet å ta imot ridderkorset for noen år siden og som i 2011 ble kåret til «Årets republikaner». Han har en dyp og ektefølt forakt til overs for de danske turboprinsene. Kronprinsen er for eksempel en klovn, «helt skrudd i hodet», har han sagt, men Haakon VII?
- Han er helt konge.
Da Erik Poppe ringte første gang for over to år siden, trodde Christensen først at han ble tilbudt å være med i en slags pompøs reklamefilm for det norske kongehuset. Men så begynte Poppe å fortelle og forklare. Erik Poppe er god til å fortelle og forklare hva han ønsker.
- Han er litt konge, han også, en regissør som vet hva han vil, sier Jesper Christensen.
- Norge er i det hele tatt på vei opp som filmnasjon, det virker som om det er bygd opp en god kjerne av filmarbeidere de siste årene. Morten Tyldums film vant Oscar-pris. Jeg så forresten nettopp traileren til «Kampen om tungtvannet», noe slikt kunne ikke vært laget i Norge for bare fem år siden, tror jeg.
- Jesper sto øverst på min ønskeliste helt fra starten. Jeg hadde et klart bilde av hvordan nettopp han ville komme til å fungere og tolke rollen som kong Haakon i en krisetid.
I dag har Jesper Christensen forlengst boret seg gjennom de seks bindene til Haakon-biografen Tor Bomann-Larsen, samt all annen litteratur han har kommet over.
På den første øvingsdagen med Svein Tindberg, i et trangt og lite kontor der luften etter et par timer skal kjennes ganske tung, handler det om finne kjemien som vil avgjøre hvor perfekt samspillet blir når kameraene settes på.
- Bortsett fra kronprins Olav (som skal spilles av Anders Baasmo Christiansen), er det ingen som står kongen tettere enn hoffsjef Peder Anker Wedel Jarlsberg. Det var antagelig mer et vennskap enn en ansettelse, og Peder hadde levd i denne private sfæren, i ulike roller, i tretti år, sier Tindberg.
- Hvordan Jesper og jeg klikker sammen har alt å si, og dagen i dag er gått med til å finne rytmen hos hverandre. Du kan lese så mye du vil ut av et manus, men du må finne rollen selv. Det er ikke slik at den skuespilleren som er den beste løgneren, også gjør den beste Skuespillerprestasjonen. I dag har Jesper og jeg kjent på hverandre, kan du si, og det føles veldig bra.
Mens 66 år gamle Jesper Christensen valgte bort teaterscenen etter 25 år og deretter prioriterte filmroller, har fire år yngre Svein Tindberg vært lojal mot Det Norske Teatret, avbrutt av noen lengre opphold ved blant annet Trøndelag Teater.
- Jeg har så mange gode klassiske roller på teatret at det skal mye til for at jeg tar et halvt år fri for å være med i en film og dermed miste en Shakespeare eller Ibsen, sier han.
Rollen som kong Haakons hoffsjef kunne han derimot ikke si nei til.
- Jeg har vært med i noen filmer og kan formatet. Det er en verden av forskjell på film og teater. Byggverket som Jesper og jeg nå skal reise, måtte for eksempel blitt annerledes om dette hadde vært teater og de samme scenene mellom kongen og hoffsjefen skulle vært spilt kveld etter kveld, i uke etter uke. Men vi har begge så mye erfaring og kunnskap at det skal gå bra, forsikrer Svein Tindberg.
Tilbake på Maihaugen, der birkebeinere og baglere har lunsjpause: Ingen hadde grunn til å klage over milde vintre i 1206. Da Torstein Skjevla og Skjervald Skrukka dro over fjellet fra Rena til Lillehammer med Håkon Håkonsson, var kulden en nesten like lumsk fiende som baglerne. I dag er det plussgrader i lufta, og på filmsettet må de blåse kunstig frostrøyk ut over gårdstunet for å vise hvordan en vinterdag kunne arte seg 800 år før den globale oppvarmingen satte inn. Nils Gaup, som regisserte både «Veiviseren» og «Kautokeinoopprøret» i bortimot tretti minusgrader, har bare ett arbeidsantrekk for denne årstiden og jobber uanfektet i polaruniformen sin.
- Dette er en legende som jeg har hørt om siden jeg var bare guttungen, en storslått saga, sier han.
«Birkebeinerne» blir historisk action så det holder, og skuespillerne har forberedt seg grundig på lange scener med slåssing og dreping.
- Ja, de skal kunne slåss og skyte med pil og bue, og de skal gyve løs på hverandre med øks og sverd så det virker troverdig, sier Gaup.
I januar ble noen av de mest ekstreme skiscenene spilt inn med stuntskuespillere i Sogndalsfjellene. Ellers ble en del av filmen tatt opp i Ungarn før jul, der Paradox fant tidstypiske kulisser for Nidarosdomen, slik katedralen så ut i middelalderen.
- Stykkevis og delt, altså, helt til du som publikummer kan lene deg tilbake i kinomørket og nyte filmen fra a til å, sier Jan Petter Dickman.
Han har har kjørt opp fra Oslo på morgenkvisten sammen med Anne Berentsen i Kulturmeglerne. Det er pressevisning på Maihaugen denne dagen, en type arbeidsdag som betyr mange uvedkommende på filmsettet og mye ekstra pes for skuespillerne. Bådebirkebeinerne og baglerne må kaste i seg lunsjen mellom de stramt regisserte møtene med forskjellige mediefolk.
- Vi kan ikke gå inn og bryte opp produksjonsdagene for ofte og hver gang en journalist ønsker å se hva som foregår. Vi er samtidig avhengig av publisiteten og å få ut statusrapporter fra innspillingene. Slike pressetreff betyr litt ekstra støy for alle på settet, men det er en del av jobben det også, forklarer Anne Berentsen, som koordinerer hele seansen.
En som liker all oppmerksomheten rundt barnevogna spesielt godt, er ni måneder gamle Jonathan Dahlgren som nettopp har våknet etter en god formiddagslur og er full av energi. Jonathan er Håkon Håkonsson i «Birkebeinerne», og etter lunsj skal Kristofer Hivju og Jakob Oftebro for første gang løfte ham vekk fra mamma Camilla og pappa Anders' trygge favn og beskytte ham mot de fryktelige baglerne.
Filmparken på Jar, kostymeavdelingen: - På ett eller annet tidspunkt kan vi la kongen og hoffsjefen forveksle frakker, foreslår Erik Poppe.
Han kan ikke vite om de to gjorde det i virkeligheten, men heller ikke dette er en dokumentar, og snøen kommer garantert ikke til å være fra 1940, har Poppe tidligere sagt, med henvisning til detaljkritikken som ble reist mot tungtvannsfilmen tidligere i år.
- Frakkene er jo ganske like, så sannsynligheten for at det kunne skje, er stor, bekrefter kostymedesigner Karen Gram.
Hun har ansvaret for å kvalitetssikre alle detaljene rundt uniformeringen i «Kongens nei - tre døgn i april». Til sammen tusen mennesker, skuespillere og statister, skal ha tidsriktige kostymer, godkjent av henne.
- Det gjelder spesielt å ha tunga rett i munnen når det kommer til uniformene. Der er det mange synsere, og der tåler vi ikke å tabbe oss ut, sier Karen Gram, som rådfører seg med eksperter på militære distinksjoner og støtter seg tungt på Foreningen for levende historie, som låner ut uniformene. Kong Haakons uniform er sydd av skredderen på teateret i Plzen i Tsjekkia, en tro kopi av den originale som er på Forsvarsmuseet i Oslo.
Før Svein Tindberg skal kjøre inn og bli Brand for kvelden på Det Norske Teatret, går han og Karen Gram gjennom utvalget av gamasjer, beksømsko og bukser, før de tre vurderer hvilket innhold hoffsjefen skal ha i dokumentmappen han har med seg på flukten fra Oslo. Skal hoffsjefen ha armbåndsur eller lommeur? Armbåndsur, bestemmer Erik Poppe, kongen skal bruke lommeur.
Hva skal dokumentmappen til hoffsjefen inneholde? Når og hvor skal frakken være knappet? Briller, sigaretter, aviser, fyrstikker. Detaljene. Tidsbildet.
- Jeg har studert bilder, saumfart slottet, sjekket et utall kilder. Jeg føler at jeg har ganske god kontroll på kong Haakon nå, sier Erik Poppe.
Erik Poppes skildring av de dramatiske aprildagene i 1940 er basert på Alf R. Jacobsens kritikerroste bok «Kongens nei». Men Poppe og Paradox har jobbet selvstendig med filmmanuset, som er ført i pennen av Harald Rosenløw Eeg og Jan Trygve Røyneland. Rosenløw Eeg skrev også manus til Poppes «Tusen ganger god natt» fra 2013, mens Røyneland av mange blir betegnet som den store fremtidige stjernen blant norske manusforfattere.
- Historien om disse tre døgnene er utrolig fascinerende, sier Røyneland, som tror han glatt kunne greid seg langt i en «Kvitt eller dobbelt»-utspørring med 9. april som tema.
Alf R. Jacobsen gleder seg til å se resultatet.
- I struktur og innhold er fortellingen om kong Haakon i aprildagene en tidløs og klassisk historie om den lille mann som står opp mot overmakten, selv om han vet at han risikerer å tape. Det er det godes kamp mot det onde, i dette tilfellet folkestyret mot nazismens brutalitet og tyranni. Det håper jeg at Erik Poppe får fram, sier Alf R. Jacobsen.
Det samme gjør Tor Bomann-Larsen, den virkelige kong Haakon-kjenneren. Foreløpig har Bomann-Larsen kommet til bind 6 i biografien om folkekongen. Det kommer to til, det neste i 2016.
- Det er ikke vanskelig å skjønne at disse dramatiske tre døgnene fra 9. april kan friste en filmskaper, sier Bomann-Larsen, som bare har hatt et par private samtaler med Erik Poppe.
- Ofte har det vist seg at kombinasjonen av drama og dokumentasjon er uhyre vanskelig. Det ene har en tendens til å komme i veien for det andre. Når det en sjelden gang lykkes, kan imidlertid et godt drama gi oss en dypere forståelse av historien, sier han.
Og det er akkurat hva Erik Poppe ønsker å oppnå med filmen. Vi skal følge kong Haakon fra ettermiddagen 8. april og fram til den 11. Regjeringen er handlingslammet, statsministeren sliter med nervesammenbrudd, kronprins Olav vil helst dra til fronten for å kjempe.
- Når filmen slutter 11. april, er alt avklart. Da har kongens nei blitt hørt. Norge er klar, da kan den lange reisen begynne, den som varer i fem år fram til frigjøringen. Dette er ingen heltefilm á la «Max Manus» eller «Kampen om tungtvannet». Det er kanskje ikke så lett å bli glad i en konge, men man blir glad i en mann som heter Haakon, sier Poppe.
Jesper Christensen har de siste ukene latt barten gro og er blitt kong Haakon opp ad dage, i hvert fall i ansiktet, mener Erik Poppe. På Det Norske Teatret har Brand blitt framført med bart de siste ukene.
På Trøndelag Teater har Jan Frostad gaflet i seg doble middagsporsjoner den siste tiden for å gå opp i vekt. I oktober i fjor prøvespilte han for rollen som utenriksminister Halvdan Koht, men endte i stedet som stortingspresident C.J. Hambro, et bysbarn av bergenseren Frostad.
- Hambro var en ganske korpulent mann. Jeg har forsøkt å presse meg opp noen vektklasser og få på plass en anstendig dobbelthake, forteller Frostad, som fikk teatersjef Kristian Seltuns velsignelse til å tre ut av «Sound of Music» for å kunne være med i «Kongens nei ...».
- Når jeg og Koht, som i stedet blir spilt av Ketil Høegh, møter kongen og kronprinsen på Hamar, skal jeg være så nær Hambro i fysisk utstråling som det er mulig for meg å komme, sier Jan Frostad.
I neste måned skal han til Gøteborg, der Paradox har fått satt opp en kopi av det forsamlingslokalet Stortinget brukte på Hamar, men som ikke lenger eksisterer. Deretter er det tilbake til scenene på Trøndelag Teater.
Maihaugen og Elverum, tidlig i mars: Når Erik Poppe og hans team ankommer Elverum, der jernbanestasjonen anno 1940 er blitt rekonstruert og ordføreren har ønsket filmfolket velkommen til byen, holder regissørkollega Nils Gaup på å pakke sammen på Maihaugen. I luftlinje er det ti mil mellom de to innspillingsstedene, og så godt som usannsynlig at et tysk bombefly under noen omstendigheter skal kunne snike seg med på en trefning mellom birkebeinerne og baglerne.
- Men det gjelder å holde hodet kaldt, lyder mantraet fra Paradox-gjengen, som passer på at ingen uforutsette ting får lov til å skje. På filmsettet på Maihaugen var vaktholdet litt slapt et øyeblikk, og et par statister i staselige klær fra 1920-tallet spaserte rett inn i en tropp baglere som holdt på å slipe sverdene sine. Et annet filmteam holdt nemlig på med opptak borte i byavdelingen. Statistene som hadde gått seg vill, hørte til hos «Løvekvinnen», en filminnspilling som foregikk samtidig, basert på Erik Fosnes Hansens roman og regissert av Vibeke Idsøe. Det må ha vært bortimot 500 statister fra ulike tidsepoker på Maihaugen den dagen.
Men om noen uker vil de siste scenene være unnagjort i både «Birkebeinerne» og «Kongens nei - tre døgn i april». Da gjenstår klipping og redigering, før filmene slippes i henholdsvis februar og september neste år.
Da er Jesper Christensen i gang med nye prosjekter. Svein Tindberg har kanskje Shakespeare på agendaen. Kristofer Hivju og Jakob Oftebro er opptatt med nye storfilmer, og Jan Frostad har funnet tilbake til matchvekten og hverdagen på Trøndelag Teater.