Satellitt-teknologi skaper nye og utfordrende juridiske problemstillinger knyttet til helse og telemedisin.
Da IBA arrangerte seminar om telemedisin i Tokyo, fikk vi se mange filmsnutter som viser hvordan romfartsteknologien er på full fart inn i helseomsorgen. Operasjoner kan gjøres uten at lege og pasient møter hverandre, rent fysisk.
Opptrening kan også gjøres digitalt, enten via skype-lignende tjenester, eller via nett-programmer. Dersom en arm skal trenes opp, kan sensorer kobles til armen, og pasienten vil få øvelser fra et dataprogram som forteller hva som skal gjøres. Programmet vil også analysere resultatene. Trenger man bistand fra en ekte lege, kan man be datalegen om å tilkalle legen.
Det høres ut som science fiction, men prøves nå ut flere steder i verden. Særlig amerikanske myndigheter og forsikringsselskaper vurderer om det er penger å spare. Blant annet fordi man i stedet for kostnadskrevende helsearbeidere, kan bruke billigere personale.
Ny jus
Utviklingen åpner opp for en rekke nye juridiske spørsmål. Er man dekket av forsikringen om signalene faller ut, eller om satellitten slutter å fungere?
– Det er uklart hvor i kjeden ansvaret ligger, sa Stephen Smith i advokatfirmaet Sherman and Howard i USA.
En satellitt koster normalt 300 millioner dollar å sette ut, og de senere års satellitter har vært svært stabile. Om problemer oppstår, skjer det gjerne det første året. Femten til tyve års levetid er normalt for en satellitt, forklarte Smith.
Dale Van Demark i det internasjonale advokatselskapet McDermott Will & Emery i USA tror at bruken av satellitter kommer til å øke betydelig fremover.
– Satellitt-teknologien åpner for nye businessmodeller, og mange nye selskaper dukker opp. Vi vet ikke hvor vi går, derfor er det krevende å regulere sektoren. Lover og forskrifter er uklare, og regulerer ofte ting man ikke mente å regulere. Dette er et komplisert landskap å arbeide i. Og det er veldig forståelig at man vakler. For hva skal man egentlig gi lisenser til? Å samle inn data? Å sende fra seg data? Å vurdere data? Å dele ut medisiner? Og hva har egentlig pasienten krav på, spurte Van Demark.
Han var også bekymret for personvernet.
– Svært personsensitiv informasjon sendes opp i skyen, sa Van Demark og la til at også industrien må tenke helt nytt når de utvikler tjenester for helsevesenet.
– Normalt pleier dataindustrien å sende ut ny teknologi til forbrukerne som ikke er gjennomtestet. Når de får tilbakemelding fra brukerne om hva som ikke virker, justerer de produktene og tjenestene og sender ut en beta-versjon. Det kan man ikke gjøre når det handler om liv og død, og folks helse, sa Van Demark.
Feltet kan ikke detaljreguleres, mente han. Nettopp fordi det for eksempel er vanskelig å definere hva som er medisinsk utstyr. Vil en helseapp på en smarttelefon for eksempel kunne defineres som medisinsk utstyr? Ettersom utviklingen går så fort, bør man heller ty til mer generelle retningslinjer, mente han.
Masami Onoda i Japan Aerospace Exploration Agency (JAXA) har forsket på hvordan romfartsteknologi kan brukes i helsevesenet. Ved å kombinere satellittdata for vær og vind med befolkningsdata og smittedata, kan man finne det mest gunstige tidspunktet for vaksinering, eller for eksempel når man skal anbefale lokalbefolkningen om å henge opp myggnett eller ta andre forhåndsregler.
Onoda har også jobbet med å utvikle et kartsystem, a la Google maps, der informasjon om for eksempel malariafare legges inn.
– Satellitter blir billigere og mindre. Nylig sendte vi ut en satellitt som var koblet til en smarttelefon. Dette øker muligheten for at private aktører kan hive seg på bølgen og utvikle produkter, sa Onoda.
Amerikanske Van Demark tror telemedisin koblet opp mot kunstig intelligens vil bli utrolig viktig for fremtidens helseomsorg. IBMs Watson – et kognitivt dataprogram som ifølge IBM behandler informasjon mer som et menneske enn som en datamaskin, og som kan forstå språk, generere evidensbaserte hypoteser og trekke lærdom underveis – går nå gjennom medisinstudiet, og fores med all helselitteratur som er skrevet.
– IBMs Watson vil utfordre definisjonen på hva det vil si å være lege, sa Van Demark.
– I fremtiden kan det bli regnet som uforsvarlig ikke å konferere med datamaskinene før man stiller en diagnose, eller ikke å ta i bruk telemedisinsk teknologi, istemte Yuval Horn i Horn & Co Law Offices i Israel.
– Og hva med teknologien som gjør det mulig å 3D-printe et ben. Har pasienten rett til denne type data? Hvem har copyrighten? Eier man for eksempel retten til sitt eget ansikt? Kan jeg bruke 3D-teknologi for å se ut som en filmstjerne? Og har jeg rett til å endre fingeravtrykket mitt slik at det er identisk til en annens, spurte Van Demark.
De var enige om at teknologien vil skape arbeid for advokater i årene fremover.
- Ny teknologi revolusjonerer medisinsk behandling, men hvem har det juridiske ansvaret hvis teknologien svikter, spurte Dale Van Demark i advokatselskapet McDermott Will & Emery fra USA.
