Trist kjærlighetshistorie hvor alle taper

Pernilla Augusts filmatisering av denne svenske klassikeren er vakker å se på, men vanskelig å tro på.

Den utenomekteskapelige kjærligheten mellom to unge mennesker på begynnelsen av 1900-tallet ser bra ut, men føles tom.
Publisert: Publisert:
Grade: 4 out of 6
iconDenne artikkelen er over syv år gammel

Den allvarsamma leken

Drama. Med: Sverrir Gudnason, Karin Franz Körlof, Sven Nordin, Michael Nyqvist, Liv Mjones. Regi: Pernilla August. Norge/Sverige, 2016. Varighet: 1 time, 55 minutter. Aldersgrense: 6 år.

Handlingen i den tredje filmatiseringen av Hjalmar Söderbergs kjente roman fra 1912 finner sted en gang omkring forrige århundreskifte. Den fattige korrekturleseren Arvid Stjärnblom blir med to av sine overordnede på besøk til en lokal kunstmaler. I løpet av en sommeraften blir han alvorlig forelsket i kunstnerens vakre datter, Lydia Stille. Hun gifter seg imidlertid med en rik mann etter at faren dør, og i neste sving gifter også Arvid seg til penger. Han ser ut til å ha det ganske greit, mens Lydia mistrives og går ut av ekteskapet, og mister dermed muligheten til å ha kontakt med sin datter. Hun kontakter så Arvid, og han lar seg villig lede inn i fristelse og påfølgende utroskap.

Livet byr likevel på rikelig med motgang for den nysingle Lydia. Som en Anna Karenina sørger hun over tapet av barnet, og eks-mannens (Sven Nordin) vennlige nådeløshet er både vondt og effektfullt formidlet. Men hva er det egentlig som gjør at to personer som bare så vidt har truffet hverandre ved to anledninger elsker hverandre så høyt at de er villige til å ofre forholdet til barna og, for hans del, til en sjarmerende og snill ektefelle som det ser ut til at han har et godt liv sammen med? Det spørsmålet er det vanskelig å finne noe godt svar på i denne filmen. Dessverre gjør dette det tilsvarende vanskelig å tolke hovedpersonen Arvid som noe annet enn en svermerisk tulling som heller vil dyrke et flyktig minne enn å leve godt i det livet han har skapt for seg selv og familien sin.

Stilistisk sett treffer filmen langt bedre. De to hovedpersonenes liv skildres effektivt som speilbilder av hverandres, og de lavmælte scenene hvor Lydia og Arvid har sine få harmoniske øyeblikk sammen ser ofte ut som noe Skagen-malerne kunne ha komponert på sine lerreter. Da får man heller bære over med at de repeterende konfliktlinjene kan oppleves som noe utmattende i lengden.

Publisert: