Å komme til min datter er som å komme til himmelen – å dra til min sønn har vært som å komme til helvete

DEBATT: Jeg sitter og leser artikkelen «Da de ansatte slo alarm», og med ett er det som jeg får ett knyttneveslag i maven.

Marit Windstad, som både som mor og arbeidstaker har kjennskap til omsorgsboliger i Stavanger, reagerer sterkt på det som er kommet fram i Aftenbladets artikler om tilstanden i én av dem.
  • Marit Windstad
    Stavanger
Publisert: Publisert:
Les også

Da de ansatte slo alarm: Den uutholdelige stanken fra leilighet 403

iconDenne artikkelen er over seks år gammel
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

«Dyr bor ikke sånn engang.» De ordene kjenner jeg godt igjen.

De siste 15 år har min sønn vært psykisk syk. År preget av mange innleggelser på psykiatrisk, inn og ut av DPS (distriktspsykiatrisk senter; red.anm.) og hjelp fra det kommunale hjelpeapparat. I mange møter har jeg og brukt de samme ordene. Når en bor i bolig med tilsyn, forventer en oppfølging, – ikke oppbevaring.

Du ber om mer oppfølging, om å få på plass planer og system slik at livskvaliteten til en viss grad er til stede. Når tankekjøret tar regien, blir alt annet satt til side. Argumentasjon som at vi må komme i posisjon, han takker nei til besøk, vi har ikke lov å gå inn, kjenner jeg og godt igjen.

I år etter år har jeg vasket å ryddet, betalt for nedvasking av leiligheten, og vasket og ryddet på nytt igjen. (Jeg vet at jeg ikke burde, men som mor har jeg ikke noe valg.)

I 18 år som ansatt i Stavanger kommune innenfor pleie og omsorg kjenner jeg til mange tilfeller hvor vi har såkalt måtte kle oss i kjeledress før vi gikk inn og ga helsehjelp

Enorm kontrast

Jeg er i den situasjonen at jeg har to barn som får hjelp fra det kommunale hjelpeapperatet. Mitt yngste barn bor i døgnbemannet bolig innenfor PUH (psykisk utviklingshemming; red.anm.). Å komme til min datter er som å komme til himmelen. Å dra til min sønn etterpå har noen ganger vært som å komme til helvete. Jeg beklager ordbruken, men jeg kan ikke beskrive det på annen måte.

I vår har det vært skrevet mye om ernæring for eldre på sykehjem. For mennesker med psykiske lidelser er ernæring en like viktig faktor som den medisinske og miljøterapeutisk behandlingen.

Her er det rett og slett bare en tragedie. De bor i bolig med tilsyn, de fleste har verge og økonomisk forvaltning. Men når det så kommer til hjelp til måltider og å tenke ernæring i et helseperspektiv, forventes det at det skal de mestre. Forstå det, den som kan.

I 18 år som ansatt i Stavanger kommune innenfor pleie og omsorg kjenner jeg til mange tilfeller hvor vi har såkalt måtte kle oss i kjeledress før vi gikk inn og ga helsehjelp. Det er ikke lett, jeg ser den siden av saken, men jeg ser først og fremst av vi mangler annen form for botilbud enn vi har i dag.

Ingen velger å bli psykisk psyke, eller å bli rusmisbruker, og alle foreldre ønsker det beste for sine barn. Som medmenneske ryster det meg langt inn i sjelen å se hvordan beboer i leilighet 403 bodde. Som innbygger i Stavanger kommune forventer jeg at det vises handlekraft og vilje slik at dette snart er historie.

De som har så lav boevne og er så syke, trenger mennesker rundt seg hele tiden.

Legg om systemet!

Å se sitt barn ha det vondt, er en ubeskrivelig kronisk smerte. Å møte et system som ikke fungerer, er veldig, veldig slitsomt.

Jeg hilser Kåre Reitens (H) ønske om å få endre loven og åpne for sentralinstitusjoner hjertelig velkommen. I påvente av en lovendring ønsker jeg meg mange psykiatriske avdelinger, lik rusavdelingen på Stokka sykehjem.

De som har så lav boevne og er så syke, trenger mennesker rundt seg hele tiden. Ingen blir friske av å bo alene, og når en ikke har mulighet til å møte verden der ute, må verden komme til dem.

Et velferdsamfunn kan ikke alene bedømmes ut fra økonomisk velstand, men også ut fra hvordan det behandler de svakeste i samfunnet.

  • Marit Windstads sønn bor ikke i det bofellesskapet i Stavanger som Aftenbladet har skrevet om. Red.anm.
Publisert: