Manglende rettssikkerhet i psykiatrien?

KRONIKK: Forsker Marius Storvik ved Universitetet i Tromsø har gjennom NRK belyst betydelig bruk av ulovlig skjerming, og av tvang, i psykiatrien. Vi spør derfor: Når skal pasientene egentlig få god nok rettssikkerhet?

Igjen er det blitt avdekket ulovlig bruk av tvang og skjerming i psykiatrien i Norge. Da er det avgjørende at adgangen til å klage sikrer pasientenes rettssikkerhet.
  • Målfrid J. Frahm Jensen
    Hjelpepleier, erfaringskonsulent i Helse Stavanger 2009–2015
  • Astrid Weber
    Sosionom, erfaringskonsulent, Universitetssykehuset Nord-Norge
Publisert: Publisert:
iconDenne artikkelen er over seks år gammel
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

De som er, har vært eller blir pasienter innen psykiatrien, har blant annet rett til å klage på behandling, tvangsinnleggelse og -medisinering, og på bruk av tvangsmidler.

Aller helst skulle psykiatrien vært slik at man slipper å klage, men i helsetjenesten hvor det anvendes tvang, må man kunne klage. Klageordningene er den del av rettssikkerheten til pasientene, men de er innfløkte, og holder de egentlig mål?

Først bør man klage til helseforetaket for å prøve å ordne saken internt. Videre kan man klage til Fylkesmannen, eventuelt Sivilombudsmannen. Man kan også søke råd og bistand fra Pasientombudet. Klager på tvangsmiddelbruk skal gå til Kontrollkommisjonen (KK), som egentlig skal ivareta rettsikkerheten til pasienter i psykiatrien. Klager på tvangsmedisinering skal gå til Fylkesmannen.

Vi vet at pasienten kan bli omtalt i et nedverdigende språk og tillagt adferd og diagnoser som verken pasienten eller pårørende kjenner seg igjen i.

Hvor ligger lojaliteten?

Hvordan er rettsikkerheten egentlig for pasientene? Det er x antall ulike klageinstanser, begrensninger for hvor ofte man kan klage og dårlig advokattilgang, og de som har plikt til å hjelpe med å klage, arbeider i systemet det klages på. Personalet skal hjelpe pasienten med å klage, og allerede her begynner det å bli vanskelig. Fordi, hvis pasienten skal klage på behandlingen ved en sengepost, skal personalet hjelpe pasienten med å klage på sine kollegaer!? Har personalet kompetanse til dette? Hvor ligger lojaliteten deres?

I noen tilfeller kan også pasientjournalen gi et rettssikkerhetsmessig dilemma i en klagesak, da den kan ligne mer på en dagbok til en av de ansatte enn en objektiv pasientjournal. Den er et juridisk dokument, og det som står der, skal være så rett som mulig, men er det det? Holder den egentlig mål, rent juridisk? Vi vet at pasienten kan bli omtalt i et nedverdigende språk og tillagt adferd og diagnoser som verken pasienten eller pårørende kjenner seg igjen i.

I en pasientjournal ble det å kaste et plastglass med vann i veggen ført i pasientjournalen som «kastet et glass vann i hodet på legen». Det pasienten gjorde var ufarlig. Det var et plastglass, tynn plast, og helt harmløst. I det skrevne tilfellet står det ingenting om at dette var et plastglass i veggen. Personalet kan lett oppfatte det som et glass av glass, og at det ble kastet i hodet på legen. Noe som var feil, og som kan bekreftes av andre som var i rommet. Likevel blir slike ting stående i pasientjournalen, og legges til grunn under en klagebehandling.

Pasienter vi har bistått har erfart at en må passe seg for å vise visse følelser. De kan i neste omgang bli brukt mot en.

Ikke lett å innrømme feil

Pasienten kan bli tilsnakket på en nedlatende måte som gjør at han eller hun blir opprørt, og sier ifra. Å reagere på krenkelser er en frisk reaksjon, men hvis personalet glemmer dette, kan det fort ansees som uttrykk for sykdom og forklares som irrasjonelt, slik at pasienten står i fare for bli stemplet som «utagerende». Pasienter vi har bistått har erfart at en må passe seg for å vise visse følelser. De kan i neste omgang bli brukt mot en. Pasientens oppførsel blir gjerne beskrevet utførlig i journalen, uten at sammenhengen kommer frem, for eksempel det personalet sa eller gjorde mot vedkommende. I en klagegang vil de ansatte forsvare seg selv, og sine kollegaer. Å innrømme feil sitter altfor langt inne hos mange.

Vi lurer også på om klagene blir behandlet uhildet med pasientens beste for øye, eller blir de behandlet av personer som har større tillit til helsetjenestens ansatte enn til pasienten og dens pårørende? Ser en kun på prosessuelle krav, eller har en evne og mandat til å se på grunnlaget for vurderingene?

Stoler klagebehandlerne mer på personalets versjon, enn på pasientens?

Definisjonsmakten

Fylkesmannen behandler enkelte klager, og vi har opplevd at noen av de vi har hjulpet med å klage ikke har fått møte Fylkesmannens klagebehandler, mens personalet har fått møte vedkommende. Pasientene har måttet utføre sin klage skriftlig, hvor vanskelig det nå enn er. Er det rettferdig? Ivaretas rettsikkerheten godt nok med en slik forskjellsbehandling?

Stoler klagebehandlerne mer på personalets versjon, enn på pasientens? Det er her den kan ligge, definisjonsmakten. Makten til å bestemme hvem som skal snakke med hvem, hva som skal skrives, hvilke diagnose man egentlig har, og hva som er «sannheten». Personal og ledere har makt, ikke bare til å informere klagebehandleren med sitt syn, men også til å lukke og låse dører, og til å være tause.

Mange pasienter og pårørende sitter igjen med en følelse av avmakt etter å ha klaget og ikke blitt hørt. Enkelte pasienter går i langvarig traumebehandling for skader påført av tvangsbehandling, isolasjon og skjerming.

Å klage i psykiatrien kan fortsatt oppleves som å snakke for døve ører, og som å banke på stengte dører. Beskytter helsetjenesten seg selv, sine kollegaer og sine samarbeidspartnere, framfor pasientene? Når skal rettssikkerheten i psykiatrien bli god nok?

Les også

Den lange saksbehandlingstiden er et betydelig rettssikkerhetsproblem

Les også

Avsløringene av tvang i psykiatrien: Selektiv hørsel, Høie?

Les også

Et svik mot de innsatte, er et svik mot samfunnet

Les den prisbelønte journalisten Ina Gundersens artikler i Aftenbladet om tvangsbruk i psykiatrien:

Publisert: