Paaske blir uklar når han skal fortelle hva åndelighet dreier seg om

Denne artikkelen er over syv år gammel

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

DEBATT: Christian Paaske, arrangør av alternativmessen I Stavanger, har mange gode poeng når han i en artikkel i Aftenbladet 22. september, «Nyåndelig avsporing», harsellerer over det sirkuset som utspiller seg innenfor den etablerte, postmodernistiske såkalte nyåndelighets-trenden, og som dialogprest Silje Trym Mathiassen reflekterte positivt rundt i en artikkel i Aftenbladet nylig, som et uttrykk for åndelig lengsel.

Paaske peker på hvordan disse utvendige og uforpliktende «opplevelser» underoldnigsbransjen tilbyr oss fortløpende, også innen de ny-religiøse utløperne, er banalt materialistiske, og altså alt annet enn nettopp åndelighet.

Men jeg synes han er uklar når han skal fortelle oss hva åndelighet strengt tatt dreier seg om. Han blir for implisitt.

Brannfakkel av en bok

Vitenskaps- og forskningsjournalisten Bjørn Vassnes skapte med sin brannfakkel av en bok, «Myten om fornuften» (1997), en ny debatt om biologiens rolle for vår selvforståelse. Han tar utgangspunkt i Descartes' dualisme, der den rene fornuft er helt koplet fra kroppens følelser og generelle irrasjonalitet. Her er tenkning og kognisjon atskilt fra kroppen.

Vassnes tar utgangspunkt i vår biologi. Vi er ikke, som Descartes rasjonalistiske prosjekt forutsetter, født med «blanke ark» som fylles med «informasjon» fra den ytre verden, strukturert av et aktivt, «intelligent» intellekt, atskilt fra den fysiske kroppen, og lagret og kommunisert videre ved hjelp av språk og språklige symboler alene. Disse «informasjonene» foreligger nemlig allerede i vår biofysiske konstitusjon, nemlig som ferdige persepsjons-moduler («kognitive skjeletter»), dvs. «subsymbolske» prosesser som mulighetsbetingelser for kognisjon, altså for problemløsning, sansning, bevissthet, språklighet, intelligens, rasjonalitet, og i den ytterste ende: vår fornuft.

Vassnes fører således en tofronskrig, mot på den ene side den tradisjonelle kognitivismens idé om «fornuft uten kropp», og på den annen postmodernismens «tekst uten virkelighet». Den post-modernistiske språkidealismen forutsetter at språket er et spill der ordene kun forholder seg til hverandre, og ikke til virkeligheten «der ute»; dette siste fulgte bl.a. av en spesiell utlegning av Heideggers filosofiske hermeneutikk. Denne legger avgjørende vekt på at vår forståelse av tekst eller situasjon alltid vil være preget av forutsetninger, dvs. «fordommer», «forståelseshorisonter», og at et priviligert; «objektivt» ståsted følgelig er umulig.

Les også

Åndelig lengsel i vår tid: Kan Kirken lære å lytte til søkende mennesker?

Biologisk orientert kognisjonsvitenskap

Den postmoderne descartesianske kognitivismen som fulgte av denne misforståelsen − en fornuft forstått som symbolske prosesser uavhengig av hjernens biologi − vil Vassnes erstatte med en biologisk orientert kognisjonsvitenskap som kombinerer psykologi, nevrovitenskap, antropologi, databehandling og matematikk. Her inngår også kognitive følelser og intuisjon som nødvendige mulighetsbetingelser for en fullt operativ intelligens.