Ta stemmeretten fra de gamle!

KRONIKK: Norge gubbifiseres og kjerringifiseres. De unge blir voksne seinere, de gamle blir flere og flere som lever lengre og lengre.

Et paradoks, ja, men demokratiet vil bli styrket dersom vi innfører en øvre aldersgrense for stemmerett. For mange eldre er for opptatt av seg og sitt og ikke samfunnet som helhet, argumenterer Jan Inge Reilstad.
  • Jan Inge Reilstad
    Jan Inge Reilstad
    Kunstnerisk leder, Kåkå Kverulantkatedralen
Publisert: Publisert:
iconDenne artikkelen er over seks år gammel
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Forslag til demokratisk løsning: Allmenn stemmerett forsvinner når man trer inn i pensjonistenes rekker!

Alternativ beregningsmåte: Forventet levealder minus stemmerettsalder for de unge, for menn altså 80 år minus 18 år (dagens stemmerettsalder) er lik 62 år. For kvinner, som i snitt forventes å leve til de er 84 år, blir det med en slik ordning mulig å stemme til og med 66 år. Senkes stemmerettsalderen for de unge til 16 år, følger stemmeretten med to år lenger i andre livsenden, til 64 og 68 år.

Skjønner selv ikke disse livserfarne gutta boys hvor det som kalles verdens beste helsetilbud, kommer fra?

Fortida og egen omsorg

Jeg tilbragte forleden ei langhelg på en norsk helseinstitusjon sammen med et kobbel 70-åringer. Samtalene kvernet da stort sett om de samme emnene: de forferdelige palestinerne; Jon Lilletun som døde ikke lenge etter at han avsatte abortmotstander Børre Knudsen fra sitt presteembete; afrikanerne og araberne tar knekken på oss; politikerne er helt udugelige og snakker med to tunger; stemme Frp eller KrF – om hvem som tenker mest på oss gamle; eiendomsskatt burde være ulovlig, ja, skattetrykket er latterlig høyt i Norge, osv. osv.

Mange satt og venta på sin andre gratis hofte- eller kneoperasjon på et av verdens beste ortopediske spesialsykehus med utsikt til uker med rehabilitering på egnet sanatorium etterpå, om ønskelig. Behandlingen ble tatt for gitt, ikke nevnt, som noe dagligdags de måtte gjennom. Jeg spurte meg selv i mitt indre, for jeg ville ikke forstyrre enigheten der og da (vi var tross alt et fellesskap av rekonvalesenter, og jeg har respekt for eldre): Skjønner selv ikke disse livserfarne gutta boys (for det var kjønnsdelte rom) hvor det som kalles verdens beste helsetilbud, kommer fra? At det norske velferdssamfunnet er et skattebasert fellesskapsprosjekt. At solidaritet og fordeling kommer på toppen av frihet og rikdom. At det er derfor Norge funker så bra. At det er derfor de sitter så godt i det her på rom 311. At i store deler av verden er rom 311 en fantastifull ønskedrøm.

Samfunn, politikk og framtid er naturlig nok mindre viktig for oss dess nærmere vi kommer døden. I seg selv en grunn til å vurdere stemmeretten for de eldste for å få demokratiet i generasjonsbalanse. De gamle på denne helseinstitusjonen var helt forent kun om to ting, fortida og omsorgen for egen navle (de er neppe representative for alle pensjonister i Norge). Den eneste generasjonsfølelsen de røpet for meg var et ønske om at egne barn skulle få en pen og ordnet slump etter dem i tillegg til hus, hytte og leilighet – så de slapp å slite så mye som de selv hadde gjort. Helt all right det, og en meget forståelig holdning.

Bedre for framtidas eldre

Demokratiet er truet på så mange fronter i dag. Folkestyre er alfa og omega, all tankekraft og finsiktet aksjonsevne må settes inn for å bevare og styrke det. Mitt forslag her er pur logikk basert på erfaring for å sikre generasjonskorrigert representasjon for framtidas politiske samfunn. Forslaget er ikke et epistokratisk eksperiment hvor et opplyst mindretall skal få økt innflytelse over politikken, slik f.eks. Jason Brennan nylig har foreslått i boka «Against Democracy» (de unge lider nettopp av ikke å være opplyste).

Det er ikke et eksperiment med et tilfeldig utvalg av medborgere som skal få ansvar for en politisk sak eller et politisk felt, slik det tidligere er foreslått av f.eks. Claudia Chwalisz og Policy Network i «The Populist Signal», for å skape større engasjement i et samfunn med dalende politisk deltagelse som utnyttes av politiske populister, selv om mange forslag herfra godt kan vurderes også i Norge (tenketanken Agenda har tidligere formidlet denne forskningen i Norge).

Tyngden av partimaskineriene, byråkratiet og den stadig mer konsentrerte makta i nettverkene til den «politiske klassen», som skaper en omfattende politikerforakt, ikke bare blant de eldre, men også blant motløse unge, får ingen løsning gjennom et slikt forslag som dette, og trenger andre og flere demokratiforsøk. Dette forslaget er bare for å sikre at vi hele tida bygger politisk samfunn med grunnmur som holder for de som skal bli gamle i framtida. Forslaget fremsettes samtidig som Norge ser ut til å avslutte forsøket med stemmerett for 16-åringer, slik dette har vært utprøvd i mange norske kommuner de siste fire åra, med et konservativt vedtak om å beholde stemmeretten slik den er, på 18 år.

Prognosen fra Statistisk sentralbyrå er nær fire pensjonister for hver 10 arbeidsføre om 40 år, en fordobling fra i dag.

Eldrebølgens utfordring

Jeg kjenner både 66- og 76-åringer med verdensanskuelse, menneskeforståelse og samfunnssyn man bare kan misunne dem, og som vi burde lytte til 24 timer i døgnet. Jeg kjenner 16-åringer som må regnes som mer eller mindre tabula rasa som politiske dyr betraktet. Dette kan vi bl.a. skylde på skolen, som ikke tar verdens politiske og økonomiske tilblivelse og tilstand på godt nok alvor i undervisningen. Det føles derfor som et stort paradoks å foreslå redusert stemmerett som en utvikling av demokratiet. Men jeg tror det kan være rett. Prognosene fra Statistisk sentralbyrå er nær fire pensjonister for hver 10 arbeidsføre om 40 år, en fordobling fra i dag. Hva tror du?

Publisert: