Den norske Peer Gynt i utfoldelse i det tyske forretningsliv
KRONIKK: Skal en gjøre forretninger i Tyskland, kreves det mer enn å «være seg selv nok».
- Stian AskeLektor, daglig leder i Aske Norsk-Tysk Forretningskommunikasjon
Denne artikkelen er over seks år gammel
DebattDa Henrik Ibsen skrev det dramatiske diktet «Peer Gynt» for 150 år siden, i 1867, ble det en stor suksess. Den unge Peer beskrives i ettertid som en eventyrer, en drømmer, men også som en selvskrytende egoist.
Er det eventyreren, den ambisjonsrike, internasjonale Peer som har gjort ham så populær i Norge? Er det fordi han er bildet på Ola Nordmann som vi kjenner oss igjen i?
I løpet av de siste tiårene har det likevel blitt fremmet kritikk mot å tolke Peer Gynt som et nasjonalklenodium. Han var tross alt en brautende, overdreven optimist. Er det snarere Peer Gynts svakheter nordmenn gjenkjenner som sine verdier?
Den optimistiske Peer Gynt fremstilles som en lite vellykket forretningsmann. Som del av mitt arbeid med å avdekke kulturforskjeller mellom nordmenn og tyskere, intervjuet jeg for en tid tilbake tyskere i næringslivet om fordeler og ulemper ved norsk forretningsskikk – og spørsmålet er: Ser vi elementer av Peer Gynt blant norske forretningsmenn i Tyskland i dag?
Ifølge forfatter Morten Fyhn beskrives han [Peer Gynt] som «tvers igjennom egoistisk, arbeidssky, løgnaktig, ikke lojal mot noen eller noe, skrytende når han kan, ydmyk når han må»
Diktet
Vi kan først ta et tilbakeblikk på Ibsens dramatiske dikt fra 1867:
Da Bjørnstjerne Bjørnson leste Ibsens beskrivelse av nordmenn – gjennom Peer – kjente han igjen de «norske» karaktertrekkene og reagerte med latter:
«Per Gynt er en Satire paa norsk Egenkjerlighed, Trangbrystighed, Selvgodhed, og saadan udført, at jeg ikke alene har Gang paa Gang maattet stormle, ja ret storhauke, men har i mit Sind (som nu her offentligen) maattet takke den, som har gjort dette.»
Peer Gynt ble nemlig ikke kun fremstilt på en positiv måte av Ibsen: Ifølge forfatter Morten Fyhn beskrives han som «tvers igjennom egoistisk, arbeidssky, løgnaktig, ikke lojal mot noen eller noe, skrytende når han kan, ydmyk når han må».
Uten å ha fått sitt store gjennombrudd som dikter, reiste Ibsen fra Norge til Italia i 1864, og han flyttet ikke tilbake til Norge før 27 år senere. Han ytret seg flere ganger kritisk til nordmenn. Grunnlaget for dette var dels at de aller fleste nordmennene og svenskene vek fra den skandinavistiske linje, og valgte ikke å kjempe på dansk side mot prøysserne i den andre slesvigske krigen i 1864. Nordmenn hadde nok med seg selv.
Ibsen ønsket imidlertid at nordmenn skulle se utover seg selv. Frilansjournalist Nina Kraft viser i bokogbibliotek.no til at Ibsen i Italia, etter å ha utgitt «Brand» skrev et brev til kong Karl XV. I brevet uttrykte han nettopp denne tanken:
«Det er ikke for et sorgfrit Udkomme jeg her kjæmper, men for den Livsgjerning som jeg uryggelig tror og veed, at Gud har lagt på mig, – den Livsgjerning, der står for mig som den vigtigste og fornødneste i Norge, den, at vække Folket og bringe det til at tænke stort.»
Problemet var imidlertid at Ibsens brodd og satire i «Peer Gynt» i stor grad gikk tapt i norske teateroppsetninger.
Ny forståelse
Temaet er ennå aktuelt. Regissør Alexander Mørk Eidem satte for noen år tilbake opp stykket som en sviende kritikk over vår tids egoisme og brautende selvskryt. Peer Gynt er en satire der Ibsen, ifølge Eidem, «hudflettet den norske selvgodheten».
Brukte Ibsen andre litterære grep for å illustrere norske karaktertrekk? Ja, også trollene i Peer Gynt fungerer som bærere av nasjonale verdier, ifølge Haakonsen (1967), gjengitt av Endresen (2015):
«Ibsen har her hatt det snedige innfall å fremstille trollene – forsvarlig forskanset i Dovre – som de virkelige bærere av det nasjonale. De kler seg i hjemmevirket tøy, spiser og drikker Dovre-produkter, og er overbevist om at det ikke er umaken verd å tre i kontakt med verden utenfor.»
Problemet var imidlertid at Ibsens brodd og satire i «Peer Gynt» i stor grad gikk tapt i norske teateroppsetninger. Peer Gynt ble etter hvert fremstilt som en nasjonalkarakter «man kunne kjenne seg igjen i og være stolt av». Litteraturforsker Jørgen Haugan mener:
«Inntil tidlig etterkrigstid satte teatrene opp stykket Peer Gynt som et glansbilde over norsk bygdeliv, hvor Peer selv er den sjarmerende ‘typiske nordmannen’.»
Jørgen Haugan, som skrev sin doktorgrad på Ibsen, opplever fra sitt virke i København en ikke ubetydelig grad av flokkmentalitet i det norske miljøet:
«Hos oss er Ibsen et nasjonalsymbol. I Danmark er han bare en dikter. Danske litteraturvitere har aldri hatt noe behov for å gjøre ham om til glansbildet på det norske.»
Også andre stemmer ytret seg kritisk til norske teatres tolkning av Peer Gynt. Ifølge Dyade tidsskrift og forlag sa den danske forfatter Julius Magnussen etter Det Kongelige Teaters oppføring i 1933:
«Det var en morsom forestilling, nesten fornøyelig, men «ikke til at se, at her stod man overfor en digter, der havde opgør med sit folk og sin tid. Satirens svøbe – hvor var den?»
Magnussen mente at det egentlige, det dypsindige i Ibsens dikterverk, ikke kom til sin rett.
Også svenske kritikere fantes. Den svenske teatermannen Per Lindberg mente i en tidsskriftartikkel i 1943 at: «Stycket är nämligen en satir mot nordisk, inte minst mot norsk, mentalitet».
Endringen kom gjennom teatersjef Hans Jacob Nilsen på Det Norske Teatret, ifølge Dag og Tid. Han mente Peer Gynt hadde blitt feiltolket og feilspilt helt siden Ibsens tid. Nilsen kalte Peer Gynt for et «falskt nasjonalsmykke». Han ville i 1946 vise frem en helt ny Peer Gynt, som han mente Ibsen selv hadde tenkt seg ham:
«Peer Gynt gjekk frå å vere eit nasjonalromantisk helteepos til eit avromantisert stykke om ein kjenslelaus kjeltring, og endra dermed synet på «skøyaren Peer» for all framtid.»
Siden den «nye» Peer Gynt ble fremstilt på en helt annen måte enn før, noe som var overraskende for mange nordmenn, måtte Nilsen i ettertid forsvare og begrunne sine valg:
«I samband med oppsetjinga av stykket heldt Nilsen eit foredrag der han forsvarte vala sine for eit fullsett Studentersamfund. Her blei han skulda for både ‘hærverk’ og ‘vanhelligelse’.»
Dramaturg Ola E. Bø ved Det Norske Teatret setter veldig pris på Nilsens tolking av Peer Gynt. Han mener at Nilsen har spilt en avgjørende rolle for å forstå det dramatiske diktet: «Nilsens Peer Gynt er ei av dei viktigaste oppsetjingane i norsk teaterhistorie.»
Peer Gynt-prisen deles ut årlig i Norge. Kriteriene for å vinne den er at «den som blir valgt må være en person eller en institusjon som har markert seg på en positiv måte på det samfunnsnyttige plan, og som har gjort Norges navn kjent i utlandet.»
«Etter Hans Jacob Nilsen sin versjon burde det vere tvilsamt kor ærefullt det eigentleg er å få Peer Gynt-prisen», sier dramaturg Bø.
«Ofte forstår ikke tyskerne nordmenns uformelle opptreden.»
Peer Gynt i dag – i business
Finner vi Peer Gynt igjen blant nordmenn i et forretningssamarbeid med tyskerne i dag? Både tyskere og nordmenn med erfaring i det tyske forretningsliv har kommet med beskrivelser som sammenfaller med karaktertrekkene til Peer. Her et knippe sitater fra mine intervjuer som bekrefter dette:
Egoisten
«Hvis man blir invitert til en middag på kveldstid, og en nordmann møter uten slips, mens tyskerne sitter der med mørk dress og slips... Det kan være så mange grunner til det. Nordmannen tenker vel: ‘Jeg er nordmann, jeg gjør det ikke’.»
«Ofte forstår ikke tyskerne nordmenns uformelle opptreden. Hvis man blir invitert til et møte, og man stiller i dongeribukse, uten å ikle seg slips, da tenker mang en tysker: ‘Jasså, hva er det for en? ‘ Det skjer hele tiden (ler). Man kan verken på den ene eller andre siden komme med anklager. Jeg registrerer det bare.»
«Ja, ja, det ordner vi! Det går bra.»
Urealistiske forventninger
«De lufter først mye ut, men man er for lite konsis i det man lover. Og så uttrykker man seg i generelle termer. Man vet ikke helt, man er ikke sikker. Så blir det en stor pakke man har lovet. Og det er ikke noe som tyskerne liker. ‘'Wir wollen Fakten haben’. Så kanskje det er en ting som jeg vet er et problem, en stor forskjell: Dette med å holde tidsfrister.»
«Kanskje lover de for mye på en uprofesjonell måte.»
Drømmeren
«Det er jo masse eksempler på for eksempel ferdighusfabrikanter. De tror de kan spasere inn i et stort marked. Konkurransen er helt annerledes, og spesielt innenfor visse bransjer. Pluss at kvalitetskravene er også annerledes. Igjen til husbransjen: Nordmenn kan gjerne se på tyske boliger og tenke: ‘Ja, men dette kan vi jo gjøre bedre enn dem.’ Så er det så mange skjulte kvaliteter.»
Optimisten
«Vi er ofte veldig lite konkrete når vi diskuterer problemer, hvordan de kan løses: ‘Ja, ja, det ordner vi! Det går bra’.»
Opportunisten
«I Norge så bruker vi veldig mye dårlige vitsing for å få til en forhandling. Så sier vi et eller annet litt halvironisk for å få litt latter. I Norge er vi litt opptatt av å prøve å strekke strikken, hvor går smertegrensen? Så vi hiver ut noe skikkelig ‘far off’, ikke sant? Og så ler du litt av det, men det fungerer jo ikke med en tysker. Så der må du være helt konsis på hva du mener det er noe de må rette på. Hvis du mener at det er 20 prosent for høy pris i forhold til hva du selv kan betale, så må du bare si det med en gang. Du må være helt konsis, ’20 prosent’. Og hvis de da nærmer seg deg og faktisk imøtegår deg, så må du aldri finne på å si: ‘Men egentlig burde vi hatt 25.’ Det kan du bare ikke gjøre. Sier du at du må ha 20 prosent lavere, og du får det… […] I Norge så kan du på en måte: ‘Her går det enda lenger, går det enda lenger’. Det kan du ikke med en tysker, altså. Du må være veldig presis på hva du ønsker å oppnå.»
Forpliktelse
«Hvis jeg ringer inn [til en tysk samarbeidspartner] kl. halv fem. [Tyskeren svarer] ‘Å ja, du er på jobb?’ så blir det poengtert hvor lenge de jobber.»
«’Hvem skal gjøre det? Når skal vi gjøre det?’ Ansvarsforholdene er ofte uklare. Litt mer skippertak, ‘fikser det til helgen’. Så kommer noe i veien. Så glemmer en å si ifra at det kom noe i veien. Så sitter kanskje den andre der og ikke vet noe.»
«Det går litt mer på en generell sløvhet. ‘Hva skulle jeg informert om? Jeg skulle på hytta da.’ Det forklarer hvorfor en ikke sa fra, at ikke informasjonen kom.»
«Man ser i mange tilfeller en lettsindig tilnærming til saker som angår samarbeidet.»
«De er nok mer formelle og mer opphengt i det med struktur og komme til riktig formell person, mens vi går mer på den som vi kjenner som jobber med saken.»
Å være brautende
«Vi har vel en tendens til å hoppe over mange av de høflighetstingene. Det er faktisk viktig. Det er vel kanskje ulempen, men det er også en ting å være oppmerksom på.»
«De har litt bedre manerer, bedre oppdragelse. En kan få ‘minuspoeng’ på manerer.»
«De er jo veldig høflige, holder oppe døra for damene og passer på at damene kommer inn først og at damene får servering først, som vi nordmenn ikke greier å få med oss som regel. Så de har en litt mer formell oppdragelse.»
«Ulempen er nok kanskje at vi må være påpasselige i måten vi kommuniserer på. Også rent sånne høflighetsting. De er mye mer på å ta hverandre i hånden og si: ‘'God morgen!’ og ta hverandre i hånden, og si ‘Farvel’. Hele måten å lede møter på. Det er mye mer struktur og oversiktlighet, og litt ‘smalltalk’ i begynnelsen. Det er kanskje en litt annen stil enn vi har i Norge. Og vi er kanskje mer uformelle og for rett på sak òg.»
«De er nok mer formelle og mer opphengt i det med struktur og komme til riktig formell person, mens vi går mer på den som vi kjenner som jobber med saken. Selv om han ikke formelt sett har ansvaret.»
Å være ydmyk når man må
«Har du brent deg noen ganger så lærer du deg til det – at skriftlige beskjeder er faktisk ofte mye bedre.»
«Ja, vi har vel lært etter hvert.»
«I de avtalene vi har med dem, så er det bestemt hvordan man skal inngå en ny avtale. Den skal være skriftlig. E-mail er jo ikke en godkjent måte å inngå en avtale på.»
Det kreves nemlig, tross alt, mer enn å «være seg selv nok» i det tyske forretningsliv.
Å gå utenom og unngå utfordringer (Bøygen)
«Fordi jeg tror nordmenn generelt holder igjen dårlige nyheter, i påvente av at de kan bli bedre.»
«Det går på at man lover for mye. Man tar litt for lett på det man sier: ‘Dette skal vi klare, dette går bra.’ Så legger vi en konflikt til side, blir det oppfattet som. Vi tar det ikke sånn [med en gang].»
«De sier: ‘Ja, det ordner seg’. Og hvis det da ikke ordner seg, vil tyskeren reagere og hevde at nordmannen burde sagt fra tidligere.
«Det er kanskje slik at man [i Norge] ofte er for positiv: Man får ikke et ‘nei’ i en tidlig fase. Det blir ofte sagt: 'Ja, da ser vi det an’. Mens det i Tyskland ofte er slik: Det blir på et tidlig stadium – kanskje for tidlig – sagt: ‘Det går ikke!’»
«Ja, snakker man om dem som tar beslutninger, er det ofte slik at de helst utsetter et spørsmål som ennå ikke er løst.»
Ser vi her tendenser til et mønster for nordmenn som gjør forretninger i Tyskland, 150 år etter «Peer Gynt» ble utgitt? Det kreves nemlig, tross alt, mer enn å «være seg selv nok» i det tyske forretningsliv.
