«Hvor går veien videre for Rosenborg nå?»
KOMMENTAR: Enda mer historisk, enda mer mestvinnende i alt som vinnes kan i Norge. Og likevel skrubbsulten på mer.
Selv om Rosenborg-dominansen aldri har vært større, og supporterne sang "Ingen banke Ærr-Be-Kå" så det ljomet i hovedstaden, er spørsmålet: Hvordan skal dette laget bli godt nok til å ta steget ut i Europa igjen?
Med gullet i lomma, er det et sunnhetstegn at dette spørsmålet er et av de første som stilles av klubben selv og alle oss rundt. Det kjennetegner en toppidrettskultur at den alltid vil utvikle seg. Denne gruppa består av personer som ser fremover og jager utvikling.
Magiske Helland gjorde Rosenborg historisk
Et av spørsmålene er om man skal prøve risikable snarveier, eller følge mer sikker kurs. Da kan det vært klokt å ta et tilbakeblikk. Rosenborg brukte over 40 år på å komme seg ut av Trondheim.
De skulle tittet opp fra torva i dag, Arnold Buran, Johannes Sve, Karle Olsen og de andre stifterne av det vi på festdager kaller Rosenborg-eventyret. De skulle sett målorgien, stemningen, fyrverkeriet og møte med Kongen. Hvor fjernt var ikke alt dette de første tiårene av klubbens historie? I dette tankeeksperimentet går det an å se for seg reaksjoner som sjokk, vantro, beundring og ellevill glede over utviklingen på 99 år.RBKs historie kunne ikke fått en trangere start. I stiftelsesåret 1917 ville ingen spille mot guttene fra Møllenberg og Rosenborg. Først året etter, da de hadde spart opp penger til å kjøpe et draktsett (blå trøye med gul stolpe), fikk de være med på leken. Ennå skulle det gå seks år før Odd, som klubben het, søkte opptak i fotballkretsen.
Gi Rosenborgs gullgutter dine karakterer!
Boken «Mang ei herlig stund» som kommer ut i disse dager, forteller historien til alle idrettslagene i Trondheim. På slutten av 50-tallet var Brage den førende klubben, Rosenborg slet med rekrutteringen og vurderte å slå seg sammen med Brage. Rosenborgs cuptriumf i 1960 endret alt. Brage ble lagt ned i 2009 og Rosenborg er trøndernes lag.
Gjennombruddet i 1960 var et sammentreff av tilfeldigheter, Nils Arne Eggen var den ene, som gjorde Rosenborg til Trondheims fotballstolthet. Det kunne like gjerne blitt Freidig, Brage, Kvik eller Ranheim som alle sloss om å bli den dominante klubben.
I medgang er det lett å tro at utviklingen er lineær og styrkeforholdene låst inn i evigheten. Selv om Rosenborgs posisjon er suveren i dag, er den på langt nær like suveren som på slutten av 90-tallet. De skuslet bort det enorme økonomiske og sportslige forspranget og mistet tetposisjonen. RBK måtte gjenreises via lederskifter som skapte ny vitalitet.
Det samme skjedde etter den første storhetstiden på slutten av 60-tallet og starten av 70-årene. Der var krise i 1965 og alt kunne raknet da laget rykket ned i 1977, om ikke alle gode krefter hadde samlet seg om å gjenreise klubben. Lykkeligvis, og her snakker vi om tilfeldighetens spill igjen, blomstret en ny lovende generasjon spillere med Ola By Rise, Knut Torbjørn Eggen og Øivind Husby akkurat når de trengtes som mest.
Hvordan ville det stått til i dag om tilfeldighetene hadde pekt på Kåre Ingebrigtsen, som slett ikke var noe førstevalg som trener? Hvor viktig har ikke oppryddingen til Ivar Koteng og Tove Moe Dyrhaug vært? Hvor viktig var ikke ledertyper som Kåre Rønnes, Eldar Hansen og Nils Arne Eggen på 60-, 70-, og 80-tallet?
«Kongsvinger sto på sitt og betalte prisen»
Rosenborgs suksess er bygget på en serie av lykkelige sammentreff kombinert med perioder med bygging av sterke kulturer. Dette er viktig å ha med seg når man går inn i tid der ønsket om å ta risiko for å sette fart i utviklingen møter ønsket om fortsatt å bygge sten på sten.
Det er ingen hemmelighet at det strides mellom de som vil bruke de pengene man har tjent de siste to årene for å forsterke laget med kvalitetsspillere i flere ledd og den andre leiren der vi finner tilhengere av å gå forsiktig frem. De vil bygge et solid økonomisk fundament, dyrke den sterke kulturen i spillergruppa og ta utviklingen steg for steg.
For å nå målet om å spille i Europa, ser jeg behovet for å forsterke med en eller to individualister, spillertyper som er litt bedre én mot én, som tilfører mer fart og ferdigheter. Det er slike typer som gjør forskjellen i de jevne, avgjørende kampene.
Rosenborg kan bruke 30 millioner på en spiss i morgen, men da rokker man også ved noe grunnleggende. Man sprenger ikke bare budsjettet for spillerkjøp, man sprenger også lønnsbudsjettet og den mer sosiale lønnsprofilen. I det øyeblikk en ny spiller dobler lønna til de nest beste, skapes grobunn for misnøye.
Ønsket om å kjøpe seg tilbake til Mesterligaen, var en av årsakene til at Rosenborg ikke lenger hadde en bærekraftig økonomi, og måtte selge det siste av arvesølvet for å unngå økonomisk kollaps.
Klubben har brent seg på å skulle kjøpe seg suksess en gang i nær fortid. Skal RBK løpe den risikoen en gang til? Det er det store spørsmålet når klubben våkner av rusen etter cupfeiringen.
