Nå anes konturene av et nytt EU | Nils Morten Udgaard
Angela Merkels krisestrategi peker mot et mer fleksibelt EU, praktiske løsninger, men ingen endringer i EUs traktatverk.
Kortene stokkes på ny i europeisk politikk, etter en Brexit-sommer som har sendt sjokkbølger gjennom det 66 år gamle EU-samarbeidet. Straks ferien var over møttes Italias, Frankrikes og Tysklands ledere på øya Ventotene utenfor Napoli. Der skrev Benito Mussolinis politiske fange Altiero Spinelli i 1941 sitt «Manifest for et fritt og forenet Europa». Det ble smuglet over til fastlandet på sigarettpapir i en stekt høne. Den gang var Mussolini Italias fascistiske diktator.
Nasjonalstatene redder stumpene
Nå har Spinelli og hans kjente opprop fått sitt monument, der Matteo Renzi, Francois Hollande og Angela Merkel markerte sin respekt – og sin tro på EU.
Siden britenes EU-nei den 23. juni har de overnasjonale EU-organene i Brussel har vært påfallende tause. Det er nasjonalstatene som nå forsøker å stikke ut en politisk kurs. Merkel har allerede vært i Tallinn, Warszawa og Praha og møtt et dusin ledere. Nå må vi lytte til hverandre, er hennes mantra. EUs fremtid er i spill.
Hollande, Merkel og Renzi lover nytt kapittel
Berlin gir samholdet blant de gjenværende EU-land – «de 27» - høyeste prioritet, vil vise en pragmatisk holdning til britene, med åpning for praktiske løsninger, og satser på å unngå endringer i EUs grunnleggende traktatverk. Slike endringer vil kreve «usikre» folkeavstemninger og vedtak i 27 nasjonalforsamlinger.
Åpner for løsere samarbeid
Målet er «et mer fleksibelt EU», understreker sentrale tyske kilder. EU må være åpen for løsere samarbeid og en «variabel geometri» - ikke alle land må være med på alt. Slik er det med euro-valutaen, med Schengen-avtalen om åpne grenser og med andre EU-tiltak. I motsetning til noen land i EU – også Frankrike – går Tyskland i mot å avkreve britene en «pris» for deres utmarsj. Det ville raskt bidra til å øke splittelsen innad i EU, der britenes nei til fri EU-innvandring også møter sympati.
Markedet straffer britene
I stedet vil det private marked avkreve Storbritannia en økonomisk pris, som forteller britene og andre hva en utmeldelse koster, i følge tysk tenkning. Her rykket tidligere nestleder i Bank of England, Rupert Pennant-Rea, nylig ut i Financial Times og påpekte at landet allerede har betalt en høy pris: Pundet har det siste året sunket med et «veiet gjennomsnitt» på over 15 prosent i forhold til andre valutaer. Alle britiske verdier – eiendommer, aksjeselskaper, bankinnskudd, lønninger – har tapt i forhold til omverdenen. «Prisene vil øke mer enn lønningene …. det er bare et spørsmål om tid før alle vil bli fattigere», skriver han.
Omstridte planer diskuteres: Brexit kan endre den frie flyten av arbeidskraft for hele EU
-Vi vet at vi med britenes utmarsj mister en alliert på viktige saksområder i EU, og vi ønsker britene med. Men dette er tross alt ikke Tysklands viktigste bekymring. EUs eksistens står helt sentralt i vår utenrikspolitikk og vår innflytelse i Europa er avhengig av at vi ikke opptrer alene, sier en sentral kilde i det tyske utenriksdepartement.
Et utsatt Brexit?
«De 27» i EU har ingen innflytelse over tidspunktet for britenes formelle utmeldelse, annet enn at de kan nekte – slik de nå gjør – å forhandle om nye ordninger, inntil London har satt i gang den toårige prosessen. Først sa britene at det vil skje innen utgangen av året, så «på nyåret» og nå ønsker utenriksdepartementet i London å vente til september 2017, etter viktige franske og tyske valg.
Britene trenger tiden, for det er et formidabelt avtaleverk som må forhandles frem. Først selve den politiske utmeldelse av EU – og denne avtalens kompromisser må godkjennes av EU-parlamentet. Så en handelsavtale om adgang til det indre marked. Deretter en egen avtale med verdens handelsorganisasjon, WTO, og handelsavtaler med 50 land der EU nå har avtaler. Å få alt dette til på to år ansees som umulig. Etter 40 år i EU har britene ikke engang et trenet korps av handelsforhandlere – alt ble ordnet i Brussel.
Et annet EU vokser frem
Britenes utmelding vil bety at Polen i EU mister sin historiske støttespiller i europeisk diplomati. Da blir NATO viktigere. Britene selv legger bort sin århundregamle tradisjon om at de alltid skal være med som «tungen på vektskålen» i europeisk politikk. Og utmarsjen betyr at Tyskland får en mer dominerende rolle i EU, men nå med sine viktigste partnere i sør.
Skritt for skritt beveger Tyskland seg også inn i rollen som en viktig militærmakt i EU, ved siden av Frankrike. Under NATO-flagg skal i underkant av tusen tyske tropper støtte Litauen mot russisk press – i et Baltikum der Moskva og Berlin har vært rivaler gjennom århundrer. Tyskerne ser at militærmaktens politiske rolle også gjelder dem selv: Regjeringen la frem en ny tysk forsvarshvitbok i sommer og varsler et militært innkjøpsprogram på 1200 milliarder kroner over 15 år. Det sier en del.
Spørsmålet er om Merkel klarer å skape enighet om en felles linje for «de 27». Festtalene om en felles europeisk politisk kultur har hatt sin tid i EU. Det som står tilbake er et bredere praktisk samarbeid enn noen gang tidligere mellom nasjonalstater i Europa. Og det er ikke lite.
Nils Morten Udgaard er tidligere utenriksredaktør i Aftenposten.
