Når gangsteren i klassen leser Baudelaire | Johanna Holt Kleive
Til deg som ønsker å bli standupkomiker eller samfunnskommentator: Les alt du kommer over av Balzac, Houellebecq eller Céline.
Jeg glemmer aldri den gangen geografilæreren min skulle undervise oss i et tema som for studenter flest er og blir et knusktørt tema: Bergarter.
De fleste av oss hadde motvillig tatt opp bøkene, vi grudde oss til nok en platt time, men det skulle vise seg at denne timen ville forandre livet vårt når det gjelder å fatte interesse for fenomener som i utgangspunktet ikke står en nær.
Geografilæreren min, med sitt alderstegne, posete ansikt, nærmest dirret av ekstase der han skrek ut mot forsamlingen: «I dag skal jeg fortelle dere hvorfor bergarter er alle geografilæreres favorittemne! Bergarter er, tro det eller ei, bedre enn sex!»
Geografilæreren min gjorde ikke så mye annet enn det mange gode retorikere gjør: Han brukte språket på en slik måte at han evnet å overbevise.
Det skal nevnes at geografilæreren min var en racer i å lese skjønnlitteratur, og jeg tror genistreken lå i nettopp dette: Patos. Å bruke språket på en slik måte at du blir forstått på akkurat den måten du ønsker.
Skriver for å frembringe reaksjoner
I sitt innlegg i Aftenposten, «Read a fucking book», oppfordrer Erlend Loe dagens ungdom til å kutte ut TV-seriene og blogginnleggene og heller lese en bok. For ham er det fortsatt bare litteraturen som bringer oss like nakent og nært inn i et menneskehode som har anstrengt seg for å finne de rette ordene.
Det er vel og bra at litteraturen er en slags nøkkel til en innsikt. Dette får vi høre av norsklærerne allerede på ungdomsskolen.
Problemet er at norskfaget er blitt en teknisk øvelse. For mange virker det som om en tekst bare er blitt skrevet for at man skal kunne identifisere tid, sted, handling, personer eller omslag.
Det er som om det aldri faller dem inn at en tekst først og fremst er skrevet for å bli lest for å frembringe reaksjoner.
Jeg tror aldri noen lærere stilte meg spørsmålet: «Likte dere denne teksten av Skram? Hva syntes dere om det nærmest psykotiske i Hamsuns tekster?»
Fossile forfattere
Forfatterne fremstår fossile i dagens litteraturmarked. Det er synd at man kan gjøre noe så perverst når man i utgangspunktet har alle sjanser til å lykkes. Vi snakker ungt publikum, åpent sinn, på randen til å knekke sammen av seksuell energi, mottagelig for alt, pubertalt som rakkeren.
Ungdommen er solgt om en snakker med lidenskap om noe: kjærlighet, opprørstrang, sjalusi. Ikke minst nytteverdi.
Det holder ikke å si at denne boken av Dostojevskij vil åpenbare en rekke sannheter rent estetisk. Ungdommene må få noe ut av den.
Jeg husker jeg fikk den største gangsteren i klassen til å lese poesi av Baudelaire fordi jeg sa at han på langt nær var så radikal som Bauddern sjæl. Han har fortsatt med å lese litteratur siden da, og jeg må si at «dissene» han fører, er av bedre kvalitet nå.
Bøker til ulike typer
Litteratur gjør deg klokere fordi du leser andres tanker. Du tillegger deg sitater ubevisst, du henter sjargonger både her og der, du kan søke inspirasjon til å skrive vitser som standupkomiker. Det finnes jo ingen som er sykere i hodet enn forfatterne Balzac eller Houellebecq.
Du vil bli bedre til å uttrykke deg enn juristene i Suits, du vil kanskje til og med bli litt romantisk. Om ikke romantisk, kan du sitere en eller annen forfatter i Tinder-profilen din, det er klart det er fint å få litt hjelp med på veien.
Nedenfor har jeg samlet en rekke sitater fra bøker som passer til ulike typer. Om du er medisinstudent, samler på biler eller bare hater å lese, vil du uansett finne noe som passer seg. God leselyst i sommer!
Til deg som ønsker å bli standupkomiker eller samfunnskommentator: Les alt du kommer over av Honoré de Balzac, Michel Houellebecq eller Louis-Ferdinand Céline.
Fra Houellebecqs «Muligheten av en øy»:
«Når det gjaldt menneskerettighetene, kunne jeg ikke gitt mer faen. Det var så vidt jeg var opptatt av rettighetene til pikken min.»
«De sentrale verdiene i den fysiske kjærligheten er de samme som i nazismen: ungdom, skjønnhet, styrke. Kort sagt satt jeg fint i det.»
«Han passet omtrent like godt inn her som Samuel Beckett i en rapvideo.»
Fra Célines «Reisen til nattens ende»:
«Det som fikk meg til å tenke for første gang, jeg tenker da på praktiske tanker av eget fabrikat, det var utvilsomt det stygge trynet til Major Pincon.»
Til den unge, intelligente kvinnen som ønsker å ta et oppgjør: Muriel Barbery, «Pinnsvinets eleganse»:
«Jeg liker å se på pappa når han har brettet opp skjorteermene, tatt av seg skoene og satt seg godt til rette i sofaen med pølse og øl, når han ser på kampen og utbasunerer: «Se her, en sånn mann kan jeg også være!» Det faller ham tydeligvis ikke inn at én klisjé (den meget seriøse statsråden i republikkens tjeneste) pluss en annen klisjé (grei gutt likevel, liker kald øl) gir en klisjé i annen potens.»
Til studenten som begynte på Markedshøyskolen fordi han ønsker båt, bil og hytte: Marcel Proust, «På sporet av den tapte tid»:
«Hvis man i tyve år ikke har sett noen av de personer som var årsak til at man gjerne ville bli medlem av Jockey-klubben, vil utsikten til å bli opptatt i en av disse forsamlinger ha mistet sin tillokkelse.»
Til politikkstudenten som vil lære seg noen knep: Györgi Konrád, «Taperen»:
«Hva kan den lille gjøre mot den store? Han kan lure ham. Han kan nikke samtykkende og spise seg mett i skyggen av ham. Konservativ i tale, liberal i praksis, det er hva du skal være, men ikke si det høyt. Jeg vil virke dummere enn jeg er. For meg er det en fordel hvis folk ler av frasene mine.»
Til alle jenter og gutter som søker ærlige portretter: Kjersti Annesdatter Skomsvold, «Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg»:
«Langt foran meg går det en puslete mann med rullator, han kan umulig klare å åpne syltetøysglassene sine selv han heller, men jeg tipper at han tør å spørre om hjelp. Det er bare jeg som ikke tør å spørre om hjelp, og jeg kan si til meg selv at det er fordi jeg er så stolt, men det er ikke derfor, jeg har ingen grunn til å være stolt. Så får jeg en god idé, for er det ikke sånn at det beste man kan gjøre for å føle seg bedre, er å tråkke på andre, og jeg bestemmer meg for å nå toppen av bakken før den gamle skrotten foran meg. Beina mine går som trommestikker, det viser seg at jeg kan svette, og jeg sier ord inni meg som jeg ikke var klar over at jeg kunne. Det slår meg at jeg praktisk talt er kappganger, og ved hvert steg sørger jeg for at det for det menneskelige øye ikke oppstår synlig mangel på kontakt med marken. Jeg kommer nærmere og nærmere og opp på siden av ham, og så er jeg forbi. Det er kanskje ikke samfunnsnyttig å gå forbi folk, men det kjennes fint.»
Til de selverklærte mannssjåvinistene: Saul Bellow, «Regnkongen»:
«Jeg ga henne en bok om eskimoene til jul, men hun likte den ikke. Eskimoenes liv er ribbet for alt unntatt det helt elementære, og jeg trodde at det ville interessere henne fordi hun selv er så enkel og opprinnelig.»
Til personer som sårer andre og som ønsker å fortsette med det: Györgi Konrád, «Taperen»:
«Men du kan vel i det minste innrømme at jeg videreformidlet tankene dine på en vittigere måte enn du selv fortalte dem? Hvert angiveri fra min side var som et lite essay; innrømmer du det?»
Til skribenten eller livsnyteren: Ernest Hemingway, «Edens have»:
«Det er vel og bra at du skriver enkelt, jo enklere desto bedre. Men begynn ikke med å tenke så pokkers komplisert. Erkjenn hvor komplisert det er, og si det så på en enkel måte.»
Hemingway skriver om ferielivet. Om å drikke café au lait og champagne til frokost og ligge med to kvinner samtidig. Alle burde lese denne i ferien.
Til personer som syntes det er slitsomt å være med andre: Michel Houellebecq, «Muligheten av en øy»:
«Hva kunne to menn egentlig snakke om, når de hadde nådd en viss alder? Hvilke grunner kunne to menn finne for å være sammen, bortsett fra hvis det var snakk om en interessekonflikt eller hvis de hadde et felles mål (styrte en regjering, bygge en motorvei, skrive et tegneseriemanus, utrydde jødene)? Når man har nådd en viss alder, er det åpenbart at alt er sagt. Hvordan kan et prosjekt som i seg selv er så innholdstomt som det å være litt sammen med hverandre, overhodet ende i noe annet enn kjedsomhet, forlegenhet eller til syvende og sist fiendtlighet?»
Til dem som ønsker en bok de ikke kan legge fra seg: Haruki Murakami, «Elskede Sputnik»:
«Det er enkelt å kritisere mennesker man ikke kjenner. Godt føles det også.»
Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.
Enda flere lesetips? Da foreslår vi disse artiklene:
