Norge kan unngå å havne i det britiske uføret ved å holde seg utenfor EU | Bjørn Stærk

  • Bjørn Stærk

Et fredelig Europa med åpne grenser kan bygges gjennom kjedelige enkeltavtaler. I stedet har overmodige EU-politikere bygget et luftslott velgere i alle land kan samle seg om å hate.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

Sykepleieren kommer inn på rommet til samboeren min, og gir henne et skjema for forsikringsinformasjon.

Det står ikke så dårlig til med henne. Hun har bare oppsøkt en lege som synes symptomene hennes er skumle nok til å henvise henne til akutten. Så da hiver vi oss nervøse inn i en taxi. Jeg brøler til sjåføren når han prøver seg på en «øh, jeg tar bare kontanter i dag»-svindel ved inngangen til Ullevål sykehus. Han tar visst kort likevel.

Så får jeg for første gang se sykehusmaskinen i full sving. Triage (pasientsortering, red.anm.) på akuttmottaket. Overlevering til spesialister. Sengetrilling gjennom korridorene i Ullevål-labyrinten. Stadig nye som overtar, gjør sitt, og blir borte.

Det er både forvirrende og betryggende på én gang. Du aner omrisset av en maskin du ikke forstår. Varsomt, men bestemt, skyfler den deg frem mot målet.

Et døgn senere spytter maskinen ut det kjedeligste og beste svaret den kan gi:

Falsk alarm. Det er ikke alvorlig. Hun kan reise hjem.

Innvandrer og utenfor systemet

Men noen må betale for moroa, og det blir ikke Norge. For Megan er en innvandrer. Hun har ikke begynt i jobben sin ennå. Hun har ikke fødselsnummer. Hun står utenfor folketrygden, det store Systemet som omslutter oss innfødte.

Heldigvis for henne er hun en innvandrer fra et EU-land. Sykepleieren kopierer helsekortet hennes, og vipps så er regningen på vei til hjemlandet.

«Er alt ok med betalingen?» spør jeg, for å være sikker. Jeg vet jo hvordan dette er ment å fungere.

Visjonen er at EØS-borgere skal ha full tilgang til nødvendige helsetjenester i Norge, til omtrent samme pris som for nordmenn.

Men i praksis er det mer komplisert. For eksempel møter de stengt dør hos allmennlegen.

EØS-borgere har rett til time hos allmennlege, til litt høyere pris. Men hvis du ringer til et vanlig legekontor og sier at du ikke har fødselsnummer, legger de på. Legene synes papirarbeidet er mer bryderi enn det er verdt.

Det finnes leger som gjør unntak, og ryktene om dem sirkulerer i expat-miljøet. Men for mange ferske EU-innvandrere i Norge, består helsehverdagen av lange timer på legevakten, eller dyre timer på et legekontor utenfor fastlegeordningen.

Kompliserte helseregninger

Også for sykehusopphold er praksis mer komplisert enn visjonen. Storbritannia og Norge er nemlig enige seg imellom omikke å sende helseregninger til hverandre for det andre landets borgere, bortsett fra når et sykehus i det ene landet henviser en pasient til et sykehus i det andre landet.

Så antagelig ender regningen opp i Norge likevel. Men det er ingen grunn til å irritere seg over utlendinger som bruker opp det norske helsevesenets tid og penger. Besøket veies opp av tilsvarende norske sykehusopphold i Storbritannia.

Det hadde vært verre hvis hun hadde blitt syk i Spania. Der får hotellansatte, taxisjåfører og politifolk betalt for å lure turister til å besøke sykehus som ikke omfattes av helsekortet. Sykehuset overlater så regningen til pengeinnkrevere i turistens hjemland.

Og i Hellas har det offentlige helsetilbudet forfalt etter gjeldskrisen. Da hjelper det ikke at du har krav på de samme helsetjenestene som innfødte.

Alt dette slipper vi å tenke på. Vi viser bare det europeiske helsekortet. Så reiser vi hjem.

EU-pass en verdifull eiendel

Samme dag har britiske velgere besluttet å melde Storbritannia ut av EU, unionen som har forhandlet frem dette velmente, men uperfekte systemet.

«Fucking hell», er Megans reaksjon når hun våkner til nyheten. Hun er en av 1,3 million briter som gjør aktiv bruk av EUs indre marked. Tidligere jobbet hun i Tsjekkia. Nå bor hun i Norge. Alt som skulle til var en kjapp tur innom politiet.

For henne er EUs indre marked først og fremst noe som ikke er der. Ingen strenge oppholdskrav. (Jobbsøkere kan oppholde seg i Norge nærmest på ubestemt tid, så lenge de tar en dagstur i utlandet hvert halvår.) Ingen som sier stopp når du vil slå deg ned i et annet land.

Og ingen som sier «vent nå litt» når legen i Norge sender deg til sykehuset.

Storbritannia må nå prøve å forhandle frem nye avtaler som kan erstatte de gamle. Kanskje blir de like gode. Men det vil ta tid, og i mellomtiden må de som har tatt EU for gitt, leve med usikkerheten.

Megan håper at hjemlandet Skottland vil bryte ut av Storbritannia og bli værende i EU. Hun vil også forsøke å skaffe seg irsk pass, gjennom bestemoren fra Dublin. En venninne av henne som også jobber utenlands tror hun kan skaffe seg tysk pass. Et pass kan symbolisere luftige ting som identitet og nasjonalfølelse. Men disse britene ser på et EU-pass som en verdifull eiendel. Det åpner dører.

Politikk som luft

Politikk består av luft og jord.

Luft er ordene som svever høyt over oss. De betyr lite på egen hånd, men har en stor evne til å fenge. Åpenhet, frihet, mangfold, selvråderett, demokrati.

Dette er en slags virtuelle ord. Å bruke dem er som å logge inn på et onlinespill som World of Warcraft eller Facebook. Det er trygt å gjøre det i moderasjon, men hvis du tilbringer livet ditt der har du forlatt den virkeligheten andre lever i.

Når politisk interesserte lever på ren luft, blir de politiske idioter.

Du kjenner dem igjen på at de nesten bare snakker i luftige fraser som: «EUs fire friheter har gitt oss et mangfoldig og fredelig Europa.» «Selvråderetten vår trues av den udemokratiske makteliten i Brussel.»

Disse setningene behøver ikke være tomme for innhold, men de er tomme når de står alene, omgitt kun av andre luftige setninger og luftig statistikk. Hvis de ikke virker tomme for deg, er det et faresignal. Logg av onlinespillet, og kom deg ut i sollyset.

Politikk som jord

Jord er det hverdagslige. Det vi virkelig er opptatt av. Om du har en jobb eller ikke. Hvor mye du må betale for melken i butikken, eller for hotellet på ferie. Hvor lang tid du står i passkontrollen. Hva som skjer når du drar til sykehuset. Hvor mye du betaler for mobildata utenlands.

Lover er jord, når de håndheves. Motivasjonen bak loven er ofte luft, for eksempel en drøm om frihet, trygghet eller økonomisk vekst. EUs fire friheter er luft. Den tyske entreprenøren som bruker dem til å starte et firma i Nederland, er jord.

Det samme er kollisjonen mellom polske arbeidsinnvandrere og innfødte i en fattig bydel i England, og den rumenske tiggeren som sitter på et gatehjørne i Oslo. Briten som jobber utenlands, og legen som ikke vil behandle utlendinger. Den statlige kronen som bare kan brukes i én budsjettpost om gangen.

Luftige ord blir luftslott

Når du setter de luftige ordene sammen, får du et luftslott. Det nytter ikke å avskaffe luftslottene. Alt vi har og er, er knyttet til et luftslott. Folk er villige til å drepe og dø for luftslottene sine.

Mye av årsaken til EU-motstanden i Europa, er at tilhengerne av det ene luftslottet, EU, ble overmodige og trodde de hadde beseiret det andre luftslottet, nasjonalstaten. De red frem som Napoleon i Russland. Nå har de kollidert med en motkraft de ikke forstår. De reagerer med raseri og latterliggjøring, og viser dermed at de fremdeles ikke forstår.

Jeg synes nasjonalstaten er et greit luftslott. Jeg ønsker meg heller et Europa hvor uavhengige land samarbeider om frihandel, valuta og migrasjon, i det tempoet hver enkelt er komfortabel med, enn en europeisk føderasjon.

For meg virker det som enda ett av disse tvilsomme statlige moderniseringsprosjektene somtrekker rette linjer på et kart, uten å forstå det lokale terrenget.

Det var lov å håpe at EU-lederne visste hva de drev med. Men ved å dytte Tyskland og Hellas inn i samme valutaunion, har de demonstrert sin egen udugelighet.

Men nasjonalstaten er ikke mer «ekte» enn EU. De som snakker på vegne av «folk flest» mot «eliten i Brussel» er bare drømmere som bruker én type luft til å bekjempe en annen. Én statsvisjon kolliderer høyt oppe i luften med en annen statsvisjon.

Overmot fører til kaos

EUs overmot har fremprovosert en reaksjon i Storbritannia som blir ekstra kaotisk fordi EU har lagt alle eggene i samme kurv. Britene kan ikke bare oppheve de avtalene de liker minst. De må helt ut, og forhandle om alt på nytt.

Som nordmann har jeg ingen rett til å fortelle briter hvordan de bør forholde seg til EU. Det er ikke mitt skinn som står på spill.

Det er underlig hvor sikre kommentatorer i et land som selv står utenfor EU er på at britene har gjort noe dumt. Pundet falt, men børsene hentet seg raskt inn igjen.

Men det er trist at EU har tvunget britene til å velge mellom to radikalt ulike alternativer: Enten fortsette som før med en løsning mange avskyr, eller gå inn i et årelangt kaos av forhandlinger og usikkerhet.

Brussel-korrespondent i Daily Telegraph, Matthew Holehouse, skriver at EU kan bli nødt til å gi Storbritannia en dårlig avtale, for ikke å oppmuntre EU-skeptikere i andre land. Hvis det stemmer, kan brexit-velgerne ha gjort en stor tabbe.

Ingen nasjonalsanger for EØS

Men det betyr også at vi nordmenn bør føle oss heldige som har klart å holde oss utenfor EU, og i større grad har fått plukke de avtalene vi ønsker å ta del i.

Riktignok er også EØS en stor pakkeløsning, hvor du helst skal delta i alt. Vetoretten vår bruker vi knapt. Men pakken er mindre og mer jordnær. EU er et luftslott. Det er noe du skal tro på, som andre luftslott: Norge, flagget, demokratiet eller Gud. EØS er bare jord. Det vekker få følelser. Ingen skriver nasjonalsang eller tegner for EØS.

EØS kan være en god eller dårlig avtale. Det er uansett en udemokratisk avtale, hvor vi outsourcer mye av politikken vår til en union vi ikke har stemmerett i. Men det er fremdeles bare en avtale.

Å oppheve den ville vært dramatisk, men den kolliderer ikke med identiteten vår, og står derfor trygt.

Det er slik du bygger et stabilt og fredelig Europa med åpne grenser: Gjennom kjedelige enkeltavtaler. Helst bør de være demokratiske, men det som gjør EØS-avtalen stabil er at den ikke sikter for høyt. I stedet har overmodige EU-politikere bygget et luftslott velgere i alle land kan samle seg om å hate.

Jeg vet ikke hva britene burde valgt. Men Norge kan unngå å havne i det britiske uføret ved å holde seg utenfor EU. Så kan folk fortsette å krysse grensene frem og tilbake for å jobbe, uten å få livene sine dratt inn i en eller annen luftslottkrig.

Twitter: @bjoernstaerk

Få med deg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter