Denne skrekk-komedien kunne ikke bli villere. Så trakk pianisten frem kniven.

ANMELDELSE: Hylende svampemonstre, spøkelser i dusjen og synkronsvømmere. En klaverkonsert er ikke hva det en gang var.

Komponist og performancekunstner Trond Reinholdtsen ser fortvilet inn i kameraet.

Han bakser med et kaos av ledninger, partiturer og datamaskiner, mens han stotrer frem noen ord om heltesolisten, om notene og om «den rene musikalske idé».

Som en legemliggjørelse av det siste sitter en mann i hjørnet bak ham, kledd i et laken med påskriften ”GEIST”.

Vi må le.

Reinholdtsens ville fremstilling av «samtidsmusikk» blander modernistiske referanser, tekst, video, orkestermusikk, et selvspillende piano og en unnvikende klaversolist i et rasende sammensurium av desperat musikalsk utbrytervilje.

Spørsmålet gjaller i rommet – lattermildt, men likevel gravalvorlig:

Hva skal vi gjøre nå som vi har gjort alt?

Gammelt eller nytt? Ja takk, begge deler

Det er ingen original tanke. Den blir også bokstavelig talt hamret inn gjennom det timelange verket – på et tidspunkt går en musiker løs på et piano med slegge.

Vi reagerer, men kanskje mest med skepsis, for det har blitt gjort før. Trenger vi gå gjennom dette en gang til?

Samtidig er følelsen av «post-moderne forvirring» fortsatt smertefullt tilstede hos mange av oss. Det er vanskelig å velge retning når alt er like greit.

Som et fargerikt barne-TV for voksne lager Reinholdtsen en verden der den følelsen både utforskes med skrekk og ufarliggjøres med humor.

Hylende svampemonstre skriker for å komme seg ut av «den post-modernistiske hengemyra». Orkesteret reduseres til en parodi på seg selv gjennom forklarende tekster på storskjerm om musikalske klisjeer og konseptuell kunst.

Det er gøy – og vesentlig – selv om det kanskje ikke er så nyskapende.

Parodien når faktisk høydepunktet når verket er over.

Etter å ha brukt en time på aggressiv formkritikk gjennom å fjerne pianisten, inkludere komponisten og stille spørsmål ved orkesterets rolle, kommer både komponist, solister og medvirkende smilende frem for å ta applaus. Som en hvilken som helst klassisk komponist i et hvilket som helst konserthus.

Vi må le igjen.

Tar hun fingeren?

Forestillingen er gjennomført, ambisiøs og sjelden kjedelig, men likevel jeg tar meg selv likevel i å lengte etter et litt annet utgangspunkt for hele sirkuset.

Reinholdtsen går all-in med sitt omfattende, tverr-kunstneriske formspråk, og jeg tenker at den kunstneriske opplevelsen kunne blitt så mye sterkere dersom materien var mindre velkjent og selvkommenterende.

Det kommer særlig til syne mot slutten, når vi tror at forestillingen ikke kan bli noe særlig villere.

Under flygelet, foran kamera, drar pianisten opp en svær kjøkkenkniv, og for første gang føler vi virkelig at noe står på spill.

Det er skuffende fordi det understreker at målet fortsatt er å finne de ytterste grensene for hva som er greit – tross Reinholdtsens iherdige kritikk av nettopp det.

Situasjonen blir håpløs – er det ingen vei ut av hengemyra?

Dramatikken ender med at pianisten later som hun skjærer av seg fingrene, og viser bloddryppende hender opp mot kamera.

Vi smiler litt. Men det er jo til å grine av.