Restaurantanmeldelsen: Buldrende god mat på Bass

Nykommeren Bass på Grünerløkka er noe så sjeldent som en konseptfri restaurant. Og det er en kompliment.

Vår vurdering:

– Hva slags restaurant er dette egentlig? Gastropub? Mikrobryggeri?

Gjennom vinduene har vi sett at hjørnelokalene som tidligere har huset et par asiatiske take away-restauranter, ikke er til å kjenne igjen. Veggene er strippet ned til betongen, baren er bygget i kryssfiner, innredningen er rå og enkel. Møblene moderne, stilrene, svarte. Navnet Bass Oslo gir heller ingen signaler. På Facebook-siden deres står det bare «alle liker mat».

– Mat, altså, sier Willie.

Hva folkene bak Bass enn gjør, gjør de det med suksess. Kveld etter kveld er det stappfullt av gjester. Også langs baren, der folk uten bordbestilling kan få akkurat samme servering som ved bordene. Eller bare ta seg et glass, hvis det er det man vil.

Men det bør ingen nøye seg med, selv om vinkartet er velfylt, og bartenderen tilsynelatende er en djevel til å blande drinker.

For maten, altså. Maken har vi ikke fått. Ikke til de prisene. Ikke på et så røft sted.

Humor og ironi

Den høye, mørke servitøren virker litt skremmende i begynnelsen, nesten litt morsk. Han minner om en jeg ikke helt greier å plassere.

Menyen viser seg å være av den populære typen deleretter, først fem servitøren karakteriserer som snacks, dernest syv små hovedretter. Han anbefaler en to-tre-fire til hver for et fullt måltid. Så vi hopper over snacksen og tar alle syv. Den høye, mørke snapper med seg menyen før vi får studert vinlisten og sier bare at han skal finne en hvitvin som passer til hele syverrekken.

Den tyske Sylvaneren han kommer tilbake med er også en fulltreffer før maten kommer, mens vi sitter og ser på folk og interiør og prøver å finne en bås å plassere Bass i.

Det er ikke mye hjelp å hente i veggpynten. Willie tipper at hver og en av dem som jobber der har fått lov til å henge opp noe de selv liker, dermed er den ene fondveggen pyntet med et utrolig kitscy oljemaleri av hav i solnedgang, mens det i andre enden henger et verdifullt kunstfotografi av en Basset-hvalp signert Per Maning. Og øverst ved døren henger et stort portrett av Jerry Seinfeld og overvåker det hele.

Easy going gourmet

Og der kommer høy og mørk med de to første rettene, limemarinert kveite med avokadokrem og bakte neper med den italienske ansjos-sausen bagna cauda. I begge retter løftes de nydelige råvarene frem, i hvertfall hvis man som oss er litt forsiktig med ansjossausen.

– Dette er superenkelt og supergodt, sier Willie, og tusker til seg en bakt nepe til, enda han har spist mer enn sin del allerede. Akkurat det der er litt irriterende med deleretter, tenker jeg. Og det er som om høy og mørk hører meg, for neste rett får vi servert på hver vår tallerken:

Et nydelig stykke pannestekt makrell, med en dekonstruert agurksalat, dillolje og sennepsfrø. Smak av sørlandssommer i hver munnfull.

Silvaneren passer utmerket til. Flasken blir oppbevart i kjøleren bak disken, og servitøren passer ubedt på at glassene våre aldri er tomme. Men han driver ikke med småprat.

Da det drøyer litt vel lenge mellom rettene, tør jeg ikke klage. Jeg har kommet på hvem han minner meg om: the Soup-Nazi i Seinfeld.

Men hvorfor skulle vi klage? Stemningen på Bass er så uformell og easy going at man like gjerne, som damene på bordet bak oss, kan bli sittende og drikke drinker utover kvelden. Og servicen er også strålende hele veien.

Vi holder oss til hvitvinen, også til neste rett, knivkuttet biff tartar med cæsarsalat og -dressing. Også her er smakskombinasjonene fantastiske, men for oss hadde bitene med rått kjøtt hatt godt av en ekstra omgang med kniven, så de ikke ga fullt så mye tyggemotstand.

Geitost og kål

Vi vet det jo ikke, men nå nærmer vi oss måltidets absolutte høydepunkt, en drøm av en vegetarrett, en kombinasjon så kreativ og gøyal at man nesten må le: En florlett chèvre-krem servert med biter av smørstekt nykål og ristede pekannøtter i honning!

– Neste gang skal jeg komme hit alene, sier Willie. – Sette meg i baren, bestille et glass av denne vinen og denne retten. Det er alt. Helt perfekt.

Men i kveld fortsetter det. Med skiver av gravet and, reddik og syltet fennikkel. Også aldeles nydelig. Og avslutningen da. Ribbe servert med rabarbra. Selvfølgelig en herlig kombinasjon av fett, søtt og syrlig.

Vi dropper traktekaffen og tar heller et glass vin til dessertene, lakrisparfait med kirsebær og hvit sjokolade og limeterte med marengs. Begge er utmerkede, fantastiske smaker og nydelig kjøkkenhusflid. Det er ikke til å tro at den dyreste bare koster 50 kroner.

Den øvre delen av Løkka har ventet lenge på et skikkelig gourmetsted etter at Sult la ned i 2010. Med Bass er ventingen verdt det. Maken til spisested finnes ikke i hele byen.

• Lurer du på hvor du skal spise? Vi anmelder flere restauranter i uken. Du finner dem i Restaurantguiden