Disse orkideene hadde ikke klart seg uten sin usynlige bestevenn

Det finnes 40 ulike orkideer i Norge - og alle har en hemmelig hjelper.

Noen ganger trenger man litt hjelp fra andre. Som hvis du er en for tidlig født baby og må starte livet i en kuvøse. Sånn er det også med noen av de vakreste blomstene vi har, orkideene.

Mange orkidéfrø er ørsmå, nærmest som støvkorn. Det er fordi frøet ikke inneholder noen matpakke, slik andre planter har. Det er ingen opplagsnæring som spiren skal leve av til den har fått slått rot.

Orkidéfrøet er derfor helt avhengig av hjelp fra gode venner. I dette tilfellet såkalt mykorrhiza-sopp.

Dette underlige ordet, som du garantert staver feil de første gangene du prøver å skrive det, stammer fra gresk mykes, som betyr sopp, og rhiza, som betyr rot. På norsk kalles det rett og slett sopprot.

Sopprot-soppene legger seg som en hanske rundt (og delvis inni) plantenes røtter. De fleste av jordens planter har slike sopphansker, eller kanskje burde vi heller kalle dem tåsokker, på røttene sine når de blir store.

BFF: Best friends forever

Det spesielle med orkideen og dens sopprot-venner er at forholdet starter så tidlig.

Soppen pakker det fnugglette orkidéfrøet inn i en slags kuvøse av myke sopptråder.

I denne kuvøsen forsynes det lille hjelpeløse frøet med både vann og næring i starten, til det har dannet egne røtter, stengel og blad.

Bare gjennom dette tette samarbeidet kan frøet bli en voksen, vakker orkidé.

Hos noen orkideer varer forholdet livet ut. Forskere som studerte en amerikansk slektning av vår norske knerot, fant at den bare hadde én sopp-bestevenn av gangen – altså ett individ av én art – og disse ble bare nødig byttet ut. Selv om soppen antagelig ikke får stort igjen for hjelpen, i motsetning til i andre sopprot-planteforhold.

Underlige, vakre og ulike

Med sine 25.000 kjente arter er orkidéfamilien den største i planteriket. Faktisk er hver tiende planteart på kloden en orkidé.

Orkideer er underlige, vakre og høyst ulike. Kanskje kjenner du dem best fra blomsterbutikken, der du for et par hundrelapper kan få en hvit eller lilla variant fra fjerne tropiske strøk.

De fleste orkideer er nettopp tropiske, men selv i vårt karrige land klamrer snaut 40 ulike arter seg fast i skrinne skoger og på kalkrike knauser. Noen er storvokste og slående vakre i gul eller rødrosa fargeprakt, som marisko eller brudespore. Andre er små og beskjedne i all sin blekgrønnhet – som knerot eller tveblad-artene.

Omtrent halvparten av de norske artene er truet eller nær truet av utrydding.

Deres underjordiske bestevenner, derimot, er omtrent like usynlige som Skybert. De lager sjelden fruktlegemer (altså soppens ‘blomster’, som vi ser over jorden – slik som en kremle eller en kantarell), og det må DNA-analyser av jorden til for å lokke dem frem på artslistene. Til gjengjeld har sopprot-soppene de vakreste slektsnavn, som Tulasnella og Tomentella.

Orkideenes kompis-sopper

Mange orkideer er sjeldne og trues av at levestedene forsvinner. En amerikansk studie så på tre ulike orkideer, alle truet i en eller flere delstater. Forskerne ønsket å forstå hva som påvirket forekomst av sopp-komponenten i forholdet, og sådde orkidéfrø i ung (50-70 år) og gammel (120-150 år) skog.

Det viste seg at skogens alder var viktig for om orkideene spirte.

Mye av dette var fordi orkideenes sopp-venner syntes å foretrekke gammel skog: Flere ulike sopparter var til stede, og dessuten var det var fem til tolv ganger mer av dem her, enn i ungskogen.

Samtidig testet de om det hjalp på spiringen å legge døde blader og død ved på overflaten. Store mengder død og råtnende ved i ulike størrelser og grader av nedbrytning er viktig for å holde på fuktigheten og for å bedre næringsforholdene i jorden – og er nettopp noe av det som skiller en lite påvirket skog fra en moderne industriskog. Mere råtnende ved og blader var da også positivt for forekomsten av orkideenes kompis-sopper.

Derfor er gammel skog viktig

Dermed kan vi legge nok en studie i stabelen av artikler som dokumenterer hvorfor gammel skog, med alt sitt synlige og usynlige artsmangfold flettet sammen i finurlige samspill, er verdt å ta vare på.

I dag er bare 2,4 prosent av skogen i Norge eldre enn 160 år, til tross for at både gran og furu teller sine levealdre i hundreår.

Det blir smått med sopp-kuvøser til små orkidéfrø av slik skogforvaltning.

Teksten også er publisert på kollokvium.no.

Anne Sverdrup-Thygeson er professor i biologi ved Norges miljø- og biovitenskapelig universitet og vitenskapelig rådgiver i Norsk institutt for naturforskning. Hun forsker på skogens biologiske mangfold, hvordan vår bruk påvirker artene og naturgodene vi får. Hun har en forkjærlighet for insekter og alt liv i levende og døde trær. Mer på Sverdrup-Thygesons hjemmeside.

Flere spennende saker fra Aftenposten Viten:

Ic ascie þe, hwæt hæfst þu weorkes - slik så engelsk ut for tusen år siden

Hvert år dør 1500 av tarmkreft. Dette er undersøkelsene som kan gjøre at færre dør av sykdommen.

Ja, det ER mye veps i år, men her er en god nyhet

Kvifor får du akkurat fem fingrar? Svaret kjem frå både fuglar og fisk.