I det siste har det kommet kritikk på at politiet ikke rykker ut på enkelte hendelser. Som politimester er jeg ikke glad for denne kritikken, men jeg forstår at den kommer.

Over hele Norge gjør politiet vanskelige vurderinger og prioriteringer hver eneste dag. Her i Finnmark er det først og fremst geografi og vær som er annerledes. Vi er få folk og vi bor langt fra hverandre.

Politiet må alltid prioritere fra sak til sak, ut fra hvor alvorlig den er og hva som er strengt nødvendig. For å få ressursene til å strekke til, ligger terskelen for at politiet skal rykke ut høyere enn vi skulle ønske. Det må likevel ikke herske tvil om at politiet kommer ved hendelser der liv er direkte truet eller hvor det er umiddelbart behov for politiet, selv om det ut fra våre avstander noen ganger kan ta noe tid.

Det snakkes på sosiale medier om at det «lokale» på stedet politiet kunne ha rykket ut. Det er dessverre ikke alltid så enkelt. Arbeidstidsbestemmelsene legger sterke føringer for hvordan vi «utnytter» politifolkene våre. Vi må ha minst seks tjenestepersoner på ett sted for å ha en beredskap som kan være på vakt hele tiden. Det får vi neppe mulighet til, og det er heller ikke alltid sikkert at det ville være den beste måte å prioritere på.

Om vi skal yte en like god polititjeneste i Finnmark må vi ha flere politifolk per tusen innbyggere enn andre steder med et annet befolkningsgrunnlag. Det er likevel urealistisk å tro at politiet kan være rett i nærheten til enhver tid, samme hvor mange politifolk vi får. Det vil alltid være situasjoner der politiet må prioritere ikke å komme, eller der det tar tid før politiet kan komme. Slik er det også ellers i landet.

Mitt oppdrag er å utnytte politiressursen på best mulig måte for samfunnet og befolkningen. En økonomisk realitet er også at politidistriktene har fått store effektiviseringskutt de siste årene, samtidig som stor del av midlene som vi får er øremerket. Det gir stramme budsjetter og mindre handlefrihet. Det krever beinhard prioritering å finne den rette balansen mellom vakt og beredskap, etterforskning og forebygging. I Finnmark er det politipatruljen, dvs. de samme folkene som utfører alle disse oppgavene i førstelinjen.

I Finnmark har vi jobbet mye med vold i nære relasjoner og seksuelle overgrep mot barn. Vi legger ned mye arbeid i tilrettelagte avhør, der vi over lang tid nå har hatt flest avhør per tusen innbygger i landet. Det krever tøff prioritering, men jeg er ikke tvil om at det er riktig.

I forrige uke fikk vi dom i den største narkotikasaken i Finnmark noensinne, der hovedmannen ble dømt til 10 år i fengsel. Vi har brukt store ressurser på dette siden 2015, og vi har måttet prioritere hardt. Jeg håper at Finnmarks befolkning ser verdien av at politiet jobber med å bekjempe denne typen alvorlig kriminalitet som er veldig skadelig, særlig for våre barn og unge.

Saker som denne håper jeg at vi får flere av. For å få det til, må vi ha bedre informasjon om hva som skjer i lokalsamfunnene. Politiet skal planlegge sin tjeneste ut fra hvor kriminaliteten skjer og forsøke å forebygge kriminalitet ved sin tilstedeværelse, og gjennom nært og målrettet samarbeid med kommuner og andre.

I dag står vi midt i politireformen. Vi har valgt en desentralisert ledelse og organisering. Det gir oss noen utfordringer og er ikke nødvendigvis den mest økonomiske løsningen. Vi tar faktisk hele distriktet i bruk, samtidig som vi utnytter teknologien for å overvinne avstanden der vi kan. I Finnmark flytter vi ikke folk, men vi flytter først og fremst oppgaver. Det gir oss mulighet til å opprettholde en bedre bemanning og beredskap på mindre steder enn oppgavene lokalt skulle tilsi.

Vi får nå endelig på plass en del etterlengtede fellesfunksjoner som felles straffesaksinntak, felles etterretning, politikontakt og politiråd og felles tjenesteplanlegging, for å nevne noen. Fellesfunksjonene skal støtte det lokale politiet og politipatruljen på de ulike fagområdene, slik at kvaliteten på polititjenesten heves. Vi begynner å se at noen av disse endringene på sikt vil bære frukter.

Det å drive fram en så omfattende endring som vi gjør i politiet nå er ikke gjort ved å vri på en bryter. Det handler om å få organisasjonen og individer til å jobbe på en annen måte. Det tar tid, og endringsarbeidet vil fortsette i årene framover. Jeg er overbevist om at det samlet sett vil gi en bedre polititjeneste for befolkningen i Finnmark.

Ellen Katrine Hætta

Politimester