Jehovas vitner mener jula er en hedensk skikk. Men de koser seg med julemat likevel.
– Det er jo mat som selges i butikkene før jul og som selvfølgelig vi også handler inn. Så, ja vi spiser pinnekjøtt, hvorfor skulle vi ikke det, spør forkynner John Christer Monsen, som vi treffer i Rikets sal på Aronnes, sammen med kjæresten, 19 år gamle Austine Sibayan.
Slutt på jula
John Christer og Austine er fra hver sin kant av landet, henholdsvis Egersund og Kirkenes, men har funnet tonen i menigheten til Jehovas vitner i Alta. En menighet bestående av 42 aktive forkynnere. En av dem er vetaren Hartvig Mienna, oppvokst i Cuovddatmohki mellom Jergul og Suossjavri.
– Min mor Inga er fra Tverrelvdalen, og begge foreldrene mine var medlemmer av statskirka da vi vokste opp, sier 59-åringen, som også stiller opp til intervju for lokalavisa
Da Hartvig var 13 år gammel var det slutt på juletre og julegaver i huset på vidda. Moren var omvendt til Jehovas vitner. Og Jehovas vitner feirer ikke jul, en skikk de anser som hedensk.
– Jeg savnet ikke julefeiringen, bedyrer Mienna, på direkte spørsmål fra Altaposten om hvordan dette opplevedes for en guttunge.
– Jeg hadde noen tanter og onkler som fortsatte å kjøpe julegaver en periode, så overgangen var ikke så stor. Min far var heller ikke negativ til at vi sluttet å feire jul. Det betød at man slapp mye stress, sier forkynneren.
Jula er et jag
Heller ikke ungdommene vi møter føler at det å ikke feire jul medfører vanskeligheter. Ei heller da de var mindre.
– Nei, mine foreldre brukte å ta meg med til syden i juleferien, og det synes jeg var veldig fint. I tillegg fikk jeg gaver hele året. Og da visste jeg at denne gaven får jeg fordi noen har tenkt på meg akkurat nå, og ikke bare fordi det er noe man må kjøpe til jul. Dette var noe andre misunte meg, forteller John Christer.
– Jula har utviklet seg til et kommersielt jag og jeg er bare glad jeg slipper være en del av det, sier Austine.
Mindre skremsler
Ifølge Mienna studerte moren Jehovas lære nøye før hun fant ut at dette var en religion hun følte stemte bedre med det som står i bibelen.
– Da jeg var liten snakket de voksne mye om himmel og helvete, og om at hvis man ikke var snill gutt kom man til helvete. Hos Jehovas vitner snakker vi om paradiset og om at jorda en dag skal bli til et paradis. Ikke ulikt det jeg vokste opp med. Et liv i pakt med naturen, hvor man kan fiske og gå på ski. Så hvorfor komme til himmelen, når vi har det så bra på jorda, spør Mienna smilende.
– Mindre skremsel og mer lystbetont?
– Ja, jeg vil ikke snakke ned noen andre religioner eller trossamfunn. Vi har mange gode samtaler med forskjellige trossamfunn, men for meg er det som Jehovas vitner står for det rette, sier han og får anerkjennende nikk fra de to ungdommene i salen.
– Vi i Jehovas vitner tror ikke at Gud skal pine mennesker og det står ikke i bibelen at mennesker skal komme til helvete. For meg gir Jehovas vitner tilfredstillende svar på de store spørsmålene i livet. Eksempelvis hva som skjer med oss når vi dør, sier Austine.
– Hva mener dere skjer?
– Jesus sammenligner døden med søvn. Det er som et talglys. Når det blåses ut er det ikke noe mer, sier Austine.
– Men Jesus har makt til å vekke de døde til live igjen. Både de rettferdige og de urettferdige, står det i bibelen, føyer Hartvig til.
– Jeg leser at Jehovas vitner mener jordas undergang er nært forestående?
– Jorda vil ikke gå under, men det er det onde menneskesamfunn som vil bli fjernet. Det står i bibelen, sier John Christer, mens Hartvig sier at man ikke har en nøyaktig tidsangivelse, men at «vi lever i det bibelen sier i de siste dager for denne onde tingenes ordning».
– Jorden skal forandres til et paradis, sier John Christer, mens han blar i den sorte bibelen, som er en litt annen bibeloversettelse enn den man finner i Den norske kirke.
Sterilt lokale
Jehovas vitner har ingen prester, alle står likt under Gud. Menighetslokalene er uten utsmykninger, noe Rikets sal på Aronnes også vitner om. Lukta i rommet er ren og steril. Ikke ulikt interiøret. Veggene er kritthvite, gulvene har lysebrune fliser, stolradene er lysegrønne. Her er ikke èn ting som minner om at det bare er seks dager igjen til julaften. Jesus fødselsdag.
– Det opereres med at Jesus ble født den 25. desember, men dette er ikke rett. Jesus var 33,5 år gammel da han døde. Og han døde i påska, som normalt er i mars/april. Regner men ett halvt år fra det kommer man til september. Så 25. desember er bare en dato som er satt av praktiske årsaker, hevder Mienna og viser til en artikkel i det populære magasinet «Historie», som underbygger dette.
Ekskluderer utbryterne
Jehova er navnet på bibelens Gud og når man googler Jehovas vitner finner man blant annet at de står for et sterkt samhold, men at ekskluderingen er nådeløs hvis man velger å bryte ut. Austine og John Christer bekrefter at dette til en viss grad stemmer.
– Har man en gang vært gjennom voksendåp og gitt et høytidelig løfte til Gud om at man vil tjene ham, så er det ikke bra å bryte dette. Men hvis man ikke har valgt å bli Jehovas vitne i det hele tatt er det greit. Vi fordømmer ingen, sier ungdommene. Hartvig legger til:
– Man blir heller ikke automatisk ekskludert uten grunn. Hvis man fortsetter å praktisere synd, selv om man har fått all den hjelp som er blitt gitt, så er eksklusjon en siste utvei. Eksklusjon praktiseres i politikken og idretten og i andre sammenhenger, fordi noen har brutt reglene.
Austine og John Christer kommer fra familier der en eller begge forledrene er Jehovas vitner. De avviser likevel at de har følt seg presset til å følge i samme fotspor.
– Nei, dette var et veldig aktivt valg fra min side. Jeg leste og satte meg ordentlig inn i hva Jehovas vitner står for før jeg valgte å la meg døpe, forklarer Austine.
Imot blodoverføring
Jehovas vitner er i likhet med mormonerne kjent for å gå fra hus til hus. Og ikke minst er meninghetsbladet Vakttårnet, hvor paradiset er tegnet i nydelige og sterke farger, sentralt.
– Budskapet vårt er veldig gledesrikt, medgir John Christer, mens Austine legger retorisk til:
– Hvem ønsker seg ikke en verden uten bekymringer, uten problemer?
Et kontroversielt standpunkt som Jehovas vitner har fått mye kritikk for er at de nekter blodoverføring. Ifølge bibelen anser Gud blodet som hellig og ber mennesker om å avstå fra dette.
– Hvordan kan dere forsvare dette, hvis det eksempelvis står om å redde livet til et barn?
– Jeg har ikke hørt at noen leger har avstått fra å redde livet til et barn. Legene kan ta fra forledrene foreldreretten midlertidig i visse tilfeller. Men forøvrig er legevitenskapen kommet langt og man har i dag alternative metoder til blodoverføring, eksempelvis saltoppløsning, plasmaekspandere som ikke inneholder blod osv, sier Mienna, som forteller at både UNN i Tromsø og Hammerfest sykehus i større grad enn tidligere aksepterer at voksne Jehovas vitner ikke ønsker blodoverføring.
– Hvis foreldre tillater blodoverføring til sitt barn, vil de da bli ekskludert av menigheten?
– Det er Gud som dømmer. Ikke menneskene, svarer John Christer.
– Bibelen viser til at mange har fått tilgivelse. Eksempelvis David, da han begikk alvorlige synder men angret, føyer Hartvig til.
Døra i fleisen
Nedslagsfeltet til Jehovas vitner i Alta er i tillegg til selve Nordlysbyen, Kautokeino, Loppa og deler av Nord-Troms. Mange tusen potensielle nye vitner med andre ord. Men langt fra alle setter pris på besøk av forkynnerne, om de er aldri så velkledde og høflige.
– Folk lever hektiske liv og de har ofte ikke tid å ta imot oss eller lytte til oss. Men stort sett er altaværingene trivelige og det hender ofte at vi blir invitert på kaffe. I dag ble jeg til og med invitert inn på middag, sier Hartvig.
Opp gjennom årenes løp har det imidlertid vanket mer enn bare kaffe og middag. Hartvig Mienna har som andre forkynnere fått både saftige gloser slengt etter seg og måttet tåle å få døra i ansiktet mer enn en gang.
– Hvis vi hadde latt det gå inn på oss hadde vi sluttet med dette for lengst, humrer han, mens de unge sier at de har rustet seg mentalt for det som måtte komme og at de aldri faller for fristelsen til å være ufine tilbake. Mienna utdyper viktigheten av å vende det andre kinnet til:
– Selv om noen skjeller oss ut så beholder vi roen, og det er det beste. Det har hendt at folk som først har vært rasende har bedt om unnskyldning etterpå.
Eneste som ikke banner
Mienna er i dag ikke i lønnet arbeid, men i nesten 30 år har han jobbet i reindriftsforvaltninga. Austine er lærling på Østlyngen bakeri og John Christer jobber på et bilverksted i byen. Han medgir at han er en sjelden blomst i det maskuline miljøet.
– Man blir jo lagt merke til når man er den eneste som ikke banner og forteller grove vitser, sier rogalendingen, som unektelig ser ganske prektig ut med dress, slips og nystriglet hår.
– Vi har pyntet oss litt ekstra for avisen, ler 22-åringen, og kikker bort på Hartvig som har valgt samme kleskodeks.
– Driver dere med forkynning på arbeidsplassen?
– Nei, vi får lønn for å gjøre jobben vår og det sa faktisk sjefen min til meg da jeg startet. Det ville uansett være utenkelig å bruke arbeidstida til det. Men selvfølgelig, i matpausene svarer jeg jo hvis noen spør, sier den unge forkynneren, som er stolt av å være Jehovas vitne.
– Jeg får positiv respons når jeg forteller at jeg er Jehovas vitne. Mange har fortsatt respekt for bibelen og er nysgjerrig på den, sier Austine, før hun legger til:
– Men det er helt klart en utfordring å skille seg ut.
– Med full jobb må det da være slitsomt, ikke minst mentalt, og gå rundt å banke på dørene. Dere er jo som selgere?
– Ja, men hvis man er overbevist om at noe er sant, så vil man fortelle andre om det. Hvis jeg eksempelvis visste at nabolaget vårt skulle bli utsatt for en kata- strofe, ville jeg gå ut å be alle om å flykte sammen med meg, sier John Christer.
– Hver gang jeg har vært ute er jeg glad når jeg kommer hjem igjen. Det er uansett god medisin å få snakke om det som står i bibelen, mener Hartvig.
– Hvor ofte er dere ute og forkynner?
– Det må den enkelte kjenne på selv. Vi kan ikke jobbe 24/7. Det ville vært urimelig å forvente noe slikt. Man må lytte til kroppen, sier Austine, som forsikrer at det å være Jehovas vitne ikke er noen forsakelse.
– Nei, vi får tid både å gå på restaurant og på kino, sier hun smilende.
– Hva med venner? Er det bare fra menigheten?
– Det blir naturlig slik. Men til gjengjeld har vi venner fra hele Norge, og ja andre steder i verden også. Det er jo ikke bare i Alta vi har menigheter.
– Drikker dere vin eller er Jehovas avholds?
– Jeg skjønner ikke kristne som mener at vin er forbudt. Jeg nyter gjerne et glass vin, men alt med måte, sier Hartvig.
Slår av radioen
Både han og ungdommene gleder de seg til juleferie, nei, unnskyld ferie. For det er etterlengtet også for de som ikke feirer tradisjonell jul.
– Vi skal til Rogaland hvor resten av min familien skal få hilse på Austine, sier John Christian og ser stolt på kjæresten sin.
– Og jeg håper på mer snø slik at jeg får tatt meg en scootertur, sier Hartvig mens han smilende legger til:
– Jeg liker å stoppe opp ute i naturen og bare nyte stillheten. Også liker jeg å ta nordlysbilder.
To timer er gått. Menighetshuset er kaldt og samtlige gnir seg i nevene for å holde varmen. Undertegnedes penn begynner også å gå tregt, men vi må bare spørre om èn ting før vi tar farvel.
– Hva hvis Glade jul kommer på radioen når dere kjører herifra. Hva gjør dere da? Slår av?
– Ja, jeg gjør det iallefall, sier Mienna og ler:
– Det er ellers fort gjort at man begynner å nynne med.