Vi er for tiden midt i en kommunereform, og de fleste vet at forrige reform på dette området skjedde på 1960-tallet. Når det gjelder regioner er forhistorien annerledes. Journalistiske kommentarer og medieoppslag kan tyde på at vi trenger å minne oss selv på at forrige regionreform knapt er avsluttet.

På 1980- og 1990-tallet vokste det fram en felles europeisk bevissthet om regionenes betydning for samfunnsutviklingen, og begrep som «regionenes Europa» fikk fotfeste også i Norge. På denne tiden var det i første rekke Arbeiderpartiet som var eksponent for større regioner, gjerne omtalt som landsdelsregioner, mens Høyre og Fremskrittspartiet gradvis utviklet mer skepsis mot et selvstendig, folkevalgt regionalt nivå.

I løpet av 2000-tallet fattet Stortinget flere vedtak som i sum hadde stor betydning for det regionale nivå, men som pekte i vidt forskjellige retninger. Anført av Arbeiderpartiet vedtok Stortinget f.eks. å overføre sykehusdriften fra fylkeskommunene til staten fra 2001. Dette vedtaket alene fjernet to-tredjedeler av fylkeskommunenes aktiviteter.

Samtidig, og under vekslende regjeringskonstellasjoner, tillot man de ulike statlige etatene å utvikle sine egne regiongrenser helt uavhengig av fylkeskommunenes grenser. Slik fikk vi eksempelvis en nordnorsk veiregion og en nordnorsk skatteregion, mens andre statlige regioner i regi av f.eks. Husbanken eller Fiskeridirektoratet delte Nord-Norge i to eller tre, mens atter andre inndelinger plasserte sørlige deler av Nord-Norge sammen med Trøndelag, f.eks. tolletaten.

Parallelt med disse stille og ukoordinerte regionaliseringsprosessene i statens egne rekker, ble det også tatt initiativ til en formell regionreform der fylkeskommuner skulle slås sammen til større enheter. De mest ambisiøse så for seg Norge delt inn i fire landsdelsregioner (øst, vest, midt og nord) med betydelig indre selvstyre og ansvar for tunge velferds- og utviklingsoppgaver.

Men slik skulle det ikke gå. Ikke bare var det betydelige uenigheter mellom partiene på Stortinget, der Arbeiderpartiet ønsket større regioner, mellompartiene ville ha flere og mindre regioner, mens Høyre og Frp helst ville droppe det regionale nivået som sådan. I tillegg skar regionspørsmålet på tvers at partiinterne interesser, og så å si alle politiske partier hadde regionale politikere som hadde oppfatninger om egen region som avvek fra moderpartiets generelle politikk. Selv om et klart flertall på Stortinget sannsynligvis så behovet for endringer på det regionale nivå, var den politiske situasjonen fastlåst.

Den ti år lange og intense regiondebatten kulminerte for Stortingets del i en «Forvaltningsreform» gjeldende fra 2010. Denne reformen la ikke opp til sammenslåinger av fylkeskommuner, men tilførte fylkeskommunene noen nye oppgaver, og understreket fylkeskommunens rolle som regional utviklingsaktør.

I fjor ble fylkeskommunenes framtid, gjennom et stortingsforslag fra Venstre, en integrert del av den pågående kommunereformen, og nye og større regioner diskuteres på ny. Diskusjonen så langt kan tyde på at den mislykkede prosessen som formelt ble avsluttet for bare seks år siden allerede er glemt.

Men det er egentlig lite som er nytt siden forrige gang, og lite tilsier at de vil ha større suksess nå, de som argumenterer for større regioner. Høyre og Frp, som sitter på regjeringsmakten, ønsker fremdeles å avvikle det folkevalgte regionale nivået, og ingen klare løfter om nye og større oppgaver til regionene har så langt blitt presentert fra regjeringens side. Legg til at vi befinner oss nært et stortingsvalg der valgkretsene tilsvarer de nåværende fylkeskommunene, og sannsynligheten for at Stortinget tør å trosse vedtak gjort i landets fylkesting er forsvinnende liten.

I dette lys er det god grunn til å se på forslag om en felles Vestlandsregion, Viken-region eller en nordnorsk region som spill for galleriet, som nok har sine entusiastiske tilhengere, men som ledende politikere innerst inne ikke tror vil overleve den politiske behandlingen i de aktuelle fylkesting. I skrivende stund er det allerede klart at Møre og Romsdal ikke ønsker en Vestlandsregion, at Akershus og Oslo ikke ønsker å gå inn i Viken, og at Finnmark ikke ønsker en nordnorsk region.

Ikke engang Aust-Agder ligger an til å stemme for sammenslåing med tvillingen i vest. Basert på erfaringene fra forrige runde er det liten grunn til å tro at Stortinget tør å utfordre fylkeskommunenes egne vedtak.

Til dette kan man innvende at en den allerede vedtatte Trøndelagsregion viser ny vei. Men dette er en region med begrenset overføringsverdi til andre områder, med Trondheim som ubestridt sentrum, relativt korte avstander og med et tett integrert arbeidsmarked. Og for i det hele tatt å få til en felles Trøndelagsregion har man måtte ty til drastiske organisasjonsløsninger gjennom å plassere den politiske og administrative toppledelsen i hver sin by. Om dette gagner Trøndelag gjenstår å se – det er langt fra gitt.

Territorielle reformer er kompliserte og vanskelig å få til, ikke minst i et flernivå-demokrati som det norske. Av ulike grunner ser regionnivået ut til å være aller mest komplisert. Om dette er et problem beror på øynene som ser. Uansett er vi ikke alene. Nylig havarerte den pågående regionreformen i Sverige, og Danmarks regioner framstår som en verkebyll for skiftende regjeringer. Kan hende ligger det noe i den nordiske samfunnsmodellen som utfordres hver gang regioner settes på dagsorden?