Samlet for stillstand.

For så reaksjonære og konserverende er våre kulturarbeidere at de går sammen om å opprettholde det bestående.

Av hensyn til asylbarna vil Ole Paus nå stemme Kristelig Folkeparti. Av hensyn til egen lommebok går landets øvrige kulturarbeidere sammen om å bevare de rødgrønne.

Det gjør de med oppropet kulturkampen.no som ser ut til å være laget av reklameavdelingen til de rødgrønne. Budskapet er krystallklart – stem rødgrønt av hensyn til kulturbudsjettet. 1391 signaturer var registrert i går formiddag. Rolf Cato Raade, Pia Maria Føinum Øien og Endre Lund Eriksen er tre av «våre» som har signert.

Harde kår

Si hva du vil om Margaret Thatcher, men fart på den britiske musikkscenen fikk hun. Og det helt uten å yte en eneste pence til Sex Pistols, The Buzzcocks eller Clash.

Thatcher la ned underskuddsforetaket britisk gruveindustri og mye mer, med stor arbeidsløshet, nød og elendighet som resultat. For ikke å glemme aggresjon og forbannelse. Mye av denne aggresjonen fant utløp gjennom kulturen – og spesielt musikken.

Det ble musikk som herjet med Dronningen, og skremte vannet av de besteborgerlige. Det var nyskapende musikk som har påvirket band i alle år etter. Thatchers regime beviste til fulle at kulturlivet har en sentral rolle i ethvert samfunn. For ikke å glemme at ethvert samfunn har behov for kulturfolk som sier fra og våger å være i opprør til det bestående.

Ja til det som er

Så hvordan er det her i verdens rikeste land i 2013? Jo da, her går kulturaktørene sammen om kulturkampen.no og aksjonerer for å bevare det bestående. Forandring er tydeligvis et fyord for norske kulturfolk.

Men, det er klart – alle ber for sin syke mor. De siste årene har det trillet inn greit med penger på forskjellige kulturfelt. Det har gitt arbeid og inntekt til mange. Det er fullt ut forståelig at kulturarbeiderne går ut med et opprop for å bevare det bestående. Forståelig, men ikke særlig kreativt. Og ikke misforstå – selvfølgelig skal kulturlivet ha offentlig støtte. En prosent av statsbudsjettet er et fint mål.

Kunst på bestilling

Noe av det beste med kunst og kultur er at den gjør inntrykk. Den kan gjerne sjokkere og provosere. Som utstillingene med Tracey Emin, Louise Bourgeois og Damien Hirst gjorde da jeg så dem.

Det er sjeldent jeg lar meg sjokkere eller provosere av norske utøvere. Min teori er at de rett og slett er for snille. Snille og bundet til masten av det offentlige som deler ut midler med hard hånd og etter spesifikke kriterier. Er du ikke innenfor de godkjente offentlige rammer, så synd for deg. Eller heldige deg.

For da er du en fri kunstner i alle fall. Da slipper du unna det å måtte skape kulturuttrykk som skal passe for barn og unge – som har vært et offentlig satsingsområde de siste årene, eller et prosjekt som passer inn i kulturskolen.

Vebjørn Sand og Marianne Aulie er favoritter å snakke stygt om i kunstnerkretser. De på sin side kan drikke sin champagne og konstatere at de gjør akkurat det de har lyst til å gjøre. De er frie.

Eller, så frie som de kan være når de er avhengig av markedskreftene. Sånn som Caravaccio også var – uten sammenligning forøvrig.

Null kritikk

Kultursektoren er gjerne en arena for samfunnsdebatt og samfunnskritikk.

Når det er samfunnet som betaler deg, så er det lett å tenke at det kan være litt av årsaken til mangelen på samfunnskritikk i kulturfeltet. Eventuelt det faktum at kultursektoren – ifølge Morgenbladets undersøkelse, består av nær 90 prosent rødgrønne.

Det er ikke mange til å refse det bestående når de alle er såre fornøyd med tingenes tilstand.

For kulturfolket bør en blåblå regjering følgelig bli en vitamininnsprøytning for å ta seg selv i nakken og bedrive samfunnskritikk.

Å disse Siv Jensen, må da være mer fornøyelig enn å prøve å være venn med Jens Stoltenberg hele tiden.