© Willy Martinsen

Satser heller på låter enn innspilling

En kommersielt lønnsom norsk musikkbransje forutsetter at rettighetene til musikken blir i landet, og det er ifølge forlegger Kai Robøle lettere å få til i forlag enn i plateselskaper. Men investorene kommer ikke før forlagene slår seg sammen.

Kalender

Orgelkonsert på Påskeaften: Kåre Nordstoga

30/03/2024 Kl. Kl,12.oo

Viken

Members Choice

06/04/2024 Kl. 20:00

Agder

Mangelen på privat kapital i norsk musikknæring er et tema som stadig oftere vender tilbake når bransjens økonomi diskuteres.
De siste månedene har temaet vært oppe både under næringens møte med kulturminister Linda Helleland i Tanken i Sandvika, og blitt diskutert i en bredere sammenheng i Næringspolitisk råd for kulturell og kreativ næring, som la fram sitt første notat til henholdsvis nærings- og kulturministrene i juni.
Behovet for å diskutere fraværet av investorinteresse bunner ikke minst i misforholdet mellom den lave verdiskapningen i bransjen hjemme og norske artisters suksess ute i verden.
En ting er at bransjen er liten og svak i dag, men hvorfor ser ikke banker og investorer potensialet?
Det finnes nok av forklaringer på dette, ikke minst blant aktørene selv. Når de diskuterer seg selv deles det gjerne ut kritikk mot Innovasjon Norge, før resten av kritikken rettes innover som selvkritikk. (Vi er for små. Vi er ikke gode nok til å forklare omverdenen hvilke potensialer som ligger i bransjen, vi selger ut rettigheter til innspillinger for å oppnå internasjonalt gjennomslag for artistene.)
Det virker kanskje uklokt å gi fra seg eierskap til en innspilling som du har stor tro på. Årsaken til at det likevel ofte skjer ligger i at internasjonalt gjennombrudd krever samarbeid med en sterk internasjonal bransjepartner, gjerne et plateselskap.
Langtidsleie
– Denne partneren krever gjerne eierskap i masteren eller minimum en langvarig lisens, sier Kai Robøle, som har ledet både produksjonsselskap og plateselskap, men som nå konsentrerer seg om forlagsvirksomheten i Waterfall Music.
Han er ikke overrasket over at det er vanskelig å beholde masterrettighetene.
– Jeg har blitt konfrontert med at det må være verdifullt for oss å eie for eksempel masteren til M2M (Marion Ravn og Marit Larsen, red.anm). Mitt svar er at dette ikke er så verdifullt som man skulle tro når den er lisensiert til Atlantic Records til evig tid, og på relativt dårlige vilkår, for at de skulle ha insentiv til å prioritere prosjektet.

Mitt svar er at dette ikke er så verdifullt som man skulle tro når den er lisensiert til Atlantic Records til evig tid, og på relativt dårlige vilkår, for at de skulle ha insentiv til å prioritere prosjektet.

Lettere i forlag?
Robøle har større tro på at det er mulig for norske aktører å beholde forlagsrettigheter (dvs. rettigheter i låtene) enn masterrettigheter (rettigheter i innspillinger).
– Hvis vi skal bygge næring og øke eksporten, må vi ha rettigheter på norske hender. Det er mye mer sannsynlig at vi greier å beholde rettigheter på forlagssiden enn på mastersiden. Ved å gi fra deg masterrettigheter kan du kanskje skaffe deg musklene som skal til for å løfte en artist ut i verden. Forlagsjobben kan lettere gjøres fra Norge, blant annet fordi den er mindre resurskrevende.
Robøle er med å utvikle artister uten å bry seg om Waterfall blir sittende med masterrettigheter eller ikke.
– Ofte signerer artisten direkte til andre selskaper på mastersiden, selv om vi har vært med på utviklingen frem mot en ferdig master.
Aller helst vil Waterfall at artisten skal eie masteren selv. Ofte er det nødvendig å få med en lisenstaker – som “leier” andeler i en innspilling for å få andel av omsetningen underveis – som kan være med å markedsføre og distribuere artisten internasjonalt. Robøle prøver likevel å passe på at artisten skal kunne få masteren sin igjen i fremtiden.

Ida Jenshus Foto: Kim Ramberghaug


– Både bandet Alfred Hall og artisten Ida Jenshus er eksempler på artister hos oss som eier sine egne mastere.
Men, som Robøle sier, “hvis du vil ha et stort selskap til å bruke my tid og resurser på artisten, så får du dem ikke til å ta en liten cut og så gi tilbake lisensen om tre år. Det er et styrke og balanseforhold som gjelder her”.
Robøle viser til Sverige, og det faktum at musikkbransjen i øst er så mye sterkere enn den norske.
– Det er jo fordi de eier rettigheter, ikke minst i sterke forlag. De har aktivt sørget for at rettighetene ble igjen i Sverige, helt siden starten med Abba.

De har aktivt sørget for at rettighetene ble igjen i Sverige, helt siden starten med Abba.

Så legger han til, som det ofte gjøres når Sverige nevnes i diskusjoner om norsk musikkbransje, hvor lite suksesser som Kygo og a-ha genererer for norsk eksport, når rettighetene ligger i andre land.
Utrygt managerliv
Økt etterspørsel etter norsk musikk fører også til mer optimisme blant de som utgjør støtteapparatet bak artistene. Tidligere i år gjennomførte Music Norway en undersøkelse, som organisasjonen selv mener dokumenterer sterkere tro på fremtiden. Målt etter forventet aktivitetsøkning, blant annet behov for å benytte seg av praktikanter, kom managerne best ut, i følge Music Norway.(3 av 5 selskaper skal engasjere praktikanter hvert år. Størst aktivitet finner vi blant management, hvor 9 av 10 management ønsker å benytte seg av praktikanter i tiden som kommer.)
Også Robøle registrerer en vekst i managementsektoren, som han gleder seg over. Samtidig understreker han at denne posisjonen er risikabel.

Manager er en av de mest usikre posisjonene du kan ha, fordi du så lett kan skyves til side.

– Manager er en av de mest usikre posisjonene du kan ha, fordi du så lett kan skyves til side. Det er flott at norske managere skaffer seg internasjonal kompetanse, det er viktig for den norske bransjen og for norske artister, men selv har jeg ikke valgt å satse på management som forretningsmodell.
I det artisten begynner å få internasjonal suksess sparkes ofte manageren som hjalp dem dit. Dette er ikke bare et norsk fenomen, i følge Waterfall-sjefen.
Når også Waterfall Music likevel driver managementvirksomhet er det i følge Robøle for å utvikle forlaget.
– Vår managementvirksomhet er først og fremst en artistservice som vi yter mens vi jobber med å få gjennomslag for artisten der ute, for å bygge verdier på forlagssiden.

Alternativ musikkbruk vokser

I følge Robøle er det synkroniseringsinntektene, det vil si bruk av musikk i tv-serier, film og reklame, som utgjør de største inntektene for mange av Waterfalls artister.
Selskapet er andelshaver i TONO, en status som tilfaller medlemmer med avregning over tre ganger folketrygdens grunnbeløp årlig, det vil si 280 000 kroner. Det har ført Robøle inn som leder av TONOs fordelingsutvalg og som styreleder av Musikkforleggerforeningen.
Det er bare noen få av foreningens 33 medlemmer som kvalifiserer til andelshaver.

Næringspolitisk råd: Fra venstre: Elisabeth Sjaastad, Kai Robøle, Thorhild Widvey, Anne Gaathaug og Stine Helén Pettersen. Foto: Ketil Frøland / Kulturdepartementet

Næringspolitisk råd: Fra venstre: Elisabeth Sjaastad, Kai Robøle, Thorhild Widvey, Anne Gaathaug og Stine Helén Pettersen. Foto: Ketil Frøland / Kulturdepartementet (Foto: )


Det illustrerer godt hvor små forleggerne er hver for seg. Og her er vi framme ved det som kanskje er den engasjerte musikkdirektørens største kjepphest: Det ligger varige verdier i musikkforleggeri, men når aktørene er så små som de norske, så er også muligheten til å få investorer eller banker til å investere liten, og sjansen til å beholde rettighetene på norske hender små.
– Vi må prøve å få etablert noen større enheter for at vi skal kunne bygge musikkbransjen inn i fremtiden, sier Robøle, som også er medlem av det nevnte Næringspolitisk råd for kulturell og kreativ næring. Rådet er ikke minst opptatt av å legge til rette for en kobling mellom kulturbransje og finans.
Fra ti millioner og opp
Gjennom tidligere runder med investorer, samt videre vurderinger av mulighetene, konkluderer Robøle med at det er vanskelig å få investorer til å gjøre de forberedelsene og undersøkelsene som må til før en eventuell investering nærmer seg 8 -10 millioner kroner.
– Det er ingen liten jobb som ligger til grunn før en investor engasjerer seg. Han skal forstå et marked han ikke har vært inne i før, og de enkelte objektenes potensiale må analyseres. Da går du ikke inn i et enkeltmannsforetak med omsetning på to millioner. Først må du ha selskap som har omsetning og potensiale som gjør at det går an å gå inn med en så stor investering.

Da går du ikke inn i et enkeltmannsforetak med omsetning på to millioner.

Derfor vil Robøle at enhetene i musikkforlagsbransjen skal bli større.
– Kanskje flere av oss som driver forlag rettet mot populærmusikk burde gått sammen. Jeg snakker med folk i bransjen om dette, og selv om det absolutt er interesse for ideen, er det fortsatt for tidlig å konkretisere.
En sammenslåing innebærer ikke nødvendigvis at de små enhetene forsvinner. De kan i følge Robøle beholde profilen, omtrent som når et plateselskap har flere labeler under seg.
– Hver av enhetene behøver ikke å forsvinne. Tenk på de store plateselskapene med sine underlabeler, som vedlikeholder hver sin profil. En mulig modell er at flere forlag kunne gått sammen under en felles “selskapsparaply”.
Robøle understreker at store hiter ikke er noen forutsetning for å bygge verdier på forlagssiden.
– Hvis du har en stor katalog med mange opphavsmenn, kan du bygge store verdier selv om du ikke har en nummer en-hit. Dessuten er det god risikospredning å bygge større kataloger.
Voksende bransje ute
Spotifys økonomidirektør Will Page har beregnet den andelen av rettighetsavregninger som ender hos musikkforleggere globalt til 11 milliarder dollar (for 2014).
Et av hans poenger er at forlag og plateselskaper er mye likere enn man skulle tro, målt etter inntekter.
Men det er ikke bare i Norge bransjen trenger en ny orden.
Da den svenske ingeniøren Willard Ahdritz etablerte selskapet Kobalt i 2001 var det fordi han så store muligheter for en ny spiller med moderne og effektive it-systemer. Ahdritz har uttalt til International Business Times at ”musikkindustrien trenger en helt annerledes struktur for å fungere. Alle rørene er lekk. Du kan ikke bruke fem dollar for å tjene en”.
Fra å utvikle effektiv it har selskapet blitt en kjempe i musikkforlagsbransjen, selv om utgangspunktet var å administrere, og ikke eie rettigheter. Likevel viser Kobalt-eksempelet hvor interessante store kataloger kan være kommersielt.
Foreningen Ballade er eier og utgiver av redaksjonelt uavhengige ballade.no. Per i dag er NOPA, NKF, MFO og NMFF medlemmer i Foreningen Ballade

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.