Fra Rikskonsertenes Samtidsmusikkfestival i 2015 Foto: Lars Opstad

Var det samsvar mellom hva Rikskonsertene ville gjøre – og gjorde?

Ny masteroppgave svarer et betinget ja.

Kalender

Orgelkonsert på Påskeaften: Kåre Nordstoga

30/03/2024 Kl. Kl,12.oo

Viken

Members Choice

06/04/2024 Kl. 20:00

Agder

Rikskonsertene har inntil nylig holdt rundt 9000 skolekonserter i året over hele landet. Hvordan var forholdet mellom intensjonene bak forestillingene og det elevene fikk oppleve?

Noe av svaret er å finne i Christine Bratlies masteroppgave i musikkvitenskap: Idé og opplevelse. Om samsvaret mellom intensjon og opplevelse på Rikskonsertenes skoleforestillinger. Oppgaven ble skrevet etter at daværende Rikskonsertene, nå Kulturtanken, sendte forespørsel til institutt for Musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo.

– De la ingen føringer. Men vi kom frem til problemstillingen i fellesskap. Vi gikk gjennom en liste over aktuelle temaer de kunne tenke seg å se nærmere på. Rikskonsertene ville gjerne vite mer om hvordan barna opplevde forestillingene, sier Bratlie.

Ingen store glipp
I oppgaven fulgte hun to nyproduksjoner, som ikke tidligere hadde vært på skoleturné. En samtidsmusikkfestival for barneskolen, og en hip hop-konsert for ungdomsskolen. Forestillingene er i likhet med informantene, som er barn, anonymiserte.

– Det er i stor grad samsvar mellom intensjon og opplevelse. På enkelte områder kunne ting ha vært gjort bedre, men det var ingen store glipp, der ting ikke fungerte i det hele tatt.

– Den ene forestillingen hadde en viktig intensjon om å gi barna en klubbscenefølelse. Produsenten hadde en visjon om hvordan scenerommet skulle være og hvor publikum skulle være plassert. Det ble en utfordring å få til på grunn av variable faktorer som det at skolene har ulike rom de har forestillingene i, fra gymsaler til aulaer og konserthus. Den intensjonen var derfor litt vanskelig å nå.

– Visste de ikke på forhånd at skoler har ulike konsertlokaler til rådighet?

– Jo, det kan man jo si. Så det er viktig å ikke bygge forestillinger som baserer seg på slike uforutsette faktorer. Samtidig var det en fin konsertopplevelse for alle som var der, og noen fikk kanskje også den stemningen som var intendert. Men den store sceniske visjonen fikk de ikke alltid frem.

Skolens (manglende) forarbeid
En annen variabel Kulturtanken ikke har påvirkning på er forarbeidet som gjøres på skolene. Alle skoler får tilsendt materiale elevene kan jobbe med før forestilling, Bratlie fant, som Rikskonsertene trodde, at flere skoler, av ulike årsaker, ikke finner tid til dette.

Hun mener elevene dermed risikerer at utbyttet blir mindre av forestillingene enn det Rikskonsertene legger opp til. Informantene oppga jevnt over å ha fått vite lite om hva de skulle få oppleve.

– Det er jo ikke alltid nødvendig med forarbeid, men på samtidsmusikkfestivalen for barn så kunne det nok ha vært fordelaktig for elevene å ha blitt mer forberedt på hva de skulle møte, og kanskje fått litt flere knagger å henge opplevelsen på. For barna som visste mer før de kom, så ble intensjonene nådd bedre. De fortalte at de fikk mer ut av konserten.

Fra Rikskonsertenes Samtidsmusikkfestival i 2015 Foto: Lars Opstad (Foto: Lars Opstad/Rikskonsertene)

Hun mener at Rikskonsertene har tenkt fornuftig omkring målgruppe for konsertopplevelsene, der samtidsmusikk ble presentert for barn, som gjerne kan være mer åpne for nye inntrykk, mens de litt eldre fikk servert en sjanger elevene fra før av hørte på.

Alle informantene på samtidsmusikkfestivalen oppga at festivalen var spennende, kul og litt rar. Samtidig var det stor variasjon i hva barna likte, noe hun mener har sammenheng med at det var seks ulike forestillinger de ble presentert for. Men alle likte noe, enten det var meditative partier, det å få spille trommer selv eller å høre en tøff gitarlyd. Nær alle likte det å dra ut på en øy.

Intensjonens ordlyd
Spørsmålet er da – nådde festivalen sine intensjoner? Bratlie svarer et betinget ja.

– Jeg foreslår i oppgaven at intensjonene i blant kanskje kan ordlegges litt bedre. Intensjonen her var at elevene skulle få en økt kjennskap til samtidsmusikk. Det forutsetter imidlertid at de allerede har en kjennskap til sjangeren. Samtidsmusikk rommer mange uttrykk, noe som gjør det vanskelig å forstå at de ulike uttrykkene hører sammen.

– Jeg mener at de burde ha byttet ut ordet samtidsmusikk med begrepet musikk. Mange av elevene snakker om at de har fått et utvidet musikkbegrep, uten at de knytter det opp til hva sjangeren samtidsmusikk er. Det å ha en sjanger som utgangspunkt for programmeringen kan jo være hensiktsmessig for Rikskonsertene selv, men bruker de mye energi på opplæring i en sjanger kan det hende at de går glipp av muligheter som ligger i prosjektet om de hadde flyttet fokus til å gi økt musikkforståelse.

– Men ser vi på den intensjonen de har satt, så lykkes de vel ikke?

– Nei… De lykkes med å gi en større forståelse av hva musikk kan være. Ser en konkret på intensjonen blir det mer tvetydig. Det er jo kjempefint at man har oppnådd noe annet, men kanskje man da heller burde ha det som mål.

Speile hverdagen
Også elevene på ungdomsskolene oppga at de syntes opplevelsen var fin. De fortalte Bratlie at konserten speilet deres hverdag i temaene de tok opp.

– Utøverne var ganske unge selv. Helheten, altså det sceniske, tematikken og fremførelsen var veldig tilpasset ungdommen. De følte seg hjemme i konserten. Og utøverne fikk i veldig stor grad med seg elevene. De ble aktivisert, og alle måtte opp å danse på scenen på slutten. Begge forestillingene var veldig godt tilpasset målgruppen.

Overraskende åpne
Bratlie har selv hatt praksis i organisasjonen, og var da involvert i oppsetningen av en nyproduksjon. Den gang ble hun overrasket over mottakelsen.

– Da jeg observerte publikum ble jeg overrasket over at det jeg tenkte kom til å fungere ikke alltid fungerte like bra. Jeg trodde voldsomme sceniske ting kom til å fenge barna mest, men så var det kanskje heller den rolige sologitaren som fikk beste respons i salen. Derfor syntes jeg det var interessant å se det opp mot intensjoner, hva produsentene og ønsker å formidle med forestillingen.

– I arbeidet oppgaven ble jeg overrasket over at barna var så åpne, og tok til seg også den tilsynelatende mer utfordrende musikken. Jeg gikk inn i studien med en tanke om at det skulle bli vanskeligere for dem enn det ble. Det er noe av dette som er flott med Kulturtanken. De kan tilby musikkuttrykk og opplevelser som barna kanskje ikke ellers ville fått, eller oppsøkt. Derfor er det spennende hva som skjer med organisasjonen fremover. Jeg håper jo at de vil ta til seg noe av det jeg har funnet, særlig hvordan de formulerer sine intensjoner. Mye av det jeg har identifisert i oppgaven er jo allerede kjente problemstillinger, men ikke dette med ordlyden og hva det kan ha å si for forestillingene.

Flyttes til fylkesnivå
Om, eller i hvilken grad, hennes arbeide vil bli brukt av Kulturtanken er det imidlertid for tidlig å si noe om. Det som derimot er klart er at den delen av Kulturtanken som tidligere var Rikskonsertene ikke lenger skal være ansvarlig for nyproduksjoner.

Ifølge fungerende avdelingsdirektør for kunst, kultur og skole, Matias Hilmar Iversen, i Kultutanken vil dette arbeidet for fremtiden legges til produsenter på fylkesnivå. Hvordan kunnskapsoverføringen vil foregå gjenstår å utrede for utvalget som er satt ned for å gjennomføre prosessen. Fylkene har frem til nå stått for rundt 60 prosent av produksjonene.

Pirre nysgjerrigheten
Programrådet i Rikskonsertene har stått ansvarlig for utvelgelsen av Rikskonsertenes turneer, og en vurdering av konsertene. Iversen har vært leder i rådet, som i tillegg har bestått av to representanter fra Den kulturelle skolesekken (DKS) i fylkene, en representant for skolene, og en representant for Rikskonsertene.

– Katalogtekstene inngår i en helhetsvurdering. Har produsenten skrevet at det skal være et gnistrende mestermøte, så må det være et gnistrende mestermøte. Samtidig tar vi høyde for at konsertinformasjonen er laget for å pirre nysgjerrigheten for lærerne og elevene som skal på konserten, og at den ikke er ment som visjoner og mål for musikerne.

– Føles det slapt og uforløst så sier vi fra at dette må det jobbes mer med, eller her må det strammes inn. Samtidig må jeg understreke at det er en ganske krevende øvelse å skulle skrive hva musikk er, eller skal være.

Enslaved på Riksscenen i 2015 Foto: Lars Opstad (Foto: )

I tillegg stilte rådet seg blant annet spørsmålene: Er dette viktig å få ut på skolene? Er dette dyktige musikere? Er de flinke til å formidle til barna? Har dette en plass som er relevant i skolen?

– Rådet gir så en anbefaling om at dette er en forestilling det er viktig at vi bruker i DKS-ordningen, eller at vi ønsker en justering fra produsentens side før det kan skje. Det kan handle om større inkludering av elever eller et strammere program. Det er med andre ord en kvalitetssikring som er satt i system på samme måte som DKS-tilbakemeldingene.

Forsøk i skolene
Det har ikke vært noen barn i rådet, men Rikskonsertene har sist høst forsøkt å lage programråd ute i skolene, der elever har fått de samme spørsmålene som rådet stiller seg.

– Det var veldig sammenfall mellom hva vi, lærerne og elevene så i forestillingen. Det jeg derimot reagerte på var hvor utrolig velformulerte elevene var i møte med forestillingen, når det gjaldt hvordan forestillingen kunne være bedre. De hadde svært gode innspill.

Ensemble Allegria i Samarbeid med DKS Akershus. Elever fra Lørenskog besøkte Ingensteds i Oslo under Oslo Kammermusikkfestival. Foto: Lars Opstad (Foto: Lars Opstad)

Innspill fra elever fikk Iversen også den gang han selv spilte skolekonserter med bandet Ila Auto. Deres opprinnelige intensjoner med konsertene hadde vært å lære barna om blant annet sjangeren bluegrass og instrumentet mandolin. Det endret seg etter at elevene bare viste interesse for det mellommenneskelige som skjedde på scenen.

– Etter hvert fant jeg ut at konsertene ikke handlet om at gitaren opprinnelig kommer fra Spania. Den handlet om vennskapet mellom fem voksne menn som har spilt sammen i mange år. Barna skjønte det i måten vi spilte på. Og da måtte vi skrive om intensjonen for det vi hadde laget. Ikke bare var den uinteressant for barna, det vi gjorde på konserten var jo også noe annet.

– I oppgaven får Rikskonsertene kritikk for at formuleringer av intensjon ikke alltid samsvarer med hva som oppnås. Hvordan har dere jobbet med å formulere intensjonene i forestillingene?

– Hovedmålet for oss er at konserten skal være en verdifull kunstopplevelse, at opplevelsen står i sentrum. Men det er også et læringsmål i skolekonsertene, og jeg kan forstå at Bratlie kritiserer dette.

– Produsentens rolle er blant annet å se hva skolen og lærerne trenger av informasjonsmateriell i forkant av konserten. Om skolen bruker dette materialet vil variere både for skolen som helhet, og for det enkelte klassetrinn.

– Hva gjør dere når det er kjent at skolene kanskje ikke vil gjøre noe, eller gjør lite, ut av materialet dere sender ut?

– Det ene er å alltid ha i bakhodet at konserten må kunne fungere som en frittstående kunstopplevelse, med mindre det er en workshop som åpenbart har i seg elementer som må forberedes i forkant. At konserten kan oppleves for seg, vil også kunne gi elever og lærere mulighet til å ta opp ting de vil jobbe med i etterkant.

– Vi har også jobbet med ulike måter å forberede konsertene på. Tidligere henviste vi til skolens læringsmål og hvordan forestillingene kunne knyttes til dette. Vi ga for eksempel forslag til hva lærerne kan diskutere med elevene. Nå har vi gått over til mer video og visuell presentasjon som kan brukes på smartboardene. Det gir lavere terskel for lærerne å ta i bruk oppleggene.

– Et definisjonsspørsmål
Når det gjelder forestillingene Bratlie har studert, henviser Iversen til Rikskonsertenes produsent Morten Brenne. Hverken han eller Iversen er overrasket over at skolene har ulike lokaler, men ingen av dem mener at utfordringene med forskjellig utforming førte til at hip-hop-konsertene ble mindre vellykkede.

Brenne mener at dette også er et spørsmål om hvordan man forstår begrepet klubbkonsert.

– Klubbfølelse mener jeg at man kan få uavhengig om man står eller sitter, eller om det er mørkt i lokalet. Klubbkonseptet ligger i hvordan utøverne bruker musikken sin, og hvordan de kommuniserer og lager gøy ut av det.

– Jeg tror også at klubb-begrepet har blitt vektlagt for mye i analysen. Her kommer det unge rappere med en god porsjon intensjon fra sin oppvekst og bakgrunn, og leverer en ekte forestilling, hvor enn de er. Da blir ikke lokalet viktig, selv om vi prøver å bruke lys og lyd og sceneelementer. Det viktigste er at elevene føler at formidlingen treffer dem, og er på et språk de forstår, avslutter Brenne.

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.