Dødssynder og kunsten å underdrive

Jeg vil ha tilbake hatten min, og Dette er ikke min hatt, de to første bøkene i hattetrilogien som nå krones med Vi fant en hatt, har allerede klassikerstatus og bøkene er oversatt til 22 språk.

Den kanadiske bildebokmakeren Jon Klassen (f. 1981) har vunnet mange priser for sine varme og enkle fortellinger om skapninger som begjærer den samme gjenstanden, noe så unyttig som en hatt! I like stive som herlige understatements i bilder og dialog viser Klassen hvordan moralske dilemmaer kan løses på ulike måter. Og at alle løsningene ikke er like gode, i moralsk forstand.

Enkelt og uttrykksfullt

Klassen har utviklet et særegent formspråk av enkleste sort som er meget uttrykksfullt. Teknikken er tegning, akvarell og lavering i form av utklipp (sjablonger) av dyr, plassert på en tom billedflate.

Dyrene: bjørn, rev, ekorn, fisk og i den siste boka, skilpadder, er stive og ubevegelige, bortsett fra øynene. Øynene, blikket, sammen med bildeutsnittet og objektenes plassering på bildeflaten, skaper fortellingen: handlingsgangens framdrift, dramatikk og undertekst. At kun øynene beveger seg i en ellers stivnet mimikk, er en humor som på stand up-komikerspråket kalles «deadpan». Den typen komisk steinansikt og underspill kjenner vi fra stumfilmskuespilleren Buster Keaton, og senere hos en skuespiller som for eksempel Rowan Atkinson (Mr. Bean).

Less is more

De stiliserte skapningene er både fulle av liv og morsomme takket være nøye uttenkt scenografi og billedutsnitt. Skapningene, det vil si de ulike dyrene, oppleves som fremmedgjorte, som om de er hentet ut av en helt annen virkelighet og tilfeldig plassert i bokens ribbede, minimalistiske landskap. Verbalteksten, som regel i dialogform, er også stiv, og renset for alt utenomsnakk og skildringer. Typografien og hvordan verbalteksten plasseres på oppslagene påvirker fortellingen.

Den første boken, Jeg vil ha tilbake hatten min, handler om en bjørn som har mistet hatten sin.

«Hatten min er borte./ Jeg vil ha den tilbake». Slik innledes fortellingen som ligner et tradisjonelt regleeventyr der spørsmål gjentas. Bjørnen er den samme ubevegelige gjennom fortellingen. Ved å variere typografi og farge på teksten etter hvilket dyr som svarer på spørsmålet «Har du sett hatten min?» sår forfatteren en gryende og berettiget mistanke i leseren om at et av dyrene lyver. Tyvens skjebne er grusom. Svaret ligger i underteksten.

Antydningens kunst

I bok nr. to, Dette er ikke min hatt, er humoren framtredende, deadpan-uttrykket hos de ulike fiskene – det er i havet dramaet utspilles – likeså. Her er den tyvaktige fiskens skjebne også grusom, selv om vi bare kan forestille oss hva som skjer bak sjøgresset.

Bok for bok utvider Klassen de moralske dilemmaer leseren gløtter inn i.

I Vi fant en hatt, den foreløpig siste boka i trilogien, er persongalleriet utvidet. To skilpadder finner én hatt. Vennskapet settes på prøve når begge ønsker seg hatten. Fortellingen er i tre deler, og er spennende som en thriller. I del en finner de hatten sammen. Oppslaget viser hatten i midten og en skilpadde på hver side. Det vi ser gjentas i replikkene og i en indre dialog. De bestemmer seg for å la hatten ligge og glemme den. I del to løftes blikket og tankene: «Vi ser på solnedgangen. Vi ser på den sammen». Borte er det materialistiske begjæret, nå deler de en naturopplevelse. Harmonien er gjenopprettet, men ikke helt. Den ene skilpadden kikker tilbake på hatten. Blikket røper begjæret etter å eie. Spenningen stiger, og i siste del ender det nesten med katastrofe. Vil den ene stjele hatten når den andre sover? En drøm løser dilemmaet, i den har de hver sin hatt, vennskapet består.

Om å utvikle empati

De syv dødssyndene: hovmod, grådighet, begjær, misunnelse, fråtseri, vrede og latskap, er ifølge katolsk teologi synder som igjen fører til andre laster og synder. Men hva har katolsk teologi å gjøre med en bildebok om to skilpadder som finner en hatt? Jo, hattetrilogien tangerer noen av dødssyndene med en stor porsjon svart humor. Forfatteren viser i tekst og bilder at verden ikke er enkel, fristelsene er mange, og det krever noe å stå imot.

Ser man stort på det, og det gjør Klassen, så handler hattetrilogien om å utvikle empati, om å dele med andre. Det handler også om å besinne seg, om å tilgi og ikke la begjær og misunnelse ta styringen.

Gradvis utvikles empatien i de tre bøkene. I den første boka røper bjørnen seg. Han har spist ekornet som har tatt hatten hans, men det vil bare den våkne leser oppdage. I bok to er den lille fisken hovmodig og rettferdiggjør tyveriet med at hatten var altfor liten til den store fiskens hode. Det ender da heller ikke bra for den lille fisken. I den siste og avsluttende boken flyttes moraldilemmaet et par hakk opp. To venner begjærer det samme objektet, og vennskapet vil ødelegges hvis den ene krever eierskapet. Naturopplevelser og drøm settes opp mot misunnelse og materialistisk begjær. Vennskapet overvinner begjæret og alt går bra til slutt, der de i en felles drøm sammen svever oppover i stjernehimmelen med hver sin hatt trukket nedover øynene. En hyllest til fantasien og kunsten? I dette siste visuelt vakre oppslaget ligger også bildebokskaperens siste stikk. Har de valgt vennskapet, kan fantasi og kunst hjelpe oss med å løse moralske dillemaer? Klassen åpner for medskapning i nok en klok bildebok breddfull av svart humor og deadpan.