Fagbøker for hvite barn

Det siste året har jeg lest flere fagbøker for barn enn det som er vanlig, selv for en barnebokanmelder. Med stipend fra NFF/Kritikerlaget har jeg studert «Sakprosaåret 2012», skrevet anmeldelser for flere medier, og er i ferd med å skrive en oversiktsartikkel.

I løpet av dette året har jeg blant annet fått bekreftet min mistanke om at de fleste norske barnefagbøker skrives for etnisk norske barn med akademikerforeldre/middelklassebakgrunn.

Hvem er de norske barna i dag?

Det å være norsk innebærer både likhetstrekk og variasjon. De fleste av de i alt 1 118 200 norske barna bor i en by eller et større tettsted. 81 % av barna bor sammen med søsken (enten hel-, halv- eller stesøsken), og 75 % bor sammen med begge foreldre. Andelen som har gifte foreldre er synkende, og var ved siste telling 56 %.

13 % av barna tilhører innvandrerbefolkningen. I noen norske byer utgjør innvandrerne en større andel av befolkningen, og siden innvandrerbefolkningen i tillegg er yngre enn totalbefolkningen, betyr det at 40,9 % av elevene i Oslo-skolen har innvandrerbakgrunn, med en variasjon mellom skolene fra 8 til 82 %. (Kilde: Statistisk årbok for Oslo 2012; tabell 8.11)

Det betyr både at barn med innvandrerbakgrunn utgjør en stor del av målgruppen for leseformidlerne i skole og bibliotek i disse byene. Og det betyr også at alle barn – også de etnisk norske – i disse byene er vant til en variert sammensetning av barnegrupper.

I tillegg er det et mønster at det i store byer som Oslo og Drammen også bor flest familier med «vedvarende lavinntekt», som er den statistiske eufemismen for fattigdom.

Hvordan er bøkene hvite?

Hva vil det si at bøkene «skrives for» en slik målgruppe? Jeg mener at det er to ting vi kan undersøke når vi skal se etter leseren. For det første kan vi undersøke hvilket samfunn som avspeiles i norsk barnelitteratur. For det andre kan vi lete etter bøkenes implisitte leser: Hvilken bakgrunn forventer fagbokforfatteren at leseren skal ha, for eksempel uttrykt som hvilke støtteressurser boka forutsetter?

I NRKs barneprogram har mange lenge arbeidet tilsynelatende systematisk med å synliggjøre variasjon i barnegrupper. I tv-serien Jul i Svingen møtte vi for eksempel ni barn. De hører til sju ulike familier. Linus og Klara bor med begge foreldrene, selv om foreldrene må kunne betegnes som komisk dysfunksjonelle. Nure bor med en alenemor som er enke, mens Børres mor er alenemor uten forklaring. Åsa bor med faren – mor har flyttet. Akaia har norsk far og asiatisk mor, mens begge Atifs foreldre kommer fra India/Pakistan. Denne miksen gjøres bare i begrenset grad til et tema i serien.

Jeg synes sant å si at norske barnebøker generelt, og norske barnefagbøker spesielt, har vært dårligere enn NRK til å avspeile den norske barndommen uttrykt som et sammensatt bilde.

Et par eksempler: I Dagny Holms bøker Søppel og Tegn og symboler er det hvite mennesker på alle bildene (med ett unntak: et bilde av fremmed trosutøvelse), og tekst og bilder fremstiller det tradisjonelt norske som forståelig (elg og hurtigrute), mens utlandet er et sted for rar mat: «I mange land i Asia er det veldig populært å spise en frukt som heter Durian. Den smaker som en blanding av vaniljesaus og råtten løk (synes jeg, i hvert fall), og den lukter helt forferdelig.».

I naturbokforfatteren Øivind Bergs bøker (som Kom ut! Barnas store friluftsbok) forutsettes det at leseren tilhører et ressurssterkt middelklassehjem med egen hage eller nærskog, eller med hytte i det østnorske landskapet. Her står nemlig de fleste ressurser til disposisjon for den unge leseren. Man tager et kanokurs, en god sovepose, et fiskekort, en nyslipt tollekniv, seks plasttønner til en flåte, en gammelskog, en tiurleik. Alt er tilgjengelig og forståelig etter fire linjers forklaring, og dersom det skulle knipe står det alltid en voksen klar som kan hjelpe deg med det som er vanskelig eller farlig. Berg skriver gode bøker, men han skriver for kjernefamilier, ikke om «friluftsliv på et alenemor-budsjett», og ikke for somaliske familier som verken har hytte eller bestefar med fuglekasseferdigheter.

Knut Lindhs biografi om Muhammed er åpenbart skrevet av en kristen nordmann, for å bli lest av andre kristne nordmenn. Er ikke det litt dumt? Vi må riktignok regne med at muslimske miljøer har sine egne kravspesifikasjoner for en muhammedbiografi, og vi kan anta at det distribueres egne bøker i det subkulturelle litterære kretsløpet som de norske muslimene utgjør. Likevel må jeg si at det hadde vært en berikelse om det fantes norske bøker om islam som kristne og muslimske barn kunne lese sammen.

Og et lite lyspunkt: Hanne S. Finstads bok Forskerfabrikken inneholder for det meste bilder av gjenstander som skal brukes i eksperimentene, men det er også fem barn som er brukt som fotomodeller. En av de fem er ei jente med østasiatisk utseende.

Hvorfor er det slik?

Jeg tror i utgangspunktet at de fleste barnebokforfattere og forlagsredaktører er reflekterte og velmenende mennesker som gjerne vil skape bøker som bidrar til integrering og til å gi en sann og politisk korrekt (og det er ikke ment ironisk engang) presentasjon av virkeligheten.

Når den flerkulturelle barndommen i Norge likevel ikke gjenspeiles i barnebøkene, så tror jeg derfor at det kan skyldes at forlagene foretar en rasjonell tilpasning til bokmarkedet. Bokkjøperne i Norge er nok ikke et tverrsnitt av befolkningen. Vi kan anta at familier med to foreldre og familier med norsketnisk bakgrunn er overrepresentert i bokhandelen, og for den saks skyld på folkebiblioteket.

Med andre ord: hvis bokkjøperne etterlyser andre bøker, så kommer forlagene til å lage dem.

Skolebibliotekene som nøkkel

Og da blir dette for så vidt bare enda en variant av spørsmålet om det offentliges rolle. Hvis markedet (bokkjøperne i bokhandelen) ikke har en slik struktur på sin etterspørsel at vi får de bøkene som samfunnet trenger, så bør vi kanskje finne noen andre mekanismer.

Det er her skolebibliotekene kommer inn. Eller burde ha kommet inn.

I Norge er vi beryktet for å bruke lite penger på bibliotek. Og enda mindre på skolebibliotek. Dessverre. Det er mange grunner til at det er dumt, og jeg er ikke det minste i tvil om at det er en sammenheng mellom forsømte skolebibliotek og dårlige resultater i leseundersøkelser.

I mitt framtidsbilde av et nytt og bedre Norge finnes det bedre skolebibliotek. Spesielt finnes det bedre skolebibliotek i byene, hvor skole og bibliotek samarbeider om å løse samfunnsoppgaver som integrering og en lesende vei ut av fattigdom. I min versjon av Norge har skolebibliotekene god råd, og de ledes av myndige, kloke og rause mennesker som vet hva unge mennesker liker å lese, og hva de trenger å lese for å bli allsidige, dannede, spørrende og kritiske medlemmer av samfunnet.

Disse skolebibliotekarene vet hva slags bøker de trenger for å løse skolens samfunnsoppdrag, og de er mange nok til at deres ønsker vil iverksette bokutgivelser.

Dette var min lille rapport fra barnefagbøkenes verden. En realistisk situasjonsanalyse, og en utopisk løsning.