Gleder og sorger ved dragehold

Mange barn går på en smell når de faktisk får et dyr de har ønsket seg. Det viser seg at den lenge etterlengtede hunden må luftes hver dag (også når det regner), katten må fôres og matskålene vaskes, og chinchillaer er ikke så flinke til å underholde seg selv. Se for deg hva slags stell en drage i virkeligheten trenger, og du har utgangspunktet for Bjørn Ouslands nye billedbok Flink drage.

Tar stor plass i sengen

Gjennom (stort sett) dobbeltsidige tablåer forteller Ousland om Pelle, en gutt som ønsker seg en drage over alt i hele verden og som finner en enorm, drageformet pakke under juletreet. Men som med alle andre dyr er dragehold en blandet opplevelse. Den har en stor og ru tunge som den gir kjærlighetserklæringer med; den spiser vogner fulle av de beste slaktervarer; alle de store skarpe tennene må pusses; den svir alle pølsene når den skal være med å grille; og ikke minst tar den veldig stor plass i sengen. Pelle har åpenbart foreldre som har vært ute en vinternatt før, og som vet å plassere ansvaret for dragen der det hører hjemme. Dermed er det Pelle som må bruke både lommepenger og sjelefred på å innlemme dragen i hverdagslivet.

Bjørn Ousland er en av veldig få nordmenn som lager både tegneserier og bildebøker for barn og unge. Han startet karrieren på 1980-tallet i tegneseriebladet Pyton, sammen med blant andre Pondus-skaper Frode Øverli, Donald-tegner Arild Midthun, og Tore Strand Olsen (som også har gjort mye for norskproduserte tegneserier for barn). Ouslands enkle men profesjonelle strek – han er utdannet fra Joe Kubert-tegneserieskolen i USA – var gjenkjennelig allerede i stripeserien om alkoholikerne Hellitern og Halvlitern, en serie som også fikk et liv i albumform utenfor Pyton-bladet. Denne serien ble avløst av stripeserien om ungdommene Siggen og Piggen, en serie som blant annet gikk som gjesteserie i Tommy og Tigern-bladet i flere år.

Saboterer pølsegrilling

Interessen for eventyr (deriblant drager) er noe som har fulgt Ousland lenge. På 1990-tallet ga Jippi forlag ut en trio med tegneserier basert på Asbjørnsen og Moes folkeeventyr, deretter fulgte stripeserien Eventyrlig som ga Dagbladets lesere en ny vri på de klassiske fortellingene. I billedbokformatet har han tidligere laget historier lagt til eventyrverdenen som Trollprinsen, Dragejakten og Småbarnsuppe. Sistnevnte, utgitt på Cappelen Damm i 2015, er en riktig så skummel billedbok hvor barn blir kidnappet av hekser som vil koke suppe på dem. Det som gir både Småbarnsuppe og Flink drage en ekstra dimensjon er at de – bortsett fra de fantastiske elementene – finner sted i vår egen verden. Dette er ikke det generiske eventyrlandet der alt skjer i serier på tre og hvor det er prinsesser og slott og andre fjerne ting. Tvert imot, dragen vi møter i Flink drage får mat fra slakteren på storsenteret og ødelegger pappas svært så hverdagslige pølsegrilling i hagen.

Stilen til Bjørn Ousland har alltid vært veldig gjenkjennelig, enten han lager tegneserier, billedbøker eller faktabøker om polfarere (de fire polarbøkene hans om Nansen og Amundsen er alle prisbelønnede kombinasjoner av tegneserie, billedbok og faktabok). Ousland har en tydelig tegnestil preget av klare linjer og rene, sterke farger. Det er også en stil som er svært tilpasningsdyktig, og det er bare små variasjoner som må til for å ta oss fra det tilnærmet realistiske uttrykket i polarbøkene til det stiliserte og forenklede i tegneseriene om hunden Bisk. I Flink drage er det mest det sistnevnte uttrykket vi ser, med tykke, tydelige streker og store fargefelt. Det er lett å kritisere Ousland for å ha en konservativ og ikke spesielt variert strek, men i Flink Drage føles den veldig passende.

For stor for boken

Et interessant grep i boken er at dragen selv ikke passer helt inn hverken i streken eller på selve sidene. Det er et fint grep for å vise størrelsen på og det uhåndterlige ved beistet – bare på to av dobbeltsidene kan vi se hele dragen.

Det er disse to dobbeltsidene som er med å trekke ned inntrykket av boken. Gjennom hele Flink drage har Ousland presentert scenene sine over to sider. I ett tilfelle blir dette brutt av to enkeltsider på samme oppslag, og de to dobbeltsidene på slutten som viser hele dragen er egentlig den samme scenen to ganger. Det gjør at boken ikke føles helt gjennomkomponert, og forstyrrer rytmen i lesingen. Historien på sin side er enkel og effektivt fortalt slik det skal være i Løveunge-serien (en serie bøker for første trinn med bare én setning på hver side). Likevel går den kanskje litt for raskt fra gleden ved å få en drage til alt som gjør drageholdet til et slit. Det må da ha vært en grunn til at Pelle ønsket seg en drage i utgangspunktet? Selv en sjøpølse i et akvarium mister ikke glansen med en gang innpakningspapiret er kastet, om den bare er ønsket nok.